Synes det er vanskelig..

[Anonym bruker]

for å gjøre en lang historie kort. Først av alt jeg synes så synd på dette barnet for det har så mange å forholde seg til, så mange regler som må følge,men likevel. Jeg har aldri møtt noe barn som er så manipulerende og egoistisk noen gang. Min kjære samboer har ett fosterbarn. Vi venter ett felles barn senere i høst, men jeg klarer ikke å se at dette barnet blir søsken til vårt felles barn. Jeg har to barn fra tidligere, han har ikke. Kan være at jeg ikke kjenner hans fosterbarn så godt, alt er nytt og mye å forholde seg til. Samtidig forstår jeg at min samboer ser på de som søsken. Men han har jo vært far for barnet i 12 år. Må få si at min saboer er helt fantastisk. Både mot mine barn og sitt fosterbarn,og mot meg. Derfor føler jeg meg litt "slem" når jeg har disse følelsene. Der er selvsagt mye som ikke står her, då måtte jeg skrevet mange mange sider. Men er det andre som har fosterbarn og har samme følelsen. Eller sere dere på fosterbarn som andre stebarn.

[*-*]

Jeg har ikke fosterbarn, bare stebarn. Men innbiller meg jo liksom at følelsene må være ganske like; begge deler er barn som kommer 'fiks ferdige' inn i livet ens, man har ikke kjent dem siden de var små og ikke valgt dem selv. Dette er jo et barn som har bodd 12 år med din samboer og som han er knyttet til. Det er ikke sikkert du ville følt det noe særlig annerledes om det hadde vært hans biologiske barn, det er en utfordring å forholde seg til og bli glad i andres barn uansett. Kanskje føler du det ekstra 'unødvendig' nå siden det ikke er hans biologiske barn, men i praksis vil det jo være det samme som om det skulle vært et stebarn for deg. Det er vel ganske uaktuelt å ikke fortsette å ha ham som fosterbarn? Han har jo bodd med samboeren din i 12 år, de er knyttet til hverandre og samboeren din er hans familie.

 

Det virker som om du og samboeren din må gjøre det som alle nyfamilier-foreldre må, sette dere ned og snakke om forvetninger og bekymringer, lage felles regler og retningslinjer som gjelder for alle barna. Og så si til barna at i deres felles hus er det begge de voksne som bestemmer. Jeg vet ikke hvor mye annet som følger med fosterbarnet, har han mye familie han skal ha kontakt med så vil jo det også bety ekstra logistikk, men det er det i andre nyfamilier også. Tenk på at han faktisk blir deres fostersønn nå, din også. Om du ikke nødvendigvis føler at han blir som et 'ekte' søsken til dine barn, så er det en lovlig følelse å ha, men du trenger ikke gi uttrykk for den. Jeg har lest flere innlegg fra stemødre her inne som sier at de ikke føler at stebarna er 'ekte' søsken til fellesbarna også - og andre igjen som sier at de absolutt føler at de er det.

Mine foreldre fikk to stebarnebarn, noe de har tatt på strak arm. De er selvfølgelig mer glad i sine andre barnebarn og føler seg mer knytta til dem, men det merker ikke stebarna mine. Man kan ikke noe for det en føler, men i dette tilfelle må man vel likevel inkludere fosterbarnet som ethvert annet barn i familien - det er jo hans familie og han er fortsatt bare et barn.

At det er vanskelig er det ingen tvil om, og det må man få synes. Men er det egentlig noe annet alternativ?

[Anonym bruker]

Mine biologiske foreldre var fosterforeldre, og de barna som var hos oss ble ALDRI ansett som våre søsken. Hverken av mine foreldre eller mine søsken, spesielt ikke av oss biologiske barna. Fosterbarn er kun "til låns", for de har egne foreldre og familie som bare ikke kan ta vare på de akkurat nå. Fosterfamilier vet aldri hvor lenge ett barn skal bo hos dem.

