Frustrasjon & depresjon.

[Anonym bruker]

Å bli gravid for min del , var kjempe stort. Så stort at det ikke har gått opp for meg enda.

 

Men jeg bekymrer meg masse. Er redd for å gjøre ting som skader barnet mitt. Jeg røyker fremdeles , er i uke 16. Dette har jeg fryktelig dårlig samvittighet for , å har fast bestemt meg for å slutte før ultralyd som er om 10 dager.

Jeg har katt , ¨å har skremt meg så opp med den parasitten som katter har. Er så redd for smitte fra den , vet ikke hvilke skader som kan komme av den engang.Men dem skal visst nok være forferdelige.

Jeg er ikke borti avføringen til katten , eller har noe som helst med tømming av do å gjøre osv. Kun kos , men moderat . Jeg merker katten er fornærmet over at matmor ikke vil kose mere med henne

 

Så har jeg en kjæreste , som ikke gir meg noe som helst under svangerskapet mitt. Han klager på meg , at jeg er så sur hele tiden , at jeg er masete om husarbeid , og domminerede.

Domminerende med f.eks at jeg ikke liker så mye fyll mitt i uka , å kunne tenke meg at han vare mere med oss ( meg & snuppen i magen)

Han har sluttet å be meg med på ting , f.eks Ut en kveld , vennepar , helgetur , osv... Han vil ikke ha meg med for jeg er sur & trøtt. Dessuten føler han at jeg overvåker han mens han har drukket & jeg er edru. Han har en liten historik i forholdet vårt , hvor han har vært litt for glad i andre damer.

Dette er noe jeg har vært meget skuffet over & lei meg for. Samtidig noe som har gjort meg kjempe sjalu & usikker. Men vi diskuterer ikke dette temaet mere , for vi blir ikke ferdige , å han avslutter alltid med : Hvor mange ganger skal du slenge dette i meg??

 

Jeg forklarer at jeg prøver å ta meg samme , prøver å endre meg. Men at han må gi meg tid. Han klager over at sexlivet vårt har dabbet av , og at jeg kun klager over vondt i ryggen , vondt i puppene , kløe , etc etc.

 

Jeg jobber 0800 til 1600 hver dag , kjenner jeg blir sliten.

Han er hjemme , å arbeidsledig.

Jeg jobber som faen , siden jeg er ble ferdig utdannet i mai , og må jobbe siste 6 av siste 10 mnd for å overleve i svangerskapet. Jeg er kun ferie vikar , men HÅÅÅÅÅPER på forlengelse.

 

Han sier i dette at han er seksuelt frustrert , & trenger tid & rom.

Jeg har en historie der jeg har vært veldig destruktiv , og skadet meg selv. Å kjenner jeg er på vei dit igjen.

 

Jeg er kjempe hormonell , blir fort lei meg , sint & sur , men fort glad & blid. Jeg har behov for masse nærhet & trygghet . Og ikke minst den erklæringen på at jeg duger , og er flink. At jeg er vakker & at jeg er hans. Siden jeg jobber så mye som jeg gjør , har jeg behov for stabilitet i livet mitt- og ro. Samt tid til å få glede meg over den lille som er i magen min. Han som bekymrer meg så...........

 

Trenger trøst , og forståelse.

 

Engster meg nå over svangerskapet , gruer meg til UL , og engster meg over forholdet vårt & fremtiden min.

 

Vi har snakket om dette mange ganger , ender alltid med at jeg sier jeg skal endre meg & jeg skal skjerpe meg. Tårene triller , & gråter til langt på natt.

 

 

Tåren

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Kjære deg,

 

Jeg forstår at du har det vondt. Det høres ut som du trenger noen å snakke med som kan se tingene i et perpektiv utenfra.

Har du en fastlege eller jordmor du kan være fortrolig med? Husk at de har taushetsplikt. Jeg synes du skal oppsøke noe å snakke med, jo før jo bedre. Du er allerede godt i gang ved å lette hjertet ditt her.

 

Og når du har fått snakket med noen, kanskje du kan høre med samboeren din om dere kunne snakket med en familieterapeut eller lignende for å finne ut av ting sammen?

[Anonym bruker]

Ja , kanskje man skulle gjort det, men jeg tenker, er det så mye forlangt at min samboer tar seg litt mere av meg? Dvs , er litt mere hengiven?

Tror både meg & humøret mitt kommer til å endre seg masse, om jeg bare fikk litt kjærlighet av han.....

[twoboys & a girl]

Søk hjelp fra jordmor, lege eller psykolog. Ikke gå rundt med alle disse tankene alene.

Mannfolk kan desverre være litt tankeløse, siden de ikke vet hvordan det er å være gravid.

Skjønner du er sliten og lei. Dumt av han å ikke hjelpe deg mere når han går hjemme.

Ønsker deg lykke til:o)

[brummemamma-]

Stakkars deg! Det er absolutt ikke mye forlangt at samboeren hjelper deg litt mer, og tar seg av deg nå som du føler slikt og er gravid, men det er dessverre ka skje ikke så lett å få han til å forstå det.

 

At du er engestelig og får dårlig samvittighet for alt og ingenting forstår jeg veldig godt, det får/har jeg også. Jeg grudde meg veldig - og gledet meg til ultralyd, men alt var bra og det har blitt lettere siden det tror jeg. Det kan være lurt p snakke med lege eller jordmor om dette, de er vent til at folk engster seg og kan nok berolige deg en del.

