Jeg venter og jeg venter...

[Tweak]

Jeg er ny her, og vil egentlig bare lette hodet litt...

 

Jeg er 25 år og har en samboer på 31. Vi har vært sammen i over 8 år og har det veldig bra sammen. Men vi er i utakt når det gjelder planlegging av når vi skal få barn! (bombe...)

 

Han mener at vi skal vente litt til, han vil ha fast jobb (vi er nyutdannede begge to...), relativt god økonomi (les: stabil, ikke masse penger) og så vil han gjerne reise litt rundt i verden. Ellers så vil han ha barn, jeg vet ikke hvor mange, men han motsier meg ikke når jeg sier at jeg føler at to barn er passe. Og så er han kjempeflink med barn! Babyer vet han ikke hva han skal gjøre med, men når de har blitt rundt ett år, så er han barnas bestekompis! Han kan ha de på fanget og styre på leeenge, og ungene koser seg! Det så jeg først nå i sommer, og både jeg og venninnene mine ble positivt overrasket. Han har jo nesten ikke vist interesse for barna deres før... Så han kommer til å bli en fantastisk far! Det spørs bare når...

 

Så er det meg da! Jeg er verpesyk til de grader! Og det har jeg vært i flere år allerede. Jeg har hele tiden sagt at jeg skal ha barn FØR jeg blir 30, og det har han ikke sagt noe på. Det virker dessverre som om han synes vi enda har god tid! Det virker ikke som om han har fått med seg at det gjerne blir en lang periode med prøving før en liten spire vil sitte...

 

Mine foreldre brukte over 10 år på å få meg! (før ivf og sånn, de fikk ikke noe særlig hjelp...) Og jeg er livredd for at jeg ikke skal kunne få barn, og redd for at det kan komme til å ta laaang tid før det klaffer med graviditet. Samtidig er jeg redd for at vennene våre og familien vår (de som blir tanter og onkler til våre barn) skal være ferdig med å få barn for lenge siden, før vi i det hele tatt kommer i gang med å prøve! Jeg er nemlig redd for at mine barn ikke skal ha lekekamerater blant mine venner eller søskenbarn på sin alder.

Jeg er enebarn, har ingen søskenbarn på min alder. Mine foreldres venner fikk barn så lenge før jeg kom til verden at de vennskapene hadde glidd bort. Jeg hadde bare en lekekamerat blant mine foreldres venner.

Jeg er også redd for at min mor ikke skal få oppleve å være bestemor! Vi mistet min far i fjor, og jeg er redd for at min mor har blitt så skrøpelig i ettertiden at hun ikke kommer til å kunne være sprek nok til å håndtere viltre barnebarn. Tenk om jeg mister henne også? Før jeg får barn? Jeg er livredd...

 

En annen sak å ta med i betraktningen er at jeg ikke vil være en gammel mor! Jeg vil ikke, som en kompis sa: Gå med stokk i ungen min sin konfirmasjon! :-)

Han sa det foran samboeren min... Han og kona fikk barn i vår, og jeg spurte kona om hvordan hun fikk han til å bestemme seg! Han hadde nemlig vært i ventemodus han også. Han er ett år yngre enn min sambo... Kanskje det fikk min kar til å tenke litt også? :-)

 

Vel, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre... Jeg vil ikke vente for lenge heller! Men samtidig er det bare èn mann jeg ønsker å leve sammen med og få barn med...

Puh, det var godt å få lufte tankene litt!

Kanskje noen har gode råd til meg?

[-Mariposa-]

Hei Tweak, velkommen inn til oss! Her er det faktisk en god del som har blitt gravide etter hvert. Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på de, men på den andre siden så gir det jo håp for oss andre at folk flytter over til Bli Gravid eller 1. trimester.

Hvordan klarte dette venneparet du snakker om å bli enige om når de skulle få barn? Alltid glad for tips!

Her inne har vi vel litt forskjellige strategier. Min er for tiden å ikke si noe som helst om barn og lar sambo leve sitt eget liv en stund. Det har nok blitt litt for mye babysnakk det siste året så nå har jeg helt forandra strategi. Jeg er livredd for at det ikke skal fungere slik jeg vil og at han neste sommer ikke kommer til å være noe mer klar enn han er nå (da er han snart 26 og jeg 28). Jeg har kjempelyst til å spørre ham om han tror han kommer til å bli mer klar neste år, men jeg veit han kommer til å si at han enten ikke tror det, eller at han ikke vet. Så jeg holder altså helt kjeft. Enn så lenge.

