Anonym bruker Skrevet 3. august 2007 #1 Skrevet 3. august 2007 Hei, jeg lurer på om hvordan det ble slutt. Om det var dere, han eller enige. Dere som valgte å gå. Føler dere anger.....? hva med dere som ble forlatt... er det like ille nå?
så var vi 4 Skrevet 3. august 2007 #2 Skrevet 3. august 2007 Her var det enstemmig vedtatt. Føler ikke anger over at det ble slutt, men føler litt skyld overfor ungen selv om jeg vet det ikke var noe mer å hente, for noen av oss, i det forholdet.
Julebeibi på vei :) Skrevet 3. august 2007 #3 Skrevet 3. august 2007 Jeg valgte å gå..Men jeg elsker han..Så d er ikke sånn kjempe særlig..Veldig trist får min datter,hun er en årntlig pappajente,så d sjærer i hjerte når hun savner han:(
¤ my precious ¤ Skrevet 3. august 2007 #4 Skrevet 3. august 2007 Han gikk fra meg da jeg var 3 måneder på vei, selvom barnet var veldig planlagt...uten å overdrive, så kan jeg legge til at det var han som var pådriver til barnet... Ja, premiedust!
Gjest Skrevet 3. august 2007 #6 Skrevet 3. august 2007 her gikk vi vel begge to tror jeg..kjempeklaff til å begynne med så bare sklei det ut på en måte...mye pga lang avstand tror jeg.Har vel egentlig i forhold til meg ingen følelser i forhold til det,men det varte ikke så lenge da,så det var vel kanskje ikke så mye følelser..vet ikke..Men det er helt greit nå,for min del!Men føler nok litt bitterhet i forhold til barnet mitt siden jeg vet han har to andre han er sammen med,som får ha en far-og som faktisk er søsken til mitt gull..
♡Maria18&Snuppa♡ Skrevet 3. august 2007 #7 Skrevet 3. august 2007 jeg ble forlatt,fikk hjertet mitt knust i 1000 biter. men nå er jeg overlykkelig for at jeg slipper og ha han i livet mitt,han er ikke verdt en dritt..
Anonym bruker Skrevet 3. august 2007 #8 Skrevet 3. august 2007 4mnd gravid, min mann var aggressiv og tidvis voldelig fra før og ble mye verre da jeg ble gravid så da flyktet jeg til en venninne. er sjeleglad for at jeg endelig samlet mot og kom meg ut og glad for at vesla slipper å måtte vokse opp i det helvetet.. så anger?? nei aldri i livet..
camilla^ Skrevet 4. august 2007 #9 Skrevet 4. august 2007 Jeg forlot min ex. Enige var vi absolutt ikke der og da det skjedde. Jeg hadde vel igrunn lyst til å prøve litt til for å få det til å fungere, men pga ungene ble det en bråstopp i forholdet. (grunnen skipper jeg nå. Men i ettertid vet jeg at jeg ikke burde prøvd så lenge som jeg gjorde.. men gjort er gjort og spist er spist) Etter litt var han også enig. Jeg føler absolutt ingen anger, kun en irritasjon over at jeg prøvde så lenge som jeg gjorde. Hvertfall ikke etter jeg fant min drømmemann, som ungene forguder og som forguder dem. Nå er livet deilig. Noen irritasjonsmomenter med min ex er det, og det kommer det nok alltid til å forbli. Men svelge noen kameler, mange igrunn har jeg lært meg og totaltsett syns jeg livet er ganske bra.
Anonym bruker Skrevet 4. august 2007 #10 Skrevet 4. august 2007 Jeg gikk, og så meg aldri tilbake. På sikt er nok det det beste jeg har gjort, selv om det er mye konflikter og splid nå, så hadde hverken jeg eller snuppa vært tjent med det sånn vi hadde det...
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 4. august 2007 #11 Skrevet 4. august 2007 tror det var ganske enstemmig vetatt at vi ikke kom til og være sammen for altid. vi har helt forsjellige verdier, holdninger og pengebruk. vi er nok alle glad for at det gikk som det gikk
pøber´n & je Skrevet 4. august 2007 #12 Skrevet 4. august 2007 Jeg gjorde det slutt ta jeg var 6 mnd på vei. Angret ikke da og angrer ikke nå (3,5 år senere).
Mamma til tre :o) Skrevet 6. august 2007 #13 Skrevet 6. august 2007 Jeg ble forlatt da minsten var 7 mnd og tulla 2 år... er 7 mnd siden nå... og jeg sliter veldig enda, savner han hver eneste dag, hver eneste time... vil bare at han skal komme hjem til oss...
Anonym bruker Skrevet 7. august 2007 #14 Skrevet 7. august 2007 Jeg "rømte" først fra han pga voldelig attferd.....men så kom vi sammen igjen, men bodde ikke sammen.... Nå har vi på en måte glidd fra hverandre....men savner han...merkelig nok....av og til...men det er fordi vi hadde d så utrolig flott når d var bra, er vanskelig for meg å gå videre...+ han er fra en annen kultur, så d gjør og ting vanskelig.... Vi er ikke sammen, men heller ikke fra hverandre 100% heller siden når han en sjelden gang kommer, kan han kysse mg å sånt...er veldig komplisert egentlig... føler for å være
Methos 15pp Skrevet 7. august 2007 #15 Skrevet 7. august 2007 jeg var sammen med barnefar da jeg ble gravid, men han gikk fra meg da jeg var 3 månder på vei ut i svangerskapet. han gjorde det slutt da han var full og over SMS!!!!!!!! hørte ikke noe særlig ifra ham under svangerskapet og ikke den dag i dag. Min sønn er snart 3 år og barnefaren har ikke sett ham på 2,5 år!!!! vært og er meget tøft, men vi klarer oss fint. Er fremdeles alenemamma og har ikke vært i forhold etter det ble slutt med barnefar. Tror jeg rett og slett har fått skrekken fra mannfolk:( uff, men det ordner seg vell en dag:)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå