Hvordan skal jeg komme igjennom dette???

[_hønemor_til_4_nydelige_]

Jeg bare gråter og gråter, livet mitt har falt helt fra hverandre:((( Jeg savner Andreas'en min sååååå masse at jeg veit ikke hva jeg skal gjøre... Trudde jeg var sterk av meg, men føler meg så svak så svak

 

Kan sorgen bli bedre??

Vil jeg slutte og gråte??

Hvorfor skjedde dette meg??

Har han ikke nok engler der opp nå da??

HVORFOR??????????????

 

Åååååå jeg er så knust så knust at det kan ikke repareres:(( Sambo trøster meg men jeg bare gråter og gråter..

 

Gi meg Andreas tilbake!!!!!!!! VÆR SÅ SNILL!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest irismor]

Uff ingen ord jeg kan si deg nå vil nok trøste deg. Så du får en stor klem av meg.

 

 

Klem fra meg og mine.

[Katja]

Jeg har dessverre ingen svar på spørsmålene, men sender deg trøsteklemmer.

[mamma39]

Sender en stor trøste klem .

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Herregud, jeg har så vondt av deg! Ja, det vil nok gjøre fryktelig vondt nå, men smerten vil gradvis gå over! Sitt sammen, prat og gråt sammen! Prat om dette til alle du kjenner. Få det ut! Du er sterkere enn du tror!!

 

Stooor trøsteklem og mange gode tanker til deg og din kjære!

[Gjest]

å si at det er en mening med alt, passer seg nok ikke nå. men jeg tror at vi får ikke mer motgang en hva vi kan takle. på en eller annen måte kommer du deg gjennom dette, bare ikke i dag, eller nå. tillat deg å være svak, og sørge, og savne barnet ditt. dagen vil komme hvor du klarer å se glede i ting igjen. betyr ikke at du har glemt han eller at du ikke var glad nok i han. å leve er å risikere både sykdom, smerte, sorg og død. men også kjærlighet, varme og glede. håper du føler det bedre med tiden!

[børdi]

Gir deg en kjempeklem ....

 

Ingen skulle måtte oppleve det du går gjennom nå...

 

 

[(((( 2 kids-gutt og jente))))]

uffda vennen,det er bare fælt dette...vet ikke hva jeg skal si til deg....ord blir fattige rett og slett..klem*

[Gjest]

Har bare lyst til å klemme deg og aldri slippe, kan ikke forestille meg hvor vondt du og samboeren din må ha det!

 

Du kan være verdens sterkeste, men hvem er vel bygget for å tåle å miste ungen sin?

 

Sorg forsvinner ikke, men etter en lang stund blir den nesten til å leve med...uff. Har ingen vettige trøstens ord å komme med, klarer ikke sette meg inn i hvordan du føler deg. Det virker som en totalt uoverkommelig opplevelse, det du går gjennom nå.

 

Men du skal iallfall vite at her inne er det mange som tenker på dere, både kjente og ukjente.

[dritgrei hei hei!]

Jeg kan ikke gi deg Andreas tilbake, og jeg kan ikke svare deg på hvorfor det ble som det ble... ingen av oss kan svare på det!

 

Man kan si masse som liksom skal trøste, men akkurat nå er det lov å sørge... det er ikke lang tid, du mistet ham mentalt for kun få dager siden, og sendte ham til de andre englene for ennå kortere tid siden... selvsagt er du knust, og selvsagt vil du vite hvorfor, du må nesten det, for å få puste igjen.

 

Klart du vil slutte å gråte, og sorgen vil forandre seg fra intens sorg, til et sårt og vakkert minne... sånn er sorgen... den utvikler seg i takt med tid og hjerte og hjerne.. sånn at du skal kunne leve videre med de andre ungene dine, med mannen din og med deg selv!

 

alt godt til deg og dine!!!

 

klem fra

 

 

[Susan*lillegutt og mini*]

føler så med deg vennen!!!!

Du vet hvor du finner meg om du trenger noe å snakke med,kjefte på,rope til,eller bare gråte til.

 

Mange,mange,mange klemmer til dere i denne vonde tiden!!!

[<3 Sander og Marco <3]

Åh, kjære deg...

Får bare lyst til å favne om deg og la deg få gråte ut....