Uansett så tror jeg ikke det hjelper å mase, men du må i alle fall få fram hvor viktig dette er for deg. Det er kjempevanskelig dette her, man finner drømmemannen og så har man denne ene tingen som er så vanskelig å bli enige om *sukk*

 

lykke til:)

[Tweak]

Det venneparet som jeg nevner er 30 begge to. Hun ville ha barn før de ble for gamle og plutselig gikk det visst opp for han at han kom til å runde 30 snart! Men de har jobb begge to og han tjener ganske godt, det er vel det eneste som skiller oss fra dem rent praktisk sett!

 

Men så sier de alle at "Du er da så ung!" "Du har da god tid enda!" osv. Selv samboeren min...

 

Men hva hvis jeg IKKE har god tid da? Jeg vil gjerne slutte på pillen og se om kroppen min fremdeles fungerer... Jeg var bare 16 da jeg begynte på pillen, og syklusene mine var på, tja 2-3 måneder??? Jeg tenkte ikke på fremtidig graviditet den gang, og jeg var jo så ung...

 

Nå lurer jeg på om jeg egentlig hadde eggløsning, og om at jeg kommer til å få det når jeg slutter på pillen og evt. hvor lang tid det vil ta. Jeg er plaget med kraftig hårvekst (går derfor på Diane for å holde det i sjakk...) og lurer på om jeg kanskje egentlig har sånn pcos også.

 

Jeg prøver å ikke mase, da blir han bare irritert. Det som er værst er vel at alle mine venninner VET at jeg ønsker barn, og klarer ikke la være å spør oss og da spesielt HAN om det ikke blir barn på oss også snart. "Du må få deg en sånn en" og "Skal ikke dere ha en liten en snart da?" Og han blir så utrolig irritert! For han har jo rett i at det er en veldig privat sak... Jeg har nå sagt i fra til de vennene mine som maser som værst.

 

Men det var da dama i det nevnte venneparet også spurte, at jeg måtte spørre tilbake hvordan hun fikk mannen sin til å være med på tanken! Og da sto sambo og hørte på. De som kjenner oss vet godt at det ikke er meg det står på! He he... Vet ikke om det er dumt...

 

Jeg tror også at svigermor tror at det er jeg som holder igjen... Hun spør nemlig ikke sønnen sin, men meg! Og jeg må da svare for oss begge. Tidligere, når jeg var student, så svarte jeg alltid at jeg ville nå bli ferdig å studere først og så jobbe litt (i allefall slik at jeg fikk svangerskapspenger tenkte jeg da!). Men nå er jeg jo ferdig å studere... Dersom hun spør igjen, så kommer jeg til å si "spør sønnen din i stedet for!" :-)

 

Jeg har lyst til å skrive ned alle tankene mine og gi de til han i et brev, for jeg klarer aldri å ordlegge meg på rette måten når jeg prøver å snakke om noe viktig. Dessuten får jeg sjelden sagt alt jeg vil heller! Men så synes jeg liksom at det er litt vel barnslig på en måte... Eller har jeg "lov" til å gjøre noe slikt? :-)

[-Mariposa-]

Huff, jeg skjønner hva du mener. Jeg er temmelig lei av folk som spør "skal dere ikke ha barn snart?". Men nå har jeg fått lov av sambo og si det som det er, at jeg vil, men han ikke vil. Så det er litt godt å slippe å bortforklare det hele tida. Nå ønsker jeg ikke å få barn før om et års tid uansett (når jeg er ferdig med studiene) så jeg har i alle fall det som "unnskyldning". Svigers er i alle fall ikke de som maser (sambo er yngst av søskene og ingen av de andre har barn). Mamma har slutta å mase og pappa liker ikke babyer (han er litt rar).

 

Jeg synes et brev hørtes bra ut. Men ikke forvent å få noe svar. Jeg har skrevet brev til sambo før og har ikke fått noe svar. Men det er en god måte å få sagt det du vil!

 

Hvis du virkelig har pcos og muligens problemer med å få barn så synes jeg samboeren din skal ta det med i betraktningen! Søstra mi brukte mange år på å bli gravid (hun hadde ikke samboeren med på prøvinga sånn offisielt, men likevel...). Så jeg er litt redd for at det skal ta lang tid med oss også. Jeg skal slutte på pilla til neste vår, så får sambo stå for prev!

Jeg synes du skal prøve å slutte på pilla etter hvert. Kroppen trenger tid til å komme inn i en rytme og om du har gått på piller i alle de årene dere har vært sammen så synes jeg HAN kan stå for prevansjonen nå! Det er ikke lett å bare bestemme seg for noe sånt da. Jeg har ombestemt meg mange ganger og fortsatt på pilla. Men til neste år er det slutt!

[jenta fra havet]

Hei, og velkommen hit..! er ganske ny her selv.

