En liten kommentar.

[Singelmamma og banden]

Ser at noen har lagt inn litt vedr det med deling av barn og likestilling. Jeg har ikke tid til å lese alt. Men min oppfatning er at fedrene har for mye rettigheter og for lite plikter. Innfør heller samværsplikt?

 

La oss ta et eksempel.

 

En far er med i bildet til barnet fyller ett år. Han bestemmer seg for at han skal realisere seg selv og drar bort i tre år. Og kommer tilbake og krever samvær igjen, siden han er barnets far. Og med loven i hånd kan han gjøre det, og mor burde stå der med lua i hånden og bukke og nikke og smile og være lykkelig for at han fremdeles bryr seg nok om barnet til å komme. Og at han er en fremmed spiller ingen rolle for ham.

 

Så snur vi på situasjonen. Mor er med i bildet til barnet er ett år, og så bestemmer ho seg for å dra bort noen år og plasserer barnet hos far eller en annen. Etter tre år kommer ho hjem og ønsker å være sammen med barnet sitt igjen. Hva tror dere skjer? Får ho det?

 

Jeg syntes de andre innlegg her var ganske bra. Barna skal likestilles med de voksne! Far er ikke diskriminert og ikke mor heller, men barna derimot er det. Det er deres beste som skal stå i fokus, og de må beskyttes mot far eller mor om det er behov for det, men det gjøres ikke i dag fordi de voksne står sterkere.

[så var vi 4]

jeg er litt mot den samværsplikten og i grunn, spesielt hvis det er mot far/mors vilje (altså den som skal ha samvær). Men det burde absolutt være like ulovlig å bryte samværsavtalen begge veier. Hvorfor skal samværsforelderen få bestemme selv når det passer å være forelder. Ungene er kommet for å bli og det burde ikke være et valg å 'slippe unna' ansvaret som medfølger.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syns at om en samværsforelder stiller opp mindre en dagens vanlige samvær så må denne samværsforeldren adoptere bort den delen av tiden SF ikke har til foreksempel HF, sånn at det er klargjort at det er dette et bevist valg av SF. for for meg virker det som om en del SF foreldre rett og slett ikke tenker før de handler.

 

akkurat som en HF som har godt med på 40/60 ikke får gjenomslag for vanlig samvær om SF foreldren setter seg i mot.

 

på den måten blir det vanskeligere og ikke stille opp, siden man da ikke bare kan komme valsene tilbake og barnet får en mer sikker tilværelse.

 

nå er denne tanken selvsakt med forbehold om barnets alder og tilknytning på lik linje som vanlig samvær er det.

[Gjest]

sinnsykt bra innlegg singelmamma!! kunne ikke vært mer enig i poenget du vil ha fram:)

[yinyang]

Jepp, bra innlegg.

Barna blir kasteballer, fedre har alltid rett, og mødre blir sett ned på. Og barnas beste står for lite i fokus!!

Barna må ha mere rettigheter. Og foreldre må slutte å være egoister - er min mening..

[Singelmamma og banden]

Det med egoister er å treffe spikeren midt på hodet yinyang! Og det gjelder like gjerne mødre som fedre.

 

Må legge til at med samværsplikt mener jeg at sf også må ha plikter og at det blir konsekvenser om disse ikke følges. Om en far eller mor velger å ikke stille opp, eller verre, stille opp bare en sjelden gang når det passer, da bryter man plikten og mister rettigheten. Slik at man ser at dette ikke bare er noe man kan nedprioritere. Nå er det klart at det er barna som har rett til samvær med begge foreldre, og det står jo i loven, men svært ofte blir dette omformulert til fars rettighet.

 

Hm, synes jeg ser enkelte nedprioritere jobben på samme måte. Da blir man sagt opp... Tenk om man kunne si opp foreldre... ;-)

[yinyang]

Hehe, ja ikke sant... "Du har sparken!!" - så greit liksom.. "Grunnlag? Du gjør ikke jobben din!!"

[Singelmamma og banden]

Nemlig! Og det uten oppsigelsestid! Bare passe oss så ikke barna sier opp oss også.... ;-) Sånn midt i treårstrassen!

[Snuppa!]

Hehehe,den var god. Barnefar her hadde ihvertfall fått sparken allerede!

[troner]

Så lenge loven er kjønnsnøytral på dette området skal det vel ikke være noe vannskeligere for mor å få samvær med barnet etter tre år borte enn det ville være for far i samme situasjon?

