Og der sprakk stillheten...

[-Mariposa-]

Jeg vet ikke helt hva som gjorde det, kanskje jeg ikke burde være her inne og høre om "alle" som blir gravide. I alle fall... jeg og sambo krangla i går (om noe helt uvesentlig), ble venner da han kom hjem fra jobben i stad og ble enige om at vi skulle ta en ryddesjau her hjemme (sammen!) fordi det ser ut som et rottereir og på kvelden skulle vi leie film og kose oss. Fint og flott, ja da. Helt til tlf hans ringer. Det er ei venninne av ham (som jeg ennå ikke har møtt) som er i byen og han avtaler å treffe henne om to timer. Uten engang å spørre meg om det er ok. Jeg blir temmelig sur. Ikke fordi han skal treffe henne, han vil jo ha meg med, men fordi VI hadde en avtale og han ikke engang gidder å stoppe tlf samtalen i 2 sek for å sjekke med meg om det er ok. Så begynner vi å krangle og plutselig bare detter alt ut av meg. At jeg synes det er helt forferdelig å gå rundt og ikke ane hva som skjer i framtida, at jeg ikke har noen som helst holdepunkter for når vi skal ha barn. I våres var jeg superlykkelig fordi vi var blitt enige om når det skulle skje og jeg føler han har revet det bort fra meg ved å ombestemme seg og nå har han ingen som helst mening om når det kommer til å skje.

 

Som vanlig har han ingen særlig tilbakemeldinger å gi. Han sier han vil ha barn, men aner ikke når. Jeg forteller ham at i våres syntes jeg 1,5 år virket som et øyeblikk unna og at dagene fløy avgårde. Nå føles det som om jeg går rundt i sirup og aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut.

 

Jeg forteller ham at jeg vil ha en mening fra ham, NOE å holde meg fast i. At jeg ikke føler han gir meg noe som sier at han vil ha en familie med meg og at det er meg han vil være sammen med langt fram i tid. Når han sier "ja, du mener stifte familie" så høres han nesten hånlig ut i stemmen, men det er sikkert noe jeg innbiller meg. Æsj, jeg som skulle holde kjeft, men så bare rant det over.

 

Nå er han dratt for å møte hu venninna. Han ville kanselere, men jeg sa at hun ikke hadde gjort noe galt og at det ikke var fair mot henne om han backa ut. Så nå sitter jeg her alene med en haug med oppvask og såre øyne. Han sa han skulle sende meg en mld når venninna hadde dratt hjem for å "høre om jeg ville ha ham hjem". Han er jo skjønn og sitter og kysser og stryker på meg, men han SIER ikke noe av det jeg vil høre. Jeg vet ikke hvor mange år jeg klarer å vente.

[Hemmeligheten]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver og slik har jeg hatt det mange ganger i forholdet vårt. Jeg er en planlegger og han er impulsiv. Jeg vil snakke om fremtiden han vil ikke. Det er ikke mer en to år siden han sa i en vanlig samtale at det var ikke sikekrt det var meg han skulle ha barn med. Gjett om det var en knekk. Men jeg prøver å ta vare på de små tingene han sier som er en bekreftelse på at det er meg han velger. min kommer aldri til å titte meg inn i øynene å si: ja jeg vil bli far til dine barn. la oss leve sammen resten av livet.. men han kommer seg sakte om sikkert

[Anonym bruker]

Kanskje det ikke er forenelig det du ønsker av ham og det han kan gi deg? Noen ganger er det bare slik selvom det er aldri så trist. Har vært igjennom det selv, at ønsker og mål/planlegging var så forskjellig at det ikke gikk ihop.

Sender en trøsteklem.

[Anonym bruker]

Ganske billig å kysse og stryke for så å gå bort å gjøre stikk i strid med det dere har blitt enige om. Virker ikke som om mannen klarer å holde store avtaler som det å få barn, eller små avtaler som det å rydde. Du ordner livet ditt rundt han i det små og i det store. Dette kan ikke fortsette. Dette må du jo bli psykisk knekkt av. Og kommentarer som at han ikke vet om det er du han skal ha barn med eller ikke er IKKE uskyldige, uansett hvor uskyldig det er lagt frem. På tide å pakke jente. Så får han komme tilbake når han er klar for et skikkelig forhold med ei skikkelig jente som holder avtaler.

[-Mariposa-]

Nå gikk han jo ut fordi JEG sa det ikke var fair mot venninna hans om han ikke møtte. Og så fikk vi litt tid hver for oss. Det hjelper faktisk litt å være hver for seg i noen timer og få det litt på avstand, da er det lettere å snakke om ting.

Uansett så fikk vi snakket ut da han kom hjem. Vi er ikke blitt enige om noe tidsperspektiv sånn skikkelig, men jeg har øynet et håp om at dette kommer til å skje før jeg er 30. I kveld sa han faktisk rett ut at han vil ha barn med meg, at han trodde vi kom til å bli enige om et tidspunkt etter hvert. OG han sa at han skulle kjøpe meg en ring (jeg tror ikke det er snakk om en forlovelsesring, men en ring:) når han har fått betalt ned en del penger han skylder.

