En liten kommentar.

[M by M]

Mulig jeg formulerte meg litt kjapt når jeg skrev dette om jobben. Selvsagt skal barnets beste gå først. Men når man sitter og kaster ballen frem og tilbake og prøver å komme til enighet om en samværsavtale kommer også spørsmålet opp om hvordan vi som foreldre kan utøve samværsavtalen på minst mulig problemfullt måte og om vi får tid fra jobb til å f.eks levere og hente. Når det spørsmålet kommer opp har jeg opplevd at kun fars arb. situasjon blir tatt hensyn til og forventningen er at jeg skal kunne uansett når i forhold til min jobb. At far vil er flott og bra det, men som en av dere nevnte her - om far får rettigheter og mye samvær også krever omsorgen. Ja, slik har jeg det nå. Det går nok bra og jeg mister nok ikke omsorgen. Men.... Æsj, det er en fryktelig vanskelig situasjon og et vanskelig spørsmål. Far er viktig, men når mor har vært barnets primæromsorgsperson syns jeg at mor er viktigere så lenge mor er en god mor og også støtter oppunder samvær med far. Ved å støtte oppunder mener jeg å være samarbeidsvillig med far, imøtekommende og bygge oppunder barnets følelser for sin far. Innenfor rimelighetens grenser. En far kan komme og kreve å omrokkere manges hverdag og få disse til å tilpasses sin egen- fordi han er far.

 

Men jeg er glad barnefar her vil og bryr seg om barnet sitt. Det kommer jeg alltid til å være glad for og samarbeide om.

[Singelmamma og banden]

Siden jeg er hovedinnlegger her og enkelte anonyme mener de mødre som er her er bitre etc, så ja, jeg er bitter på mine barns vegne fordi de frarøves kontakt med fedrene - av fedrene, som ikke vil se dem! Jeg har gjort det jeg kan og det er tydeligvis ikke nok. Og hovedbudskapet mitt er ikke at fedre ikke skal ha noen rettigheter, men at barnas beste må komme mer frem og at barna sine behov må settes foran foreldrenes beste. Enten det er mor eller far eller begge det er snakk om. Som regel er det far som settes foran barnet når det er samvær det er snakk om, fordi det som regel er far som er samværsforelderen. Dersom dette er en umoden tanke, så greit, men jeg står i alle fall for at jeg mener det.

 

Og jeg påpeker også at det er enklere for en far som velger å være fraværende en stund enn for en mor. Ikke fordi rettsystemet diskriminerer noen av dem, men fordi samfunnet gjør det. Jeg kjenner en alenefar her, en kollega av meg, og moren til ungene flyttet herfra. Første kommentar jeg får når jeg nevner det er: hvordan kan hun gjøre det? Hun må være en dårlig mor! Ingen kommenterer at det er flott at han er så interessert i dem som han er, og at han gjør en god jobb med de ungene. Hadde det vært omvendt så hadde kommentarene vært noe annerledes. Om ho hadde blitt boende og han flyttet. Det hadde vært "normalt" og det ville nok blitt en og annen kommentar, men det hadde også vært det. Hadde ho tatt med seg ungene hadde ho også vært slem som frarøvet dem daglig kontakt med faren, men i folks øyne er tydeligvis det å flytte bort fra barna det aller verste ho kunne gjøre. Selv om ho har dem en uke pr mnd og faren deres er en god far og det var til ungenes beste å bli boende her.

 

Men det er bare ett eksempel. Det finnes mange mange flere. Og ja, de fleste klarer et godt amarbeid om ungene, og for dem er lovene helt ok. Men det er også de tilfeller der dette blir helt galt, og det er bare så synd at loven også "beskytter" de fedre eller mødre som tenker mest på seg selv og bare seg.

[M by M]

Enig med deg singelmamma. Og det er en god diskusjon egentlig.

[Matja]

Nå husker jeg ikke nicket ditt, men du skrev rett under meg litt lenger oppe. Fedre har INGEN rettigheter hvis han ikke bodde sammen med moren da barnet ble født. Hvordan jeg vet det? Jo, fordi jeg ringte til Foreningen 2 foreldre etter å ha lest om en her inne som ville frata far alle rettigheter fordi han hadde sviktet henne. Jeg tenkte at det umulig kunne stemme og ringte derfor. Joda, de kunne fortelle meg der at mødrene bestemmer alt.