 

[Gjest]

Tro meg; tiden hjelper deg slik at du klarer å leve med sorgen! Vi savner vår lillemann forferdelig, men ting føles "lettere" nå enn da det hendte!

 

ta vare på hverandre, og ta tiden til hjelp

[Harald Ripultfør]

Det virker ihvertfall som du er veldig åpen. Du forteller om hva som har skjedd, og det tror jeg vil hjelpe deg! jeg kan ikke forestille meg hvor vondt du har det nå! Skulle så gjerne ønske jeg kunne gjøre noe for deg og dine! Men sorgen deres kan ingen desverre ta bort eller gjøre noe med. Med tiden vil det nok bli lettere å takle, selv om det selvfølgelig alltid vil være et stort savn. En stor klem kan jeg ihvertfall gi.

[Helnøtt med spire:)]

Vet ikke helt hva jeg skal si, utenom at jeg synes kjempe synd på deg!

Vil også sende deg en stor varm klem, og du skal vite at jeg tenker på deg og dere!

[Butterfly_Flip]

Bare gråt du kjære hønemor. Ikke hold igjen noenting. Bare slipp det løs. Prat om det. Viktig å være åpen.... Det går bra til slutt.. det garanter jeg deg.... Du kunne godt ha fått gråt på skuldenen min.. Tårene kom piplende hos meg også nå....

[Dronningen!]

Hønemor...

 

PM.

 

Klem

[Gjest]

vet ikke hva jeg skal si..

bare gråt ut..du og kjæresten..

dere trenger det.

kjenner jeg bare vil holde rundt det og la deg gråte ut så lenge du trenger..

fatter ikke hvordan du må ha det nå..

klem

[Sluffsa]

Du må bare gråte og snakke om Andreas, Sorgen over å miste ett barn forsvinner nok aldri, men du lærer deg og leve med den, du gjemmer han i hjertet ditt og har han der for alltid. Men det finnes ingen vei utenom sorgen bare gjennom...

 

Det er så utrolig meningsløst og urettferdig det du og dine opplever... Å hadde jeg kunnet ta en liten bit av din sorg for og lette litt på den for deg skulle jeg gjort det....

Dette du går gjennom er det værste av det værste, det er drømmen om en fremtid som ikke kommer du har mistet, en sønn, så sørg du , du vil komme ut det dypet hullet du er i nå, fordi du må, men ta den tiden det tar, ingen som kan si hvordan du skal sørge.....

 

Vær sammen med din kjære, gråt sammen og hjelp hverandre.

Tenner et lys nå for andreas liten som dro så alt for tidlig..

 

 

[ana baroma]

Dette er så grusomt at ingen som ikke har vært gjennom det kan fatte hvordan det er. Det er en lang og vond vei dere skal gå, og det er vel ikke mange ord som kan trøste eller lindre.

Men for hver tåre du gråter, for hver gang du hyler ut din smerte, så heles sorgen bit for bit.

Det er hardt arbeid å sørge, og den jobben må du og dere ta nå. Etterhvert vil du kunne ha øyeblikk som er bedre, så vil livet sakte, men sikkert vende tilbake til det du kjente.

En dag vil den tunge, tunge børen du bærer bli en vogn du drar etter deg, en vogn fylt av vemod.

Jeg skulle så gjerne tatt vekk alt det vonde, men det kan jeg ikke. '

Mange, mange gode tanker til deg og dere i denne tunge tiden!

[Alba44]

Jeg føler så med deg.

 

Ingenting i verden er verre enn å miste et barn, og det er ufattelig at dette skjer....

 

Tiden leger ikke alle sår, men man blir flinkere til å leve med dem.

 

 

 

 

Trøsteklem fra meg.

[Gjest]

Kjenner så utrolig godt igjen de følelsene du beskriver. Det føles som tiden ikke kan gå videre. Du står i en stampe og livet er slett ikke lett å leve.

Det er en grusom ting du går gjennom. Det er urettferdig og det føles helt unødvendig..... men tro meg, lysere dager vil komme. Du vil komme gjennom dette og du vil klare å leve og se glede i ting igjen. Tiden leger slett ikke alle sår, men den gjør at såret gror og arrene blekner.

