Pass dere for hva dere krever av stemor jenter !!!

[Anonym bruker]

Jeg er er ofte inne og leser på disse sidene, men har til nå aldri skrevet noe. Men etter å ha lest de siste innleggene her, så bare måtte jeg fortelle noe jeg selv har erfart.

 

Jeg er mor til to barn (14 og 10 år gamle), og de er hos faren og stemoren annenhver helg. Ellers så stikker de innom på besøk til de av og til. Da de var små hadde jeg store problemer med å få barnevakt til de( jeg jobber kvelder innimellom), og hver gang var det en kamp for meg å finne barnevakt. Faren til ungene jobbet på båt, så han kunne ikke ha de når han var ute.( Da hadde han de lengre perioder når han var hjemme, i stedet for annenhver helg) Da han og kona hadde vært sammen noen år, så jeg det som en selvfølge at hun stilte opp. Jeg maste på henne, og gav både henne og eksen min klar beskjed om at det selvfølgelig var vanlig at stemødre stilte opp når far ikke hadde mulighet.( dette angrer jeg bittert på at jeg sa) Hun ble kjempesur på meg, og det endtre med at hun aldri ville stille opp. Jeg må innrømme at jeg maste litt vel mye om hvilke plikter hun hadde overfor barna... det var jo hun som hadde valgt en mann med bagasje.

 

Etter et par år, skiltes de. Og jeg fikk vite at det var pga at hun ikke fikset det at han hadde to barn fra før av. ( Hun syntes det var et slit når han i tillegg reiste ute, og måtte ta igjen samværet i friperiodene sine).

 

Etter dette har han funnet seg enda ei ny ei, og de har giftet seg og fått barn. Han har sluttet på båten, og fått en vanlig jobb i stedet. Og det har ført til mer barnepass for meg. Jeg var først i himmelriket...enn så lenge. For etterhvert har det blitt et mareritt for meg. Denne stemoren går for fullt opp i oppgaven sin. Hun gjør alt hun kan, for å stille opp for mine barn. Flott det, men det finnes grenser. Hun har nok hørt om hun andre som ikke ville stille opp, og vil nok vise at hun er den perfekte stemor. Grunnen til at jeg angrer på mine krav fra stemor, er at denne her er ekstrem. Når jeg ikke kan gå på foreldremøter, tropper hun opp i stedet for eksen min. ( Han vil at hun går i stedet). Og hun melder seg frivillig til å være foreldrerepresentant, hun bestiller legetimer, frisørtimer til de, hun gjør alt det faren skulle gjort. ( Han har aldri stilt særlig opp for ungene, så ungene selv synes dette er stas)

 

Nå skulle jeg ønske at jeg aldri hadde stilt krav til mine barns stemor.

Jeg har nå insett at en ikke har rett til å stille krav til steforeldre. Vi burde bare være takknemlige for at de bryr seg om barna, men ikke blander seg altfor mye inn. Vi kan faktisk ikke argumentere med at de har valgt en mann med bagasje selv, og dermed får de bare se til å tre inn i morsrollen. For eksmennene våre må jo få sjangsen til å gå videre. De kan jo ikke for at vi ikke var de rette for dem, og de ønsker jo selvfølgelig å finne den rette. Selvfølgelig ønsker jo disse mennene å finne kvinner som godtar at de har barn fra et tidligere forhold, men de jakter nok neppe på en morserstatning til barna. Jeg får iallfall ikke håpe de gjør det. Når det gjelder mine barns stemor, så har hun blitt en farserstatning i stedet. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å endre det. ( Jeg har jo til og med oppmuntret til det)

 

Så jenter, ikke still krav til deres barns stemødre. Vis i stedet takknemlighet mot de dersom de stiller opp på eget initiativ.