 

Han er fortsatt inneforstått med at jeg til våren neste år slutter på pilla og at han da må ta ansvar for prev. Han har vært veldig forståelsesfull i kveld, sagt unnskyld for at han har virket så negativ når vi snakker om barn og gitt meg en forklaring på dette. Så alt i alt er jeg temmelig fornøyd. Vi er ikke enige, men det virker som om han skjønner at det BLIR barn før jeg er 30. Jeg holder fortsatt en knapp på sommeren 2009:) Jeg sa til ham at hvis han ikke innen mai 2008 klarer å se for seg at vi skal få barn innen et års tid så kan det hende jeg ikke kan være sammen med ham. Han sa at det skjønte han egentlig godt, men noe mer enn det sa han ikke...

 

Er litt sliten og sulten nå så sorry om dette innlegget ble rotete.

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg må virkelig si jeg har stor respekt for det du sa til din kjære! Jeg har lenge hatt problemer med å snakke med min kjære om slike ting. Før jeg rett før han reiste nå sa at når han kom hjem kom det ikke til å bli noe sex med mindre vi enten bruker kondom, eller vi kutter ut svingen. Da spurte han meg om jeg var klar for å bli mamma, og da svarte jeg ja. (virker ikke som han har skjønt maset mitt før nå)

 

Så gutta trenger nok å få sånne ting i slik klartekst som din fikk! Men kjedelig at det blir krangler ut av det da! Men slik er det vel kanskje ofte? Er slik her og...(ikke direkte krangler, men du skjønner vel hva jeg mener...)

 

Jeg tror også at gutta ikke har godt av å være skånet for all babyprat for å bli klar. Men de må heller ikke bli mast på eller snakket for ofte om... Her kommer temaet opp kanskje 1-2 ganger pr mnd og i det siste har sambo tatt opp emnet et par ganger. Så kanskje det hjelper...?

 

Ps.. Ikke meningen å kuppe tråden her altså! Men følte mine egne erfaringer passet inn her =)

 

Klem

[Anonym bruker]

Det er lett å bli lei seg på grunn av bagateller når store uoverenstemmelser ligger til grunn. Sitter akkurat å gråter for meg selv. Typen min liker å sitte oppe i sengen til langt på natt med datan sin, jeg sa at jeg godt kunne gå å legge meg på gjeste rommet så trengte han ikke tenke på meg. Det første han da sa var, ikke glem å re opp etter deg. Å nå sitter jeg her å griner... Føler at alt jeg gjør er galt og at detaljer er super viktige mens de store tingene kan vi ikke snakke om. Han løper bokstavelig talt etter meg med støvkosten, rydder å vasker konstant. Aldri bra nok. Og det selv om jeg gjør mitt aller aller beste. Han sier han ikke vil ha barn med meg fordi jeg ikke er huselig nok. Har ikke snakket om barn på et halvt år nå.. forrige høst skrev jeg et brev til han der jeg ba pent for meg. Men brevet gadd han knapt å lese og i alle fall ikke svare på. Hater livet mitt med han. Kanskje jeg bør tenke på skillsmisse. Men det er jo veldig enkelt da, alt for enkelt.

[Glajent@ med baby utenfo magen]

OJ! Først nå så jeg at innlegget jeg skrev i går ble anonymt!?!? Ikke meningen men det var fra meg! Måtte bare inn å si fra om det..=)

[Glajent@ med baby utenfo magen]

Huff. i dag er jeg ikke helt med.. Jeg skrev innlegget om å kuppe tråden.. Da skjønner dere.. hehe

 

Klem fra Glajent@

[jenta fra havet]

Hei!

 

Kjenner meg godt igjen i den situasjonen med at han er god og søt og sitter å stryker og klemmer, men ikke SIER noe.. Det er fryktelig slitsomt! Jeg synes du er tøff som tok det opp..!! Hadde selv en "krangledag" m sambo forleden, hvor jeg nesten buste ut med hele regla til ham, men det endte med at jeg gikk ut og gikk en lang tur i stedet.. Ble venner igjen dagen etterpå, men fikk ikke sagt noe om at jeg vil ha et svar likevel..

 

Jeg vil vite om han vil være sammen med meg, og få barn med meg. Om det er meg han vil dele livet med. Og vil han ha barn, så er det nesten noe jeg ser på som det samme som å være gift, for barn trenger foreldre, og barn har man tross alt livet ut! Så sånn sett forstår jeg at det er vanskelig å si "ja, la oss få barn!" men likevel er ønsket så sterkt i meg at jeg er villig til å være hans for alltid, med barn.

 

Lykke til videre!!

 

Klemm:)