 

Lykke til- håper du får snakket med noen som kan hjelpe deg, og at det blir litt lettere etter ultralyden.

 

[Anonym bruker]

Det er temmelig umodent/egoistisk av ham å kun se at graviditeten går utover ham. Han må nå vel kunne se at graviditeten krever enormt mye krefter av deg, og at du ikke kan gå rundt og være blid og glad hele tiden og skreve med bena når han vil? Og begynne å mase om at han er seksuelt frustert?! herregud..... unnskyld meg altså men.... Har du god kontakt med foreldrene hans(og har han det)? Vet i allefall at om sambo hadde begynt å behandle meg sånn, og svigermor hadde fått den minste anelse om det, så hadde hun eksplodert....

Det er jo samtidig stor sjanse for at han har en liten 'krise' også, har innsett at om noen måneder så er det ikke barebare å skulle gjøre som man vil hele tiden, prøv å snakk med ham om det, berolige ham med at han blir ikke fullstendig fengslet når barnet kommer, og forklar at du dessverre ikke er i form for tiden og at det sliter MASSE på deg at han oppfører seg som han gjør

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som du får flere enn ett barn! Din samboer høres slett ikke voksen ut og dersom dere har en tøff historie sammen, er det ikke sikkert at dere holder ut sammen under noe så tøft som et svangerskap. Du sliter deg ut og får ikke det du trenger, en støttende MANN- ikke et sjalu barn. Du bør søke terapi, evt med partner og vil han ikke, ja da ville jeg gått fra han. Han får deg til å føle deg verdløs, og det er han ikke verdt. Ikke la en dum mann ødelegge Ditt liv!

[Athravil]

Hva med å gi han et brev med omentrentlig samme innhold som her? Slik at han kan lese og tenke i fred og ro uten å "bli distrahert/nervøs/ute av seg" over dine tårer, humørsvingninger etc. Hva med en liste over "dette gjør meg lei meg" og "dette gjør meg glad" så har han noe konkret å forholde seg til?

 

Prøv, så godt du kan (selv om det kan føles vanskelig) å fokusere på det positive han gjør. kanskje han gjør mye bra som du ikke legger merke til for i vår logiske gravide verden ser man ofte bare det som er negativt, det som sårer, det som gjør en redd og usikker.

 

Nærhet til babyen blir ofte ikke helt virkelig for fedre før ungen er der fysisk. For en god del kommer de nærmere når de har fått se barnet på UL og kan kjenne at det sparker.

 

Katten kan du kose med så mye du vil! Og pelsterapi er kanskje ikke så dumt akkurat nå? Bare vaske deg godt om du må ta i et tak i kattekassen/uhell og før du lager mat, så er det ingen fare.

 

Om røyken kan jeg ikke si så mye, har aldri røkt selv. Men gjør ditt beste for å kutte ned på forbruket, så kanskje du ikke føler behovet så sterk lenger. Siden du er så deprimert for øyeblikket er det kanskje vanskeligere om du bruker røyk som trøst?

 

[Anonym bruker]

Hei!

Først vil jeg si at dette fortjener du ikke. Det minste en kommende far bør mestre å gjøre er å støtte sin gravide dame. Men din mann syter om sex og du jobber for livet og strir med alle følelser rundt graviditeten. Ikke nok med det men han går hjemme hele dagen, han burde komme seg i jobb slik at du kunne trappe ned ditt tempo. Du skriver at du er sjalu, jeg har som filosofi i mitt liv; har jeg grunn til å være sjalu, ja så går jeg ut av forholdet. Hva er et forhold sammen med en tredjeperson, for meg er ikke det noe forhold. Det er ikke du som skal ta deg sammen, men din samboer. Det er på høy tid at han begynner å sette seg inn i hva som foregår hos den som er gravid og kanskje du kunne vise han disse innleggene, hvis han ikke vil høre på deg. Slik han er er han ikke til nytte for verken deg eller barnet du bærer, å det må han få inn i hodet sitt. Du er i din fulle rett å prate om de plagene svangerskapet medfører, jeg kan levende forestille meg at din samboer ikke holder ting for seg selv hvis han har helseplager. Jeg blir veldig provosert over at menn kan være så utenksom og egoistiske og jeg lurer virkelig på om det er noe håp for at denne mannen klarer å tenke på noe annet en sine egne behov; sex, festing (til og med midt i uken)-, og påpeke "lidelsene" hans ved å høre på andres reelle plager.

 

Stakars deg, du fortjener ikke dette. Håper du har gode venner og snakke med og som kan støtte deg. Prøv å se dette i fugle perspektiv ( ovenfra og ned og at det ikke er deg det gjelder), da vil du helt sikkert se at dette ikke er rett på noen måter. Spar på kreftene dine til barnet kommer, da vil verden plutselig se lys ut igjen. Lykke til videre, jeg sender deg masse gode tanker.

[Anonym bruker]

Skummelt...Var som om jeg skulle skrivd dette innlegget selv....

[Anonym bruker]

Jeg vet han er en god pappa! Den perfekte! Han har 2 barn fra før , og han mestrer pappa rollen 140% ! Men akkurat disse 4 første mnd , har det gått veldig skjeis da. Jeg er jo et sant mareritt for tiden , med up`s and downs , hormoner som danser swing inni meg .....

 

Jeg skulle bare ønske han taklet dette!!

[kariuss]

Huff, stakkars deg! Han må bare skjerpe seg, makan altså! kan jo ikke oppføre seg sånn syns jeg...!!!