[Anonym bruker]

Jeg er en stemor som alltid stiller opp for stebarna mine. Jeg ser på de to stebarna mine som egne barn. Jeg stiller opp som sjåfør, jeg stiller opp på foreldremøter, jeg stiller opp på lik linje som både moren og faren. ( jeg er jo en av barnas foreldre). Jeg er også med på å ta alle avgjørelser som vedgår stebarna. Og dersom folk spør meg om hvor mange barn jeg har, så er det helt naturlig for meg å inkludere disse barna. Selv om jeg ikke har født disse barna, så er de jo mine også. Det er jeg og mannen min som er stebarnas foeldre når vi har de på samvær her. Helt klart!

 

På skolen der det ene barnet går, kjenner jeg veldig godt lærerinnen hans. Og som oftest er det meg hun henvender seg til, når det er noe hun vil, angående barnet. Det blir likssom mest naturlig. Det må vel kanskje nevnes her at stebarnas mor er lavt utdannet,faren har ingen utdannelse, mens jeg er høyt utdannet. Så det er jeg som oftest kan hjelpe det ene stebarnet med vanskelige hjemmelekser. ( Han sliter litt på skolen)

 

Så jeg reagerer kraftig når du skriver at stemoren til barnet ditt er et ekstremt tilfelle, som blander seg inn i alt. Du må huske på en ting, og det er at stemødre har like mye de skulle sagt som fedrene. Det er tross alt de som er foreldrene til barna når de er hos dem. Det er de to som da setter grenser og regler sammen...i deres felles hjem.

[ana baroma]

Du har jo misforstått totalt sånn som jeg ser det!!

Jeg kjenner også læreren til gutten, men hadde reagert kraftig dersom han hadde kontaktet meg for å diskutere ting og tang. Jeg stiller heller ikke på foreldremøter, kanskje jeg ville gjort det dersom ingen av foreldrene hadde kunnet, og de ville at jeg skulle gått. Hverken mor eller far er høyt utdannet, noe jeg er - men de er fullt oppegående begge to.

 

Min stesønn er IKKE min sønn, og jeg sier at jeg har en bonusgutt:) Han har to flotte foreldre! Ikke fire!

Jeg har innflytelse på oppdragelsen vi er enige om i vårt hjem, men grunnlaget er det mor og far som har lagt, og det er også deres primæroppgave.

 

Jeg synes du er et ekstremtilfelle, akkurat slik som det beskrives av HI. Det handler om balansegang dette her... og den er vanskelig. Det er lett å tippe over begge sider...

[Travelmor]

Til HI som angrer på sin væremåte overfor barnas første stemor. Det kan være mange årsaker til en skilsmisse. Kan aldri tenke meg til at eksens væremåte er den eneste grunnen. Da er det i utgangspunktet et veldig tynt forhold.

 

Til deg som stiller opp for stebarna og ser på dem som sine egne. Det synes jeg er helt fantastisk! Skjønner godt at du er delaktig i stebarnas liv. Det er veldig bra, for det høres ut som det er det mest naturlige for dere.

 

Når mitt eldste barn begynte på skolen, hadde jeg tanker om at det bare var meg og barnets far, og bare oss, som skulle ha kontakten med skolen! Jeg fikk korreks av en kollega som var vokst opp som skilsmissebarn, og som hadde en stemor som deltok på alle foreldresamtalar og foreldremøter, fritidsaktiviteter. Hun syns det var veldig OK. Stemoren var den som hadde best tid for henne i barndommen, selv om hun hadde et godt forhold til de andre foreldrene sine også. Det fikk meg til å tenke meg om og endre min innstilling. Da fikk stemor komme på banen, både i forhold til barnehage og skole. Hun deltok noe, men så ble det slutt når hun fikk egne barn. Noen av oss kvinner får mindre overskudd av graviditeter og småbarn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hardnakket har holdt på min første innstilling om at det bare var jeg og far, og ingen andre. Min mann og stefar har gått på mange foreldremøter og foreldresamtaler de siste årene, mens jeg har sittet hjemme med stor mage/baby. Tror ikke vi hadde fått regnestykket hjemme til å gå opp uten:-)

Det var også min mann som var med den gang nesteldste begynte på skolen. Faren kunne ikke og sånn var det. Det var et stort øyeblikk både for stefar og stebarn!

