Hvordan ville dere reagert dersom noen...

[Newton & Prinsessen på erten]

som hadde ansvar for å se etter barna dine var uoppmerksom og vimsete og det medførte at barnevognen din to mnd. gamle baby lå i trillet utfor en verandakant, ned en bratt bakke og veltet inn i en busk hvor så babyen ble kastet ut i busken for så mulig å ha vært bevisstløs en liten stund og så kastet opp og vært fjern lenge.

 

For så at babyen måtte ligge med hjernerystelse og en relativt øm og mørbanket kropp til intensiv overvåkning og undersøkelser i ett sett det første døgnet.

 

?

 

Og etter hvor lang tid ville dere latt vedkommende være alene med barna igjen med tanke på at det "bare" var et uhell og at babyen overlevde uten tilsynelatende varig men?

[Gjest]

Å herreminhatt... For ett spørsmål!

Har du opplevd det nå...? :s

 

Kan ikke svare deg på spørsmålet... Aner ikke hva jeg skal svare på den gitt..

[Twintipp og himmelblå]

Aldri tenker jeg....

 

Fysj da!( Uhell kan såklart skje, men jeg hadde nok ikke overlatt det ansvaret alene før ungen var så stor at han nærmest kunne passe på seg selv.

[blond]

Hvor lang tid.. så lang tid som det hadde tatt før jeg stolte på vedkommende igjen. Og den personen hadde måtte vise meg tillitten verdig i lang tid framover!

[mayaya]

Slått vedkommende i hodet med noe hardt og aldri latt noen passe ungen igjen noen gang... Tenkte jeg.

 

Hva jeg ville gjort, aner jeg ikke.

 

Har dette skjedd?

[Gjest]

 

Hadde blitt usaklig rasende. Barnevogner har da brems?!

 

Og funnet meg en annen barnevakt.

[Newton & Prinsessen på erten]

Hva om vedkommende er barnefar.. kan jo ikke akkurat hive han på dør fordi han var uheldig, men samtidig kunne det gått veldig galt og jeg klarer ikke å stole på at han er oppmerksom nok.

[blond]

Svaret mitt er det samme. Høres veldig vanskelig ut.

[grå :)]

hadde vel drøyt sånn 15 års tid elelr noe sånt tenker jeg. til ungen kunne ta vare på seg selv.

[Newton & Prinsessen på erten]

Kan legge til at han nå er fornærmet fordi jeg ikke stoler på han.

[Gjest]

Da hadde barnefar fått seg en skikkelig skyllebøtte og vært under kontinuerlig overvåkning frem til barnet er 30!

Sånt går bare ikke an, det er lov med både uhell og uoppmerksomhet, men det finnes faktisk brems på barnevogna og man stapper vel ikke bare ungen oppi og går!?

 

[Gjest]

 

Klart han er fornærmet - han ble vel skremt, og er i forsvarsposisjon, føler seg sikkert jævlig dum også.

 

Uff, nei...mitt eneste råd; prate prate prate.....Og før eller seinere MÅ du jo stole på ham, han er jo makkeren din

 

 

[blond]

min medlidenhet med han hadde vært heller minimal... hvorfor skulle du stole på han?? Send han i butikken for å handle eller noe, men ikke la han passe barnet... på en stund.

[Gjest]

blond; man kan ikke leve sammen i mange år uten å stole på hverandre...

 

Det har ikke noe med medlidenhet med ham å gjøre. Men når man er familie, prøver man å få det til å funke.

 

Det er nok det ALLER vanskeligste menn gjør, det å innrømme grove feil.

[Gjest]

Veeeel...... om dette er snakk om barnefar, og han er nok LIKE gla i barnet som du er... Han vil nok aldri glemme noe slikt igjen....

 

Jeg skjønner at man ikke vil la vedkommende "passe" barnet igjen, men samtidig så er det samme greia som man hører ofte (f.eks her inne) mødre som mister barnet fra stellebordet, senga osv.

Uhell & ulykker SKJER faktisk!

 

Det gikk bra med barnet.

Han har nok dårlig samvittighet, vondt inni seg nok fra før av. Det er hans barn og han vil nok ikke være så uoppmerksom igjen.

 

Syns det er utrolig at de fleste mødre mener at DEM er best til å passe barna no matter what?

Og om det skjer en ulykke med barnet i nærheten av dem , hadde dem vel ALDRI tillatt at barnefar hadde nektet dem å passe sitt eget barn?