Og den makten vi kvinner har når det gjelder å få barn og oppforstre barn er det ingen som kan ta fra oss. Mennene har INGENTING å si, og jeg syns det er svært merkelig at ikke flere menn engasjerer seg i den saken. Av ulike årsaker egentlig...

 

Og til HI må jeg bare si at det er jo VI som skaper disse holdningene ute ved å nekte fedre tilgang til barna. Selvfølgelig er det mange fedre som nekter å stille opp, men det er mange som vil, men som ikke får lov fordi mødrene nekter dem. Kanskje pga bitterhet? Det er jo kvinnen som bestemme alt, og VI må fortelle omverdenen om vårt syn på fedre som er hjemme og mødre som stikker av. Ikke alltid sverte mannen. Han har jo ingenting å si i mange tilfeller likevel, så da er det jo like greit å bare stikke av til andre siden av landet da, og håpe at ting roer seg...

 

Ser at jeg ikke helt klarer å formulere meg, men jeg er stort sett enig med dere, men bare mener at det er VI alenemødre som må hjelpe til med å snu folk sine holdninger. Sånn er det dessverre med alt...

[så var vi 4]

Ehm, jeg tror du har misforstått litt altså. Fedrene har rett på samvær selv om han ikke har bodd sammens med moren, men de har ikke automatisk foreldrerett - som er noe annet.

[Matja]

Da tror jeg nesten at du må sende en mail til Foreningen 2 foreldre og fortelle dem det. De blir nok glade for den nyheten, for jeg formidler bare det de sa til meg. Vi snakket faktisk ganske lenge om akkurat disse tingene, men det er jo klart at jeg kan ha misforstått. Selv om jeg ikke skjønner hva fedrene skal med samvær hvis de likevel ikke får ha noe foreldrerett (trodde egentlig det var snakk om samvær vs ansvar...). Foreldreretten er jo noe annet, er det ikke?

 

Du kan ha barnet annenhver helg og hver onsdag, men ikke bestemme noe eller kalle deg far på papiret? Jaja, mulig det

[så var vi 4]

Du er jo en pappa for det om du ikke har foreldreansvar. Og hvorfor skal de på død og liv måtte ha delt foreldreansvar bare for å være en pappa???

[Matja]

Jeg tror jeg gir opp jeg. Har tydeligvis ikke forstått alle begrepene her! Sorry:)

[så var vi 4]

ja sorry, det er godt mulig vi mener det samme men bare rett og slett misforstår hverandre.

[Singelmamma og banden]

Jeg tenkte litt mer på det i går etter at jeg var på nett, og kom på at mulig jeg har formulert meg litt uklart? Jeg begynte å diskutere litt med meg selv ang dette med å bryte samværsretten til barnet.

Mor = hovedforsørger og far = samværsforelder heretter i innlgget :-) Siden det er det som er mest vanlig.

 

Jeg er litt frustrert over følgende. En mor og en far har et barn, og de samarbeider dårlig og har en skriftlig avtale vedr samvær etter megling. Mor saboterer samværet og får bøter, eller i verste fall overføres omsorgen til faren om dette gjentar seg stadid. Far står med loven i hånd og mor må bøye seg. Den store taperen er barnet, som har rett på samvær, men det gir konsekvenser for mor.

Men, om mor nå er samarbeidsvillig og far nekter å følge samværsavtalen, da kan ikke mor stå med loven i hånd og tvinge frem samvær, selv om det er barnets rett. Den store taperen er fremdeles barnet, men ingen andre må ta konsekvensen av det.

 

Eller dersom far har besøksforbud i forhold til barnets mor, og barnet fremdeles må på samvær selv om det ikke er til barnets beste, likevel kan far kreve samvær, skal MYE til for at de ikke får det. Da også kan far stå med loven i hånd.