Jeg heier på delaktige foreldre, enten de er stemødre, mammaer, pappaer eller stefedre. Vi bør alle være så rause at vi godtar at det er mange måter å organsiere oppdragelsen av barn som deles av flere,uten at vi kaller det ekstremt. Samtidig må vi også godta at det er forskjellige måter å ordne ting på. Noe kan være OK i en stefamilie og ikke i en annen.

[*-*]

Bra Travelmor! Jeg tror det er den innstillingen man bør ha hvis man skal få det bra i nyfamilier. Tror iallfall det er til barnas beste.

 

Til HI

Damned if you do and damned if you don't - dette innlegget illustrere jo veldig godt problemet til steforeldre, man er veldig utsatt for kritikk uansett hvordan man gjør det, en hårfin balansegang. Egne barn er jo et av de mest ømtåelige temaene som finnes, og det er fort gjort at noen blir såret.

Hos oss går vi alle på skoleavslutninger og foreldre og steforeldre er gode venner og respekterer hverandre. Jeg vet at moren setter pris på den innsatsen jeg gjør. Men samtidig har det vært tydelig at hun ikke ønsker meg på foreldremøter, noe må bare være for foreldrene liksom. Det er noe vi tenker på å diskutere igjen snart, fordi det er upraktisk. Hvis verken hun eller min mann kan så er det bedre at jeg går enn at vi skal få referat fra andre foreldre. Og hvis ikke min mann kan så kan det også være bra at jeg går hvis jeg kan, alle den tid vi er to ulike husstander som kanskje legger vekt på ulik informasjon. Det er iallfall til barnas beste at begge hjem er godt informert. Ikke sikkert at moren vil være så imot lenger hvis vi snakker om det nå heller, det handler mye om om venne seg til tanken som Travelmor skriver.

[Anonym bruker]

Jeg stiller ikke krav til stemor. De må få organisere hverdagen sin som de selv vil.

 

Jeg stiller derimot krav til min egen mann i rollen som stefar, og det synes jeg er helt på sin plass. Vi trikser og fikser for å organisere hverdagen på en best mulig måte og han bidrar selvfølgelig etter beste evne. Og jeg har også gjort det klart at han har full frihet når det gjelder oppdragelse og grensesetting. Ettersom han er en del av vår familie, og min datter må forholde seg til ham nesten hver dag, så er det viktig at de har et slags far-datter-forhold. De kan ikke behandle hverandre som gjester. Det blir isåfall veldig slitsom for meg.

 

For oss har dette helt klart vært den beste løsningen. Vi oppdrar sammen, forsørger sammen og gir kjærlighet og omsorg sammen. Akkurat som en liten kjernefamilie. :-D

 

 

Nina.

[*-*]

Forresten, apropos det forholdet til forrige kona som gikk dårlig og dette som går bra - kan også ha noe med at din eksmann både investerer mer og balanserer bedre selv. Tror turnus og utejobbing på plattform/båt må være noe av det vanskeligste i verden å kombinere med nyfamilieetablering. Knapphet på tid er en killer for alle forhold og familier, og i en nyfamilie hvor sjalusi og følelse av å ikke bli prioritert lett oppstår er det ennå viktigere! For en kjærste/kone som savner mannen sin mye av tiden, kan det være vanskelig å leve med at barna alltid skal gå foran når mannen først er hjemme. Kan jo til syvende og sist føles som om man ikke har noen mann i det hele tatt (evt bare stebarn) og da kan det jo være det samme med hele forholdet. Har sagt det før, men tror ikke akkurat det kan sies for mye - en forelder med barn som går inn i et nytt forhold må sette av nok tid til å være der og trygge både forhold til ny kjærste og forhold til barn, ellers blir det bare tull.

[Anonym bruker]

Her er sakens kjerne for oss stemødre. Dere ønsker at vi skal stille opp på det DERE ønsker. Ikke mer og ikke mindre.

 

DU som biomor kan ikke bestemme når det er OK at stemor har barna alene, og når det ikke er OK. Stemoren er også et menneske med en hverdag som skal gå i hop. VELDIG få biomødre som innser det dessverre.