 

Det med å skrive et lite brev, har jeg og prøvd. Det kom ikke noe svar hos meg heller, men det fikk sambo til å forstå at det å bli gravid er noe jeg virkelig vil. Hadde vel hintet "litt"(..) før jeg skrev brevet med diverse kommentarer og samtaler, men det er jo dessverre sånn at disse mannfolka sjelden tar et hint... Så etter at jeg virkelig spurte (via brevet) så tror jeg det traff ganske hardt. Han var veldig tankefull og alvorlig etterpå. Men vil liksom ikke helt snakke om det..(men det er en annen sak)

 

I familien min er det mange som maser om at vi også må begyne å prøve.. jeg har to brødre som begge har barn. Og moren min snakker mye om at hun gleder seg til å bli mormor. Men foreldrene til sambo er mer innstilt på at vi må vente til vi er i fast jobb begge to. (vi er begge studenter nå, snart ferdige) Men jeg mener vi bør begynne før vi blir for gamle, jeg er 25, og sambo blir 30. Det er jo greit at vi ikke kanskje vil være så gamle ift førstemann, men hva med om vi vil ha flere barn? Kan jo ikke ha konfirmasjon og 60 års lag samtidig...;op

 

Nei, det er ikke greit. Du har i hvertfall et godt argument for å slutte med pilla, med tanke på hvordan foreldrene dine har slitt med gravididtet i tillegg. Vi bruker bare kondom, (jeg vil ikke bruke ppiller) og det er jeg veldig glad for nå, når eg tenker på graviditet.

 

 

[Tweak]

Svar til både Frøkna og jenta fra havet egentlig!

 

Takk for gode og støttende svar! :-)

 

Jeg lurer på om jeg må være pillefri for å vite om jeg kan ha pcos, for det er jeg veldig bekymret for!

 

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å skrive et brev til han... Jeg klarer som regel bare å si litt av gangen når vi, dvs jeg begynner å snakke om barn. Det blir som regel en halv samtale her og en halv en der liksom! Klarer ikke å si at nå skal vi sette oss ned og snakke sammen... Er redd for at da kommer piggene ut med det samme og han (og jeg!) forventer det værste!

 

Jeg kommer nok til å slutte på pillen snart. Jeg har akkurat fått meg en ny resept, og tror at jeg kommer til å si at "dette er siste pakken" eller noe sånt snart. Hver gang jeg har nevnt det tidligere, at jeg tenker på å slutte med pillen for å se hva som skjer med kroppen, så sier han ting som "Ja, da blir det bare kondom" (jeg syntes at det gnagde sånn i begynnelsen da vi bare brukte kondom... og det husker han!)

 

Jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å svare folk, som ikke er av mine nærmeste bekjente da, med "jeg vil, men ikke han". For meg så vil det være å fornærme min kjære foran andre... Selfølgelig er det noe annet foran mine beste venninner og svigers, men de vet jo det allerede! Jeg mener at man står sammen utad, selv om det stikker i magen hver gang jeg svarer "nei, ikke helt enda" - "hvorfor ikke?" - "Nei, det passer ikke akkurat nå". Huff!

 

Jeg vil ha barn! Jeg har ønsket meg barn siden jeg var rundt 20... Mer eller mindre, hele tiden... Sambo har ikke fått med seg dette... Jeg har ikke maset eller nevnt det så mye, fordi jeg ville vente til jeg var ferdig å studere. Jeg prøver å sette meg inn i hans ståsted, men jeg kan ikke se at et barn hindrer oss i å gjøre det han har lyst til! Nemlig å reise rundt i verden, og gjerne se det som er igjen av oldtidens syv underverker etc. Jeg mener vi har et hav av tid på oss til å gjøre dette! Og at det er fullt mulig å reise med barn! En må bare planlegge mer, og kanskje besøke en "theme-park" i tillegg til pyramidene liksom... Og så vil jeg at vi skal ha noe å glede oss til. Livet skal ikke være over når en får barn! Jeg vil at vi skal kunne glede oss til reiser spredt ut over resten av livet og ikke bare se fram til sydenturer når "fuglene har forlatt redet".

 

Men han er typen som gjerne skal ha ting med en gang... Jeg synes at det er bedre å jobbe for å få en ting, og så kunne glede seg til en får tingen og nyte det når en får det! Han kjøper gjerne ting på avbetaling... Men en unge får du ikke med en gang... Det tror jeg ikke at han tar med i betraktning! Dersom vi venter, la oss si til jeg er 29, med å begynne å prøve. Ikke får jeg da barn(a) jeg vil ha før jeg er 30, og dersom det tar, tja 3-4-5 år før vi får barn, så er han da plutselig 40!