 

 

[Anonym bruker]

Synes dette var en ganske umoden tråd, jeg .

 

Barn har et grunnleggende behov for begge foreldrene, selv adopterte barn som har hatt det optimalt bra føler et stort tomrom, har identitetsproblemer og søker røttene sine.

Det beste for barn er å kjenne begge sine foreldre. Ja, det er egoistisk ev en far eller mor og ikke følge opp barna sine optimalt, men det er bedre for barnet å ha kontkat igjen etter 3 år en ikke å ha det.

Mors snutte følelser kan ikke ha første prioritet.

Har selv venner med brutte relasjoner i barndommen som velger å ha mye kontakt med en tidligere fjern forledre nå fordi de trenger å bli godt kjent, å ha sitt biologiske opphav å "speile seg i" for å kjenne seg selv.

[så var vi 4]

umoden?! det som er umodent er jo den forelderen som føler det er greit å forsvinne i perioder for så å komme og kreve samvær når det passer han/henne. Det er ikke følelsene til mor/far som tar skade av det, det er barnets (hvis det er gammelt nok til å forstå sånt).

[Singelmamma og banden]

En mor som er borte i 3 år får det mye tøffere med å ta opp igjen kontakten enn en far, pga holdninger i samfunnet. Mødre som ikke har omsorgen for barna sine blir sett ned på. Mødre som "stikker av" svartelistes verre enn de fleste menn. Sånn er det faktisk. Klart at et barn skal ha kontakt med begge foreldre om det kan det, men poenget mitt var at fedre kan gjøre mer som de vil enn mødre kan. Som en kommentar til andre innlegg her som omhandler det samme temaet, ang det med likestilling av far og mor ved deling av barna ved samlivsbrudd.

[Singelmamma og banden]

Altså, lovverket diskriminerer ingen av foreldrene, slik det nevnes i innlegg lengre oppe her, men samfunnet gjør det. Derfor trengs det ingen endring av lovverket slik som politikerne foreslår, men det trengs en holdningsendring i samfunnet. Og det gjøres ikke over natta...

[M by M]

Vi er oppe i en begynnende rettsak om samvær nå og det jeg hører mest er hva som er best for far og at far skal premieres opp i mente fordi han vil ha barnet. Samvær skal legges til rette i henhold til hva som passer best for fars jobb, men hva som passer best i forhold til min jobb blir ikke engang spurt om. Vurdering av at jenta har godt av å gå i barnehage kontra å bare være hjemme er ikke et argument, fordi at far skal ha så mye samvær som mulig- uansett. Mens at lange samvær faktisk slår negativt ut for barnet er det nesten ingen som vil høre om engang. Og er det noen som premierer meg for den jobben jeg har gjort og gjør som mor? Neida! Jeg har hverdagen, jeg har alle utgifter, jeg drar lasset. Far har nesten alt av kosesamvær som helger og ferier mens han er så flink, han skal høres på og imøtekommes! Jeg som kjenner barnet best blir nesten ikke hørt engang når jeg forteller hvordan lang tid hjemmefra slår ut på henne. Jeg som kjenner barnets rutiner best og som vet hva som er best for at hennes hverdag skal være en forutsigbar og trygg hverdag skal egentlig bare bukke og neie fordi far vil ha henne. Så klart det er bra at han vil ha henne og jeg vil også at han skal ha henne. Men hennes beste kommer foran hans beste i mine øyne. Slik det blir praktisert burde Barnelova skirves om og døpes om til "farslova"! Barnets beste du lissom!

[M by M]

Men hennes beste kommer foran hans beste i mine øyne. Slik det blir praktisert burde Barnelova skirves om og døpes om til "farslova"! Barnets beste du lissom!

 

Skulle stå at hans beste kommer foran hennes. GIkk litt fort her.....

[Anonym bruker]

Jeg synes også at dette er en vanvittig umoden tråd. En gjeng med bitre mødre som ikke engang ser at barna trenger faren sin.

 

I de aller fleste tilfeller så er både far og mor like oppegående, men selv da mener mødre at de er bedre omsorgspersoner. Jeg har lest flere rettsdokumenter i jobben min, og flere mødre bruker som argument at de fødte, ammet, var hjemme "alene" det første året. Samtidig som de nektet å dele permisjonen.

 

Så i steden for å spikke på ekstremtilfeller burde dere heller se på normalen. Noen av dere har kanskje bitre erfaringer, men se litt lengre enn nesa rekker.