 

 

[Anonym bruker]

Da spør jeg deg anonym!Hvor mange biomødre kjenner DU, siden du vet at så VELDIG få biomødre innser dette?

Hvorfor drar mange av dere stemødre her inne alle biomødrene over en kam?Det er ikke rart at dere ikke får et velfungerende forhold til biomor, om dere fra starten er innstilt på at alle biomødre er egoer osv!!!Arhg!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Helt enig med anonym over.

 

Biomødre ønsker at vi stemødre skal stille opp når de ønsker det, ikke ellers. Da kan vi holde oss unna.

 

Det verste av alt, er at de tror at de fortsatt er en familie,men bare at faren(eksen)ikke bor der lenger. Men han skal stille opp som om de fortsatt er en familie De vil ha i både pose og sekk. Og stemoren...ja hu er likssom bare der. ( kan kun brukes til å utnyttes) De vil at alt skal gå på deres premisser, uansett. Det er derfor problemene som regel blir enda større når eksen/faren til ungene og stemor får felles barn. Det er jo først da biomor blir tvunget til å innse at slaget er tapt. Nå kommer ikke hennes barn i første rekke lenger... og da tyr hun til alle knep for å holde seg til det siste halmstrået. Og fullstendig kaos blir det for henne å innse at hun må godta at eksen har etablert seg helt på nytt. Han har fått seg ny familie,- og den inkluderer absolutt ikke henne lenger. Nå er det den nye familien som teller...samt barna han har fra før. (IKKE henne...)

 

*****

[Anonym bruker]

Men kjære deg da.....

 

"Det er jo først da biomor blir tvunget til å innse at slaget er tapt. Nå kommer ikke hennes barn i første rekke lenger... og da tyr hun til alle knep for å holde seg til det siste halmstrået."

 

Det er da ikke slik at noen barn skal komme i 1 rekke og andre må stille seg lengre bak??

ALLE barn bør behandles med respekt,kjærlighet og omsorg.

Slik du uttaler deg,så må jeg bare si at jeg forstår biomor om hun er en smule skeptisk til deg som stemor....

 

Og om du er SÅ usikker på mannen din at du ser biomor som en trussel(på tross av at han jo så tydelig valgte deg) ja da er det duket for konflikter uansett hvordan biomor legger opp til det...

 

 

[Anonym bruker]

Nå er det jo flest kvinner som forlater mannen i et parforhold da... Sånn at det kan jo ikke være slik for så veeeeldig mange!

[~~DoraDora~~]

Til anonym over her...

 

Ja som oftest er det kvinnen som går ut av et forhold,men det er også som oftest fordi mannen viser mindre interesse for familien. Undersøkelser viser at kvinnene vil ut av forholdet fordi mannen svikter på hjemmefronten. Han overlater ansvaret til henne. Og det igjen er oftest fordi han egentlig ønsker seg ut av forholdet, men føler et visst ansvar overfor barna.

 

Når han senere da danner en ny familie, så gjør han det når han er mer sikker på at det er det han virkelig vil, og at han ønsker det skikkelig. Derfor holder som regel ekteskap nummer to for alltid. Da vet mannen om hvilke feller han gikk i første gang.

 

Eksen til mannen min sier i dag at han var så uansvarlig den gangen, og hun mener han er en dårlig far. Dette sier hun til andre. De var begge enige om å oppløse forholdet, fordi det hadde skrantet så lenge... før de fikk barnet. De ønsket å gå fra hverandre like mye, men syntes det var flaut fordi de nettopp hadde fått babyen. Hun sier at han aldri var hjemme, og at han sviktet de. Han sier at han flyktet ut fordi han ikke trivdes hjemme med henne. ( I tillegg var han for ung og umoden til å få familie,men det fant han ut når det var for seint... visste ikke hva han gikk til den gangen sier han)

 

Jeg derimot opplever mannen som en perfekt ektemann, som gjør alt for meg og våre unger. Han sier selv at det er slik fordi han nå har funnet den rette, og når det gjelder barna så er han mer moden, og og klar for barn nå.

