Bekymet og redd

[Anonym bruker]

Er det flere som innimellom er bekymret og redd for baby i magen? Selv om alt ser bra ut så langt og jeg både vokser og kjenner godt med liv, klarer jeg ikke å skyve unna tanken på at "tenk hvis"... Tenker på om jeg kommer til å føde en frisk og levende baby.

[Gutt i magen!]

Tenker det samme selv, det er liksom for bra til å være sant at alt skal gå fint.. Heldigvis føler jeg alt er bra med han nå, men av og til kommer redslen over meg...

[Anonym bruker]

jeg tenker også sånn.. det er helt normalt det:) vi har jo gått lenge med de i magen og blitt kjent med de på en måte.. og vi verner jo om de så godt vi kan.. tanker mot slutten ang det å føde et sykt barn kommer også snikende.. men prøv å ikke tenke på det.. du kjenner ditt barn.. og så lenge det er liv hver dag og ting er normalt går det nok så fint skal du se.. vi er heldige som bor i et land der vi får oppfølging og blir tatt vare på.. er det noe så ringer vi føden og får hjelp:) og når dagen kommer da vi skal føde har vi eksperter rundt oss som passer på at ting er som de skal hele tiden...

 

lykke til:)

[Gjest]

Du er ikke alene. Jeg tenker også sånn, men jeg prøver allikevel å tenke som så at det får man ikke gjort noe med nå uansett. Det er jo ikke noe hyggelig å gå rundt med de tankene, men jeg tror vi kommer til å få fine, friske bebiser, jeg!!! :-)

[Anonym bruker]

Har det akkurat på samme måten. I det siste har jeg begynt å tenke "å tro hvis ikke babyen min har et normalt ansikt...osv". Ganske slitsomme tanker. Men satser på at babyen er frisk, så får vi heller ta evt handikap som faktisk kan komme med. De fleste får friske babyer.

[kokkelimonke]

Jeg har også slike tanker. Men de går ikke på om ungen er frisk eller hvordan han ser ut. Det spiller fint lite rolle for mitt vedkommende (selvsagt ønsker man et friskt barn, men heller baby med en sykdom man kan leve med såfremt han ikke har for store smerter, enn ingen baby). Her går tankene for det meste i frykt for at noe skal gå galt før/under/etter fødsel, som vil gjøre at jeg kommer hjem uten baby. Verste frykten, som man desverre ikke klarer å styre.

 

Tror de aller fleste tenker slik et tidspunkt i løpet av graviditeten. Så du er ikke unormal på noen som helst måte :-) Vi må bare prøve å tenke som ei sa over her, at vi får den oppfølgingen vi trenger, og at dem er så utrolig flinke på sykehusene!

 

 

Lykke til videre mot siste innspurt :-)

[nr 2 i oktober?]

ja de tankene har kommet med gjevne mellomrom. og nu når jeg er på overtid har de bitt seg fast for alvor....

[Anonym bruker]

Godt å lese at jeg ikke er alene. Virker som alle her inne er så bekymringsløse, og det er jo selvsagt slik det skal være! Prøver å skyve tankene vekk når de kommer snikende, så langt har jeg egentlig ikke grunn til bekymring, heldigvis. :-) Håper det er noe som går over. Takk for trøstende ord og lykke til videre alle sammen!

 

HI.

[Anonym bruker]

eg sitter og er redd for eg må gå overtid. at noe skal gå galt da. sikkert en merkelig tanke men har skikkelig angst for det.. tenker også hele tiden på om min lille får nok næring. siden magen min er såå liten og har ikke vokst på 24 dager. (eg måler magen hver dag. nå har den ligget på 98cm i 24 dager)

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om det nei. Selv har jeg nettopp fått vite at jeg har gbs. Og selv om gbs er en tilstand som er farligere når den ikke oppdages, enn når den oppdages er jeg livredd. Har fått antibiotika, og får oppfølging. Men, alikevel er jeg livredd.

Huff, ikke lett å være gravid gitt.....

[strekkmerketrollet]

samme her ja...... detter innom innimellom... MEN HVA VISS..... uff... synes det er altfor lenge å gå fra UL i uke 18 - fødsel....

[Anonym bruker]

Helt normalt å tenke sånn - også når de har kommet ut og videre inn i framtiden!!!

Det å få barn er jo en livslang glede - men og en livslang bekymring. Sånn er det bare. For de fleste.

[Tessa-81]

Har selv tre uker igjen og er veldig bekymret. Det resulterer i drømmer om nettene og uro i kroppen og sinnet. Var til privatklinikk på 3D ultralyd i uke 27. Da fikk jeg igjen bekreftet at babyen utvikler seg normalt og at det ikke er noe galt. Har ingen indikasjoner på at noe skal være galt, men blir likvell vettaskremt av tanken på at det skal gå galt rett før fødsel eller under fødselen. Jeg kommer til å være så glad når barnet kommer opp på magen min og i mine armer og ikke ligger inni magen min der jeg ikke har samme kontrollen. Det er normalt å være bekymret, det er morsinnstinktet som slå til, og det er et veldig godt tegn:-)