[så var vi 4]

jeg skjønner ikke dette, leser vi samme hovedinnlegg?! Hva har det med mors bitre følelser å gjøre når far bestemmer seg for å være fraværende i xantall uker/mnd/år for så å plutselig bestemme seg for å være tilstede i gudene vet hvor lang tid?

 

Og jeg lever i normalen der mor og far kan samarbeide, barnet har stor glede av farssiden sin og uten store konflikter ifht samvær og annet.

 

 

[M by M]

Til anonym:

Jeg syns ikke dette er en umoden tråd fra bitre mødre. Jeg er ikke det selv og jeg er for at far har samvær med barna sine. Jeg syns også at mødre skal være med på å få det til å gå og at foreldrene bør backe opp hverandre.

Poenget er vel litt i den retning at fedre skal få det de ber om og roses opp i skyene bare fordi de er fedre og at de ønsker samvær. Og spørsmålet er vel rettet dit til at hvor blir det av barnets beste? I de fleste tilfeller bor barnet fast hos mor. Mor har hverdagen og kjenner barnet best. I og med at små barn ikke kan gjøre rede for seg, må mor gjøre det for barnet. Det er i utgangspunktet ikke slik at mor vet best bare fordi hun er mor, men fordi hun har barnet til daglig. Det samme gjelder om barnet bor fast hos far, da kjenner naturlig nok far barnet best. Jeg syns ihvertfall at noe er riv ruskende galt når den personen barnet bor hos ikke blir hørt.

Jeg syns også at systemet og samfunnet gjør en krangel om samvær/omsorg om til en personlig krangel mellom foreldrene i stedet for å holde seg til saken: hva som er best for barnet. Virker som at normen er at foreldre havner i krangel om samvær for å være jævlige mot hverandre. Det er veldig synd.

[yinyang]

Jeg fatter ikke de anonyme her som mener tråden er umoden, -

en av de mest modne, viktige og gode tråder på siden, spør du meg!

 

Kan de anonyme være seg selv, og si hva de mener med nick?

Så vet jeg hvem jeg forholder meg til...

 

NB!!! Jeg er ingen bitter mor eller sånt, men er opptatt av barnas beste, ikke foreldrenes beste. I mitt tilfelle har vi ingen far, ingen avløser, ingen hjem nummer to. Jeg er 100% alene med mine to, men i vårt tilfelle har vi ikke alternativer... Så kom heller ikke å si at barna har behov for to foreldre uansett liksom, for i noen tilfeller - nei! De har ikke det.. De har behov for en trygg, rolig, god oppvekst, med minst en omsorgsperson..

Gjerne to..

[prinsessetamtam]

Hva er det som er så umodent med denne tråden?

Akkurat dette forumet er for aleneforeldre,hvis ikke de anonyme har oppdaget det. Det tilsier at det er en del alenemødre her inne som er alene nettopp fordi mannen ikke har tilhørt den såkalte normalen av fedre som tar ansvaret hele veien. Tror det er mange her inne som vet hva de snakker om når det gjelder urettferdighet i forhold til barn og samvær og fedre som hopper inn og ut av barnets liv ettersom det passer dem.

[Matja]

Jeg leste nettopp en del av innleggene nå og kan godt skrive under med mitt nick. På en måte er jeg enig med de anonyme (men jeg skjønner ikke hvorfor de ikke kan stå inne for meningene sine!!!), for det er mange mødre som frarøver en far å ha kontakt fordi han ikke var klar da babyen kom (eller helst før).

 

Egentlig ville jeg bare si til deg som er i rettsapparatet nå, hvor far blir hørt og han er flink og alt legges samvær legges opp til hans arbeidstid og sånn. Hvis dere ikke skal dele 50-50, så er det jo ikke så rart, vel? DU har jo hovedomsorgen for barnet, og dessverre er det ikke slik i landet vårt at arbeidsgiver tar hensyn til om du har ansvar for barn eller ikke. Som styrer i en barnehage hadde jeg ikke godtatt at en ansatt ikke kom på jobb fordi hun/han skulle ha ansvar for barnet sitt... Sånn er det bare.

 

Men siden barnet ditt går i barnehage vil jeg anbefale deg på det sterkeste å snakke med pedagogisk leder eller styrer og få dem til å uttale seg. For hvis barnet reagerer så sterkt etter å ha vært hos faren, så gir dette garantert seg utslag i barnehagen også, og de kan være gode støttespillere for barnet. Kontakt gjerne barnevernet også hvis du ikke allerede har gjort det.