 

Så selv om det kanskje er kvinnene som til slutt går, så har egentlig mennene gått for lenge siden...mentalt...

[Anonym bruker]

Men det betyr jo ikke nødvendigvis at man er på evig jakt etter exmannen sin likevel? For noen er nok dette et problem, men egentlig er det kanskje helst et problem i den nye partnerens hode?

[Anonym bruker]

Enig med månestråle jeg

 

Er innom alenemor siden innimellom, og da ser jeg en gjenganger...

" Jeg og barnefar lever ikke sammen, men det er fordi han ikke bryr seg, og da kan jeg like godt være alenemor". Denne historien går ofte igjen. De valgte å gå i fra barnefaren fordi han sviktet de. Og det som også går igjen der er at han svikter barnet han har fra før, etter bruddet også. Møter ikke opp til avtalt samvær, betaler for lite i bidrag, kjøper aldri noe til barna utenom det bidraget skal dekke osv.

 

Tror ofte mennene har vært unge og umodne i forholdet der de har sine eldste barn fra. Men når de får seg ny familie er det gått en tid, og da er de blitt mer modne. Og har fått et skikkelig ønske om kone og barn. Da vet de jo hva de går til også.

 

 

[*-*]

Nå er det vel slik at skilsmissestatistikken for ekteskap nr 2 er enda dårligere enn for ekteskap nr 1 tror jeg. Så det er nok litt kjapt å si at ekteskap nr 2 vanligvis går bedre og varer livet ut (man kan godt lete fram noen statistikker, men da blir vi bare i dårlig humør alle sammen). Men det man forhåpentligvis har lært er at man må ta vare på forholdet sitt så det skal funke. Det beste man kan gjøre for alle barn i familien, mine, dine eller våre, er å ha det godt sammen som voksne - og da må man respektere hverandres behov og ta seg tid til å pleie kjærligheten:)

[Anonym bruker]

Det stemmer nok ikke Lindsay

 

Statistikken viser at når noen har vært gift før, så er sjansen for at det skal vare, større i ekteskap nr2 enn i ekteskap nr 1. Det gjelder både for menn og kvinner.

 

Kanskje vi har lært av egne feil, eller kanskje vi har forandret oss? Blitt mer voksne. Eller vi rett og slett endelig har funnet den rette.

 

Hilsen ei som har vært skilt, men som har fått igjen troen på at den ekte kjærligheten finnes. Og som er lykkelig gift denne gang.

[Anonym bruker]

Generalisering er en veldig farlig ting.

 

Jeg er en såkalt biomor. Far har samvær annenhver helg og en dag i uken. Hvordan de ordner seg når det gjelder henting/bringing er meg totalt likegyldig. Men jeg vet at de samarbeider om alt. Om det er far eller stemor som gjør lekser, følger på svømming osv spiller da vel ingen rolle for meg, bare det blir gjort.

 

 

[*-*]

Er det sant? Det er flott! Jeg var så sikker på at det var omvendt:)

 

[Anonym bruker]

Hører det ofte blir sagt her inne at "husk at det er DEG mannen din vil være med, det er DEG han har valgt".

 

Ok, men det er faktisk en annen vinkling på dette også.. Eksen gikk fra mannen din, hun ville ikke lenger ha ham, men det betyr ikke at ikke han vil ha henne. Da blir faktisk du et andrevalg for ham, for eksen får han ikke lell..

[Anonym bruker]

Det er noe av det dummeste jeg har hørt. Ingen ville vel gifte seg og få barn igjen, dersom de prøver å få eksen tilbake. I såfall et dårlig sjakktrekk.

 

Og som oftest er det mennene som kommer seg fortest videre etter ett brudd. Mens de fleste kvinner bruker laaang tid på å etablere seg på nytt.

 

I vårt tilfelle var biomor singel i maaange år etter bruddet. Og hun har flere ganger prøvd å hinte til mannen min om at hun vil ha ham tilbake. Nå har hun endelig gitt opp, funnet den rette selv, og sluttet å plage oss.