 

I sine barns konfirmasjoner vi han da være ca 50, når barna får barn igjen så vil han kanskje være ca 70 (hvis de får barn rundt 30). Ikke at det er FOR gammelt, men det er bare for det FØRSTE barnet vårt... Sett med svarte øyne da... Huff, har ikke regnet på dette her før jeg... Dette så ikke så bra ut! Min mor fikk meg da hun var 32 og pappa var 36. Besteforeldre er en utrolig god støtte å ha! Tenk om det ikke er noen igjen til når vi får barn... Jeg vil ikke få barn for min mors skyld, men jeg unner henne lykken med å ha et barnebarn! Det er ikke hennes feil at hun bare fikk meg og at jeg kom så sent...

[jenta fra havet]

Jeg skjønner deg så godt når det gjelder å sette seg ned å virkelig ta "den praten"!! Har det på akkurat samme måte. Vil jo gjerne gjøre det for å få temaet virkelig på bane, og kanskje tilogmed legge en "plan" for når det passer i så fall, men så er det utrolig ekkelt hvis det bare blir oppfattet som mas, at det er slitsomt å ta stilling til, at vi kan vente litt osvosv.. Det er så utrolig dumt hvis det ødelegger mer enn det gjør godt for både han, meg og forholdet! Ikke det at jeg tror det vill ødelegge forholdet å snakke sammen om det, men.. ja du skjønner.

 

Jeg sier kun til mine nærmeste venninner og (kanskje bare noen) i familien hvordan det egentlig er. Det føles veldig utleverende å komme med "nei, du skjønner han vil ikke ha barn med meg ennå han.." Blir bare verre, tror jeg, for at han skal bli klarere,hvis det blir en sak at han er så treg el.l. blandt venner.

 

Regnet på det med alder i forrige uke en gang, og ble ganske sjokka over hvor gamle vi egentlig er i et "når få barn" perspektiv.. Jeg sa til sambo: "så gammel du egentlig er.." Han skjønte jo ikke tankene som ledet til det utsagnet, men.. Måtte jo bekrefte at han er en ung og vakker mann etterpå da;) hihi

 

Og, nei, livet slutter ikke med å få et barn, det er da det virkelig begynner å bli BRA!

[Anonym bruker]

Ganske utrolig at en allment akseptert oppfattning er at kvinner ikke fatter seg i klar tekst mens menn er så fordømt åpne og ærlige. VI SKRIVER BREV og hva få vi til svar.. en klem kanskje, en klapp på skulderen, brennhet sex.... men et ordentlig svar som kan danne grobunn for de gode samtalene får vi ikke.

Hilsen meg som også har skrevet forklarende, koselige brev.

[ellemmelle og bitteliten]

Ang bekymringene for PCOS, kanskje du skulle bestilt deg en time til innvendig ultralyd? hormonverdiene dine får de ikke sjekket så lenge du går på p-piller, men de vil mest sannsynlig kunne se noe på UL.. Jeg var overbevist om at jeg hadde det en periode og det hjalp meg å få sjekket det hvertfall.. Og hvis det skulle vise seg at du har det så har du jo litt mer å "slå i bordet med" ovenfor din kjære, han er sikkert som gutter flest i tankegangen om at barnelaging er ikke noe problem..? :-)

 

 

[-Mariposa-]

Jeg har ikke brukt den "sambo vil ikke ennå" replikken når folk spør, men det er kanskje fordi folk faktisk har sluttet å spørre for tida, he he. De som er nærmest vet jo at jeg vil og han ikke. Men hvis folk spør så kanskje jeg sier at vi ikke er helt enig om akkurat det punktet ennå, men at vi uansett skal vente til jeg er ferdig på skolen. Det synes jeg er en bra ting å si.

 

Etter samtalen jeg hadde med sambo i går så føler jeg meg mye mer optimistisk enn på lenge! Jeg tør ikke være like positiv som i våres da vi var enige, men jeg synes vi hadde en så god tone om temaet i går at jeg føler vi kommer til en enighet. Og jeg er ikke så redd for om hvis jeg blir gravid ved et uhell etter at jeg slutter på pilla så kommer han ikke til å stikke. Det har han vel sagt en gang også faktisk. Heldigvis stoler han på meg at jeg ikke kommer til å lure ham (selv om han var skeptisk til det lenge for det ligger i familien, mamma lurte pappa og de er IKKE sammen lengre...).

 

Når det gjelder det å slutte med pillen så synes i alle fall jeg at det er noe dere burde snakke om, men at det helt klart er din beslutning. Jeg gruer meg til å begynne med kondom og få mensen hver måned (hopper glatt over den for det meste med pilla). Men jeg håper på å gå ned i vekt, at migrenen skal forsvinne og at sexlysten skal ta seg opp.

Min strategi for å bli "kvitt" pillene var å forberede sambo på det lenge i forveien (vi har vel snakket om det i 1,5 år), forklare hvorfor jeg ikke vil gå på den lengre og gitt ham info om PFC og div naturlige prevansjonsmetoder. Og det virker som vi muligens kommer til å kjøpe en LadyComp til våren:)