[blond]

Når det gjaldt ungen min hadde det tatt tid før jeg stolte på han igjen. Ja, det hadde blitt et problem en periode. Såklart kommer mye an på hvordan mannen reagerte på hendelsen og hvordan han vanligvis er. Hi skriver at han er vimsete og det er viktig å huske på. Så derfor hadde det tatt tid før jeg turde å la mannen min ha ansvaret igjen. Derfor hadde jeg prøvd å unngå at han skulle passe barnet vårt en periode.

 

Så jeg hadde ikke hatt særlig medlidenhet med han den første tiden etter hendelsen hvis han sutra over at jeg ikke viste han tillit.

[grå :)]

hvis det var faren så stiller det seg jo ganske annerledes. jeg hadde nok refstet gubben en del, men samtidig vet jeg at han aldri ville skadet jentene sine med vilje. derimot er han voldsomt distre til tider og det er han klar over. hadde nok hatt problemer emd å stole på ham,men er ganske sikker på at han hadde hatt det vondt nok uten at jeg trenger å gjøre det verre. men han burde ta det som en real vekekr om noe slikt skulle skje.

 

men min er en levende fare for seg selv til tider han da så er vant til å ha et ekstra øye med

[Gjest]

HI skriver han er vimsete.... men HI er vel e sule forbanna nå og vil vel kalle han for en vims uansett nå etter en slik ulykke?

[Gjest]

*smule

 

 

skriveleifer

[Gjest]

blond; en periode ja. Helt klart. Trodde du mente for alltid hehe.

 

 

[blond]

Hvordan har du reagert og hvordan går det med deg og dere?

[Newton & Prinsessen på erten]

det jeg vel er mest fortvilet over er måten han takler det på .. at han bagatelliserer det og ikke viser noen tegn til å skulle endre "rutinene" sine.

 

Og at han ikke ville ta hensyn til at overlege ville vi skulle bli på sykehuset fordi han mente det ikke var nødvendig og at han "kjedet seg" på sykehuset.

 

Jeg har allerede overlatt han alene med barna siden jeg var nødt tilå sove litt (jeg var oppe hele natten og trøstet barnet gjennom alle undersøkelser fordi far sov til tross for at vi hadde avtalt å bytte på det).

 

Men jeg følte meg ikke komfortabel med det og har vanskelig for å stole på han siden jeg vet han er glemsk, vimsete og uoppmerksom.

 

Det går seg vel til. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle disse følelsene.. Har mest lyst til å skrike og kjefte på han, men han har det nok ikke såå greit inni seg som han gir uttrykk for så jeg har ikke sagt noe. Je gvet jo ikke hva jeg skal si.

[Newton & Prinsessen på erten]

Babyen har det forholdsvis greit men må vekkes og undersøkes hvert 45. minutt pga hjernerystelsen. Må også følge med på puls, respirasjon ol.

 

Far mener kirurgisk overlege "overreagerer" og ligger og sover, så jeg må følge opp alene.

 

Vi har hatt flere nestenulykker siste tiden pga. at han har vært utrolig sløv og vimsete siste månedene særlig, så dette er et tema som har vært oppe lenge og han har hele tiden vært fornærmet for at jeg ikke stoler 100 % på han. Bl.a. glemte han og feste bilselen til babyen. (men det var jo ikke så farlig for det var jo en kort kjøretur og ingenting skjedde).

 

Nå har jeg fått mistilliten "bekreftet" siden det denne gangen faktisk skjedde en ulykke og jeg aner nå ikke hva jeg skal føle, tenke si eller hvorden jeg skal forholde meg til han.

Jeg kan sette meg i hans situasjon og forstår han ikke har det greit og har sagt det, men han viser null forståelse for at babyen har det ugreit og at jeg har det ugreit.

Mulig han er i sjokk fortsatt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle situasjonen/han.

[Newton & Prinsessen på erten]

Jeg har ikke kjeftet eller sagt noe bortsett fra å bli litt opprørt og litt sint da han absolutt ville vi skulle dra hjem fordi det var "kjedelig" på sykehuset.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men det var sannsynligvis i retning av at han bare tenkte på seg selv osv.

[Newton & Prinsessen på erten]

Er det noen man kan gå og prate med eller noe for å få noen "hjelpemidler" til hvordan vi kan komme på nett igjen?

Barnefar er ellers en flott mann, og det er viktig for meg å kunne beholde ting slik vi hadde det før denne ulykken, men som sagt klarer jeg ikke å stole på at han skal huske slike ting som vognbrems og bilseler av seg selv.

Er redd denne mistillitten skal spre seg til andre ting også :-\