 

Men du kan ha rett med noen av mennene. De som viser tydelig at de er redde for å binde seg igjen. De som løper avgårde hver gang eksen "roper". Men tror det hører til sjeldenhetene.

[Anonym bruker]

Hmmm... skal vi se..... Jeg kjenner 17 stemødre, der alle må bestemme ferie ut i fra når biomor ønsker det. Og da mener jeg ikke at biomor skal få velge først.

 

Jeg har endel venninner som er stemødre, og mange her på jobben. Og vi sliter med det samme alle sammen. Stemødrene og fedrene får alle sammen her beskjed om når de kan ta ferie med barna. Og dette får de beskjed om i mai mnd. Her på jobben, hvor vi er 8 stykker stemødre (som også er mødre, og biomødre), så må vi sette oss på ferieliste i februar, da det må finnes vikarer. Så det er MANGE biomødre som tror de kan kreve alt mulig av alle, ikke bare stemødre, men også fedre, arbeidsgivere til fedre og stemødre osv.

 

Min sjef, som også er stemor og biomor, har sett seg nødt til å sende brev til alle disse biomødrene, for ingen trodde på at det var sånn vi hadde det her.

 

Som biomor, så tror jeg mange tror at de kan bestemme over barnet. Men det kan de ikke. Og så sier de: Ja men dere visste hva dere gikk til. Han har barn fra før av. Da må du regne med å tilpasse deg."

 

Men da sier jeg: "Men dere biomødre visste også dette i det øyeblikket det ble slutt mellom deg og barnefar. Og da burde du ha forberedt deg på å møte hvilken som helst stemor type. Og hjemme hos far, så kan ikke du bestemme."

 

Senest i dag ble hun ene på jobben her oppgitt. Biomor skulle plutselig ha en ekstra uke ferie, som begynner i dag! Dem hadde planlagt tur til helgen da det var samvær. Ikke nok med at det kommer altfor brått på, men i tillegg har hun brukt opp sine 3 uker ferie i år. Og det var ikke snakk om at far fikk det samme.

 

Sånn er det her ofte. heldigvis er det høyt under taket her.

 

Jeg fikk en tlf. fra biomor forrige uke, der vi fikk kjeft fordi barna var så rappkjefta når de hadde vært hos oss. Det var tydeligvis vårt ansvar at de ikke var det i hennes hjem. Og hun kunne ikke gjøre noe med det, siden vi var så vrange.

 

Sånn er hverdagen for flere enn du tror.

 

Hun ene venninnen min sliter med at biomor skal flytte 20 mil fra far til barna, Og hun har fått seg jobb i samme by, så de kan flytte de også. men da vil biomor flytte enda lenger bort. Det har seg nemlig sånn at jo færre timer far har samvær med barna, jo mer må han betale i bidrag. Far har hatt barna 50 % til nå, men nå blir det mindre. Hun får mer penger.

 

Ei annen venninne har ikke så store problemer. men hun sliter med at barna sier at hun ikke kan bestemme over dem. Men i sitt eget hjem så kan faktiks stemor bestemme hva som er OK eller ikke.

 

Så du skal ikke tro at de fleste biomødre er fromme lam, som gjør alt for barna sine.

 

Biomødre selv kan fortelle at de er det. Men snakk med stemoren.

 

Jeg syns ikke det er urimelig at biomor og far kan bestemme først annanhver sommer. Jeg syns ikke det er urimelig å kreve at biomor sier i fra MINST 2 uker før om hun plutselig har tenkt til å ta ut mer ferie. Jeg syns ikke det er urimelig at biomor selv tar ansvar for hvordan barna er i hjemmet hennes (de er ikke rappkjefta hos oss), og jeg syn ikke det er urimelig at far kan få flytte etter barna sine når biomor flytter med dem 20 mil unna. Og det å kunne sette grenser i eget hjem, det er da ikke nødvendig å diskutere en gang.

 

PS. Stesønn til sjefen hos oss, valgte å flytte hjem til sjefen da han var 14 år. Nå er han 21, og når han skal hjem fra studier, så kommer han til stemoren sin. Så det tullet med biomor er best, og at de er oppofrende, er bare tull.

