Er jeg en lat hønemor?

[Madamina]

Rart spørsmål kanskje. Gutten er 14mnd og jeg lar han ikke kravle så mye rundt ute. Han går ikke enda. Tenker at det er bedre han får prøve seg på å gå en del og bevege seg inne hvor der ikke er så mye ekkelt. Bor i by og i parker er det sprøytespisser, hundebæsj og sigarettsneiper. På stranda er der glasskår etc. I hagen vår er det kaos pga renovering av hus. Er jeg for feig?

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke du er en lat hønemor og heller ikke feig. Hadde de samme tankene og samme prakis selv når snuppa var på krabbestadiet. Hun krabbet nesten ikke ute i det hele tatt. Kanskje på balkongen vår noen ganger, men ellers bare inne. Har aldeles ikke noe dårlig samvittighet for det, hun kravlet nok inne for å si det sånn.

[så var vi 4]

jeg synes kanskje det er litt sært jeg da. Her er det å være ute det artigste han vet, og han får utrolig mye igjen av det. I tillegg er natur sånn at den utfordrer på annet (og som regel bedre) vis enn du kan lage i hjemmet. Det stimulerer alle sansene og er en opplevelse i seg selv, og jeg ville ikke hatt han kun inne for å utfolde seg. Han er forsåvidt også 14 mnd, og krabber kun ute.

[*makrell i tomat*]

 

 

Helt enig med deg "Min lille supergutt"

[-stine og liam-]

hei:)

jeg bor i stor byen selv med en gutt på 12mnd. ofte føler jeg meg for feig eller lignende når det gjelder liam og hans krype vane.

vi har en veranda som er ute å lufter seg på. vi går tur en gang om dagen,så han får frisk luft. men d er ikke en mulighet å la han krype ute.. og det tør jeg ikke heller. føler meg som en slapp husmor til tider,men jeg vet at når han kan å gå,så skal vi ut å gå tur. ikke krype tur. da vil jeg automatisk føle meg tryggere,og det vil liam også.

(barna plukker jo opp sneiper og stein og alt mulig unyttig,og farlig) jeg tar ikke sjangsen:)

 

 

[camilla^]

Lat vil jeg ikke si, men litt overhysterisk vil jeg nok si du er ja. Jeg er tante til en gutt på 17 mnd. Og han har vært ute både i parker, stranda, vært med på å grave, bygge, jeg vet igrunn ikke hvor han ikke har vært henn. Han er utrolig flink til å komme seg rundt, og hondtere forskjellige underlag. Sefølgelig er det alltid noen i nærheten, men jeg ser ikke på grushaig i hagen som en farlig ting. La han krabbe, klattre og falle litt. Det trenger balansen og ferdighetene. Litt knall og fall kommer uansett om en prøver å forhindre så mye en kan. Lærer de litt og litt, tror jeg kanskje de slipper endel av de værste etterhvert når vi tror vi kan slippe de mye mer fritt.

 

Mine barn har også fått krabbe der de vil, selv når de var små. Jeg var redd for bier på bakken da de krabbet på hytta, men de ble ikke stikki av en eneste bie. De har ikke fått ett eneste glassskår på stranda selv om jeg har sett. Sefølgelig tar jeg de vekk når jeg ser de, men ikke vært noen skader.

 

Hadde jeg reist i parker der jeg ikke hadde tort å slipt mine barn, hadde jeg ikke reist dit lenger. Da hadde jeg heller funnet andre steder å gå. Har en med seg barn på tur går en på tur for sin egen del og barnet sin del, ikke bare for ens egen del. Da er det bedre å gå i en barnehage etter barnehagens stengetid.

 

 

Men alle er vi forskjellige, barna er også forskjellige. I morgen kommer to barn hjem fra ferie hos sin pappa og de kommer til ett hus der vi drenerer. Og de må være med og "hjelpe" til i hele morra. Blir nok litt småkjegling om hvem som får sitte med bestefar i gravemaskinen tenker jeg, eller de tar hver sin lekegravemaskin og fyller opp hvert sitt trillebår og hjelper til. Plaster og pyrisept er klart på benken, men kommer nok ikke til å trenge det. Eldste på fire er rimelig flink til å kjøre gravemaskinen faktisk, så lenge hun kan sitte på fanget og holde spakene selv. (om det blir gjort noe fornuftig er en sak, men lærer og har det morro JA det har hun)