 

Når det er sagt, så slår det meg at 12 år er faktisk en god stund. Det er mulig dette barnet aldri vil bli ført tilbake til sine biologiske foreldre. Din samboer kan snakke med sin sosialkurator for å høre om muligheten for å adoptere dette barnet. Hvis det foreligger an adopsjon, vil dette barnet bli søsken av deres felles barn, men ikke før. Det nå min mening.

 

 

[*-*]

Ja, rent juridisk vil det jo ikke være søsken. Og man kan ikke late som om fosterbarnet er et søsken heller overfor barna, de må jo få vite hvordan det henger sammen - jeg mente ikke at man skulle insistere på at de er søsken. Det er også slik at et fosterbarn heller ikke har rett på arv eller evt tilgang til familieeiendommer når det blir voksent, med mindre det blir adoptert. Man må jo hele tiden være tydelig med barna på hvordan ting henger sammen. Men hvis et fosterbarn har bodd i en familie i tolv år, har opplevd skilsmisse, fått nye fosterstesøsken og snart skal få enda en til, så tror jeg man gjør lurt i å behandle alle barna likt i hverdagen. Selv om han åpenbart ikke er søsken til nye barn på samme måte som biologiske barn, så trenger man jo ikke understreke at han ikke hører til. Han må jo få være en selvsagt del av familien på samme måte som han har vært før så lenge han bor der, man kan ikke gjøre ting med familien uten å inkludere fostersønnen for eksempel. Det er mulig jeg misforstod innlegget over litt - det er klart man skal være ærlig overfor barna på hvordan biologien og jusen henger sammen, men samtidig må man jo behandle alle barn som bor i en familie likt, biologi eller ikke.

[Anonym bruker]

Hei hei dette er HI igjen.

Var fint å lese det dere skriver. Til info, så vil ikke dette barnet bli tilbakeført til sine biologiske foreldre. Men h*n vil heller ikke bli adoptert, da det har regelmessig kontakt med sine biologiske foreldre. De kan bare ikke ta seg av dette barnet på heltid.

Vi gjør ikke forskjell på barna. De har samme retningslinjer, både på godt og vondt. Min samboer blir kalt pappa av barnet og det og har jeg full forståelse for.Var jo liten da h*n kom til de. Er bare at jeg ikke klarer å se på fosterbarnet som søsken til mine barn og til det nye som vi venter. Men jeg ser absolutt på det som en del av familien og blir behandlet på lik linje som de andre. Jeg har bl.a.ett barn som er 18 år og jeg tok dette opp hvordan han så på det, og sa at det er barnet til min samboer, men ikke søsken av oss, men vi behandler det på lik linje som resten av familien.

 

[Anonym bruker]

Min mann sine barn er hans biologiske barn, altså ikke foster eller adoptiv barn. De er vel formellt søsken til våre fellesbarn, han som er far til alle ungene ser de nok som søsken, og de ser til og med muligens hverandre som søsken, men jeg ser ikke på dem som søsken av våre barn. Jeg ser på det som om våre to er søsken, og ungene hans er noe ett eller annet annet til dem.

Ungene hans snakker om ungene våre som bror og søster, og det må de jo få lov til. Våre er for små til å si så veldig mye og benevne noenting som helst, men om de øsnker å kalle halvsøskenene for søsken får de selvsagt lyst til det. Men jeg refererer aldri til dem som bror eller søster, eller som søsken, av og til sier jeg halvsøsken, men som regel bruker jeg navn eller sier ungene til typen.

Tror det er helt normalt, og det er vel sikkert ikke så mye at dette fosterbarnet er fosterbarn som gjør at du ikke ser det helt som søsken, men er vel mer at det ikke er ditt barn. Slik er det for meg.

[Anonym bruker]

det er mye i dette om at det som er vanskelig er når de ikke er dine egne, det er noe fremmed, de er annerledes, det er der utfordingen ligger.

dette barnet har jo sin primære påvirkning fra sine egne foreldre, din mann sin eks, og din mann, her blir det jo enda flere parter involvert, og du blir enda lenger vekk.