Nei nå trenger jeg seriøst gode råd her......

[Anonym bruker]

Jeg bli gal, det gnager meg opp innvendig.... Jeg har så sterke følelser for en gutt, at jeg kan ikke fatte at jeg skal klare å innvolvere meg med noen andre...Har hatt disse følelsene mer eller mindre av og på i snart tre år,,,Orker ikke mer.... Har vært med andre som jeg også har blitt gla i, men ingenting kommer opp mot det jeg føler for han her... Har allti hatt mye kontakt med han via sms, å det gjør det ikke akkurat bedre, har og vært me han hjem noen ganger i fylla,,, Men har ikke hatt noe annet enn kontakt via sms når vi har vært edru... Men allikevel de følelsene er så streke, vet jeg må glemme han, men klarer ikke,,, Han har ikke hatt noen forhold, på disse årene, hadde han nå hatt det, hadde det vært lettere å glemme han... Han har liksom alltid vært uoppnåelig, å jeg blir så irritert, å lei meg, for at jeg sammenligner alle med han her, som aldri har vært min en gang..... Hvorfor skal jeg ha disse følelsene for en gutt som det aldri blir noe med...Å nå sitter jeg å har så lyst å sende en sms, mn vet at det bare gjør det verre, har bestemt meg for å aldri sende mer sms til han,,,, Noen råd, er det noen som har vært så totalt forelsket i noe de aldri har fått??? Å er det noen som etter så lang tid egentli har gitt opp vedkommende, men allikevel at det har endt opp med at de har fått han.... Eller noen som kjenner seg noe igjen i det hele tatt????

[Anonym bruker]

Er du sikker på at det ikkje kan bli noko meir da? Om dere møtes litt utenom fest? Eg kjenner meg igjen i det du skriver, om å vere betatt av ein i mange år og kun ha møttes i fylla. Men vi har jo skrive litt sms i edru tilstand også, men har liksom ikkje kommt lengre enn det. Men kanskje fordi man ikkje har prøvd å finne ut av det.. Ellers har eg jo sjølvsagt vert djupt forelsket i nokon eg ikkje har fått, annet enn for ei stund.

[Singelmamma og banden]

Jeg hadde det også slik med en i mange mange år! Men vi var gode venner og hadde mer el mindre daglig kontakt. Jeg var forelsket i ham, og han sa han også var forelsket i meg, men da hadde han akkurat flyttet for å gå skole noen år.

 

Alt ble mye lettere da han kom ut av skapet som homofil... Jeg kjenner fremdeles følelsene blusse opp innimellom, men vet nå at det aldri blir oss. Men andre menn sammenlignes som du sier, og det er nok mye av grunnen til at jeg er singel nå også.... ;-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg absolutt igjen, har vært forelsket i samme fyren i 17 år!!! Rart med den første forelskelsen, den slapp aldri taket for min del, selv om jeg har vært gjennom flere forhold i mellomtiden, han har alltid ligget i bakhodet. Vi hadde ingen kontakt i mange år fordi jeg ikke orket se ham, ble alltid rotings, men jeg skjønte på ham at han hadde null respekt for meg, ren bruk og kast.

 

Jeg snublet mer eller mindre over ham igjen for litt over ett år siden, rett før jeg ble gravid med snuppa (som ikke var planlagt da, ferieflørt er gøy . Neste gang jeg så ham hadde jeg stor mage og var lite begeistret for menn generelt. Vi holdt kontakten, og etter hvert har vi selvfølgelig begynt å styre igjen (at man kan bli så svak for et annet menneske). Jeg har gjort det helt klart hvor jeg står, at han er mannen i mitt liv og at jeg aldri har glemt ham, vil ikke ha noen misforståelser av typen "jeg visste ikke at du tok det så seriøst".

 

Nå aner jeg ikke hva som kommer til å skje, han kommer hit med jevne mellomrom, foreldrene bor her jeg bor, men aldri spesifikt for å besøke meg. Jeg har ingen forhåpninger (yeah right , men av og til sier han ting som får meg til å lure, så kommer det andre meldinger som sier meg det stikk motsatte, så jeg er en smule forvirret om dagen. Det blir ikke bedre av at jeg vurderer å flytte på meg, og det blir i tilfelle dit han bor. Jeg klarer ikke lenger skille alle andre grunner for å flytte fra det faktum at han bor der. Det er skikkelig skummelt, så jeg må få klarhet i saker og ting før jeg gjør noe dumt, har ikke bare meg selv å tenke på lenger. Det virker som han har forandret seg, men det kan like gjerne være at han bare har blitt en drittsekk med stil (før var det i det minste lett å gjennomskue fyren). Han er her stort sett etter at snuppis har lagt seg, men de har møttes, og de kommer godt over ens.

 

Jeg ønsker deg lykke til og råder deg til å være ærlig mot fyren. Noen mannfolk skjønner ikke et hint, de må ha alt i klartekst. Det verste som kan skje er at du blir avvist, og da er du jo egentlig tilbake der du er nå, men du vet det i det minste. Jeg er så feig at jeg ikke tør spørre hva han egentlig vil, jeg velger å leve i uvisse litt til, men jeg merker at det snart er nok.