Husk at du har lov til å sørge, du har lov til å gråte og du har lov til å snakke. (For meg var den aller beste terapi, å få snakket så mye som overhode mulig.)

Vet ikke om dette føles riktig for deg å høre akkurat nå, men ville bare fortelle at sorgen du føler så altoppslukende akkurat nå, ikke vil føles slik for alltid.....

 

Mange trøsteklemmer.....

[grå :)]

det er lov å sørge, det er lov å gråte, det er lov å hyle og i det helet att la sorgen få utløp.

 

få hjelp med barna nå den første tiden og plei forholdet med din mann. snakk sammen og del sorgen. jobb dere gjennom sorgen hele familien. etterhvert vil det bli bedre. litt etter litt. kan ikke sette meg inn i hvor dyp sorgen er ettersom jeg aldri har vært der selv, men ikke vær redd for følelsene deres. skriv, tegn og sett spor etter ham. jobb med følelsene, ikke mot dem

 

det finnes ingen svar på hvorfor det ble akkurat dere og hvorfor alt ble som det ble dessverre. livet er ikke rettferdig rett og slett.

 

fred over andreas

[Frk. frustrert med alle de små]

huff, jeg får helt vondt! Hva skal man si til noen i sorg? Hvordan skal man svare på spørsmålene?...er så redd for å trå feil.

Vi som ikke har opplevd å miste et barn kan ikke forestille oss hvordan det er, men vi kan kanskje kjenne litt på den opprivende og forferdelige følelsen. Dere er midt i et inferno av kjærlighet, lengsel, sjokk og vantro. Hvordan skal man klare å sortere disse sterke følelsene? Du vil nok lenge, lenge kjenne at du venter på Andreas, men sakte går det opp for deg at du ikke får oppleve han på den måten du ventet.

Livet ditt er nødt til å gå videre, men ikke stress med følelsen over at sjokket skal "gi" seg - for det er helt individuelt hvor lang tid den prosessen tar. Det er kanskje godt å snakke, snakke, snakke...få ut følelsene - slik at ting etterhvert kan ta form og du kan se klarere.

Det er helt meningsløst å miste et barn......det er ingenting mer å si om det.

[Cat.68]

Det gjør meg så vondt å se hvordan du sliter, og ikke kan jeg gjøre noe for at du skal få det bedre heller. Det eneste jeg kan gjøre er å være her for deg og finnes til hånds når det vonde truer med å spise en opp innvendig. Kjenner meg så igjen i følesene dine og skulle så gjerne villa si at det snart blir bra igjen. Men da lyver jeg. Sorg tar tid, og det finnes ingen gjennveier igjennom den.

 

Men jeg synes det er flott det du gjør nå. Snakk om det, igjen, igjen og igjen. Elt det til de som orker å lytte. Men forvent at det etterhvert vil bli ferre og ferre som "orker" å lytte dessverre blir omverlden "ferdig" med det som skjedd laaaaaaaaangt før man selv er det. . Noe som faktisk hjalp meg var å få komme på samtaler til psykiatrisk sykepleier. Dette er ikke noe du får tilbud om , men noe du må søke om selv (idiotisk system, men slik er det).

 

Søk deg inn på www.englesiden.com der vil du treffe andre i akkurat samme situasjon som deg og som kan gi deg all støtte råd og veiledning du kan trenge. Der er det ALTID noen tilstede og som skjønner AKKURAT hva du nå går igjennom. Det er et trygt og godt sted å være.

 

Det vil høres ut som en klisje, men det vil bli bedre etterhvert, man vil ALDRIG glemme ei heller bli "ferdig" med sorgen. Ennå nå snart 3 år siden vi mistet, har jeg dager da jeg føler jeg må gråte litt og føle på det som ikke blev, men det gjør meg ikke vondt lenger. Jeg er kommet dit hen at jeg kan gledes over å få ha opplevd ham og alt han ga meg under den korte tid han levde i min mage og våre hjerter.

 

Men ikke stress, ta den tiden du trenger og sørg på din måte. Det er vondt og det føles som hjertet er på vei ut av kroppen og at man sakte men sikkert kveles av sin indre smerte. Men så lenge timene går og jorden snurrer kommer man et skritt videre å plutselig er man kommet seg igjennom det sorteste nørket i sorgens landskap.

 

Klem fra meg!!!