 

Jeg mener at fedrene til ungene mine er skikket til å være fedre. Faren til min yngste har allerede delt omsorg for den andre datteren sin. Men mitt/(vårt) barn har han enda ikke sett, og ho er over 3 mnd nå. Jeg illustrerer også dette nå ved å si mitt barn fordi han ikke engasjerer seg, selv om barnet er like mye hans. Om jeg hadde nektet han samvær kunne han likevel krevd å få det, men jeg kan ikke kreve at barnet skal få samvær når han ikke vil/orker. Og det er barnets rett vi snakker om, ikke min eller hans.

 

Det er litt derfor jeg kom med dette med samværsplikt. Det er ikke alle situasjoner der dette er forsvarlig, men om mor går inn og krever at far skal ha samvær (ja, det er sjelden!) så burde det få de samme konsekvenser for ham om han nekter som det gjør for mor når mor nekter barnet samvær med faren, for resultatet for barnet er det samme, uansett hvem som nekter.

 

En far som ikke bor med mor når barnet er født får ikke automatisk delt foreldreansvar, men søker han om det må mor bevise at han er uegnet hvis han ikke skal få det. Med andre ord, han trenger faktisk bare å søke. Mor kan ikke nekte uten meget gode og beviselige grunner. Men foreldreansvar og foreldreomsorg har ikke så mye med hverandre å gjøre. Omsorgen, hovedomsorgen, tilfaller autonmatisk moren når foreldrene ikke bor sammen. I mitt tilfelle hadde noe annet blitt helt galt når far ikke engang vil skrive under på at han er barnets far. Men er han far på papiret kan han kreve samvær ja, selv om det er barnets rett og ikke farens, så kalles det ofte fars rettigheter.

 

Men jeg synes fremdeles det er litt ironisk, at far kan kreve samvær (tror f 2 f kanskje ikke har svart helt riktig) basert på barnets rett, men jeg kan ikke kreve samvær mellom de samme to personer basert på det samme barnets rett..... Hvis noen kan fortelle meg logikken i det ville jeg blitt takknemlig :-) (Helt ærlig og uten ironi!)

[Matja]

Jeg kan dessverre ikke fortelle deg logikken, men det er jo ganske sykt! Det er bare helt uforståelig i grunnen...

 

Kan vi gjøre noe? Kanskje det bør stå noe om dette i boken som skal skrives? Våre historier og tanker bør jo telle noe da, selv om det virker som om lovene bare har blitt skrevet av en som ikke har peiling!

[:::) Frøken Velferdsrett]

loven er ikke skrevet av folk som ikke har peiling.

grunnen til at man ikke kan dømmes til og ta seg av egene barn er pga at det er tvilsomt at en som ikke vil ta seg av barna sine kommer til og gjøre en god jobb. det fins selvsakt tilfeller der samværsforelder vil gjøre en god jobb selv om han ikke ønsker jobben, men her kommer altså tvilen barnet til gode.

akkurat som om vis jeg føder et barn så kan jeg adoptere den vekk.

jeg mener at en vær forelder som ikke vil stille opp burde få ultumatumet stillopp eller adopter bort.

så slipper barna foreldre som kommer og går, igjenom hele livet.

 

om det skulle vært automatisk delt foreldreanvar om foreldrene ikke bodde sammen ved fødselen så trenger vi ikke tenke så langt på hvordan konsekveser dette ville fått.

1 mange hadde ikke skrevet opp far (dumt for barnet og far)

2 mange hadde blitt tvunget til og forholde seg til en far som kansje ikke var tilstedet i barnets liv, for å få gjort enkle ting som og dra på feire (dumt for mor og barn)

3 om far er fraværende og barnet trenger medisinsk behandling som psykologhjelp, hvordan får vi far til og skrive under? om han nekter får ikke barnet hjelp?

 

nå er det faktisk så enkelt som og søke, så får far foreldreansvar. far her har ikke det. og han hadde ikke fått noe mere og si om han hadde hatt det. for det meste går ikke på foreldreansvar eller ikke, men på samarbeid. foreksempel blir det unaturlig at far er med på og bestemme hvem barnehage, mens det er naturlig at han er med når småen skal klippes første gangen (om han vil)

dette får man ikke kontrolert i en lov. det er opp til foreldrene. og det er vel kansje like greit?