 

Selv er barnefaren her helt fraværende. Han har ikke gitt lyd fra seg siden jeg var 11 uker på vei (nå er lille jenten 4 mnd), eller dvs han skrev en sms der han krevde dna-test. Javel, så skal han få det da. Han krevde at jeg tok abort da jeg var 11 uker på vei, men jeg nektet, og siden har han ikke tatt kontakt. Vi har snakket mye sammen, men bare fordi JEG har tatt kontakt med ham! Ombestemmer han seg om et par år, så er det greit, men han kan ikke kreve noe omsorg. Det må jo JEG gi ham, og han har jo ingen rettigheter. Han kan godt gå til sak, men han kommer jo ingen vei. Dette er jo noe alle vet; At fedre som man ikke har vært gift med ikke har NOEN rettigheter med mindre vi gir dem til dem!! Og da går det jo ikke an å angre etterpå med mindre fyren blir kriminell eller noe, vel?

 

Forresten lurer jeg litt på hva det vil si å flytte for å realisere seg selv i 3 år. Studie? Eller bare forsvinne helt??

 

En kamerat av meg var gift. Konen bestemte seg plutselig for å flytte fra ham. De bodde i Oslo og hadde ett barn. Hun var fra en liten plass utenfor Tromsø og tok datteren med dit... Min kompis måtte bare innfinne seg med situasjonen. Vet ikke hvem sitt beste det var for jeg, men det var IKKE jenten hun hadde i tankene iallefall...

 

Huff, mye om og men her, men jeg er altså enig i mye, men stiller bare spørsmål fordi jeg lurer (selv om jeg vet at mange kommer til å ta det som kritikk!).

 

Lykke til du som er i rettsinnstansen!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg lurer paa hvor matja har faatt det fra at pappaer som blir pappaer utenfor ekteskap ikke har noen rettigheter?

jeg har vaart alene fra dag 1 og tro meg jeg vet at han har samvaarsrett. (noe som er en god ting)

og at ting skal tas etter pappens arbeidstider. skal ikke mammaen sine arbeidstider ogsaa ta hensyn til? eller er dette egentlig rellevant? er det ikke barnet rettsaparatet burde ta hensyn til?

 

ogsaa til dere som mener vi er barnslige bittre alenemammaer:

om fravaar fra barnets liv faar konsekvenser, tror dere ikka at flere ville valgt og ikke vaare fravaarende?

 

aa om normale pappaer stiller opp saa er det flott! de har ingen ting og frykte. for de fordufter jo ikke. et saant tiltak vill jo bare gjelde de nautene som ikke stiller opp.

 

 

[Gjest marie-s]

Men tenk deg da i din situasjon om fedre skal bli foretrukket om saken havner i retten. Nå skulle han ta dna, så blir han tilkjent farskapet og må begynne å betale bidrag slik er det jo dagens gang. Men forestill deg at han finner ut at dersom han har hovedomsorgen så slipper han unna bidrag + at han får ekstra støtte osv. så han bruker et halvt år på å leke litt far før han drar dere inn i retten og forlanger hovedomsorgen og siden fedre skal prioriteres så vinner han, blir ikke en slik situasjon litt merkelig med alt du vet?

 

Jeg mener nå at en slik lov vil være med på å lage enda flere krangeler i slike saker.

[Anonym bruker]

Er nok riktig det som matja skriver med at menn som blir fedre og ikke bor sammen med mor eller har vært gift med henne ikke har noen rettigheter overfor barnet. Mor har da full foreldrerett alene og kan selv bestemme om far skal få delt foreldrerett. Barnet får også automatisk mors etternavn og oppstår det en barnevernssak har ikke far noe han skulle ha sagt. Han behandles da som en hvilken som helst annen utenforstående.

 

Så vidt jeg kan se i barneloven er dette eneste punkt som omhandler direkte forskjeller i rettigheter for mor og far.

 

Hva samfunnet mener om forskjellen mellom mor og far er en annen ting. Det er altså ikke slik at far favoriseres i en barnefordelingssak, men det kan nok være tilfelle at det blir betraktet som "merkeligere" om mor har vanlig samvær og ikke daglig omsorg. For å forandre dette må holdninger endres, men ikke lovverket