 

Det gjelder noen, de fleste jeg kjenner. Jeg har hørt om ....... 4 biomødre som er OK.

[*-*]

Anonym 16:02 som kjenner 17 stemødre, nå får du sikkert mye pepper,hehe.

Du har kanskje tatt i litt, men jeg tror det er en snev av sannhet i det du sier. Det er kanskje sånn at det ofte er kvinnen som planlegger og styrer mye i hjemmet og dette fortsetter etter at hun er skilt, dvs styrer barna og gjennom det farens hjem også.

 

Vi har et godt forhold til moren hos oss som er en bra dame, men vi må si ordentlig fra om hvordan vi skal ha det for at ikke alt skal bli planlagt over hodene på oss. Tror kanskje ikke mødrene alltid tenker på at det de gjør får konsekvenser for mange andre, det handler ikke bare om hva de selv har rett til å gjøre med egne barn. I begynnelsen fulgte vi mest morens plan for at samarbeidet skulle gå fint, men nå må vi iblant ta runder og si hva som er viktig for oss. Hun syns nok det virker lite fleksiblet og steilt av oss iblant, men det får vi bare ta. Det er ikke så lett å være fleksibel hvis det ikke ligger ordentlige rammer i bånn. Sånne ting som å få førstevalg på ferie annethvert år er en viktig ting, det samme er å komme med tydelige ønsker og føringer i forhold til organisering, logistikk og økonomi.

 

Hvis vi ikke sier klart fra om hva vi ønsker kan vi ikke bli sure når mor legger egen plan for alt, og her gjør kanskje menn en dårlig jobb i blant, der de føler seg skvisa mellom to kvinner. Og hvis det ikke finnes klare avtaler så tror jeg ofte det blir sånn at mor har planlagt det meste på sin måte i god tid. ja. Nettopp fordi kvinner kanskje er bedre planleggere enn menn, eller tidligere ute iallfall. Og vi stemødre er stuck med mennene våre som sendebud, som verken er så forutseende eller slu som oss jenter:)

 

Litt kategorisk, men ikke helt feil tror jeg:)

[Travelmor]

Har også trodd det samme som Lindsay og lest en del om det. Ettersom jeg er mer lykkelig i mitt andre ekteskap er det alltid kjekt med statistikk som støtter opp om at det er mer hold i andreekteskap, men dette fant jeg på nettet:

 

"Ifølge boken "Andrekoneguiden" ender nemlig to av tre andregangsekteskap i skilsmisse. Det er betydelig flere enn blant ekteskap generelt, der det anslås at halvparten vil ende i skilsmisse hvis utviklingen fortsetter som i dag.

 

- Man skulle jo tro at folk som har gått i fella før har lært noe av det. Men det er likevel såpass mange ekstrautfordringer i et samliv der den ene eller begge har vært gift før, at det totalt sett ser ut til å være vanskeligere å få det til å fungere, forklarer Veslemøy Østrem. Hun er selv andrekone og har i tillegg vært med på å skrive boken "Andrekoneguiden".

[*-*]

Ja, mente vel det.. Begynte på lete litt etter tall i dag, men fant ut at jeg måtte gjøre andre ting. Som du sier, ikke rart det går oftere galt. Men statistikker kan jo være så mangt, og noe kan tolkes både hit og dit. Det er jo heller egentlig ikke slik at halvparten av dagens inngåtte ekteskap oppløses, det er sånn at hvis trenden fortsetter så vil halvparten oppløses - altså det er vanskelig å regne på fordi de ekteskapene som inngåes ett år er jo ikke de samme som opplever skilsmisse samme året. Eller noe sånt.... Ellers så er det veldig mange som ikke gifter seg andre gangen, men er samboer i stedet, og det er større sjanser for samlivsbrudd ved samboerskap - så der skjules det vel litt nyfamilietall også.

 

Men skilsmissetallene har gått litt ned de siste årene og det lover jo bra for oss som har funnet mannen i vårt liv nå!