Mer SORG eller mer GLEDE....?

[LilleMy 70]

Er helt sikker på at jeg akkurat har hatt en veldig tidlig SA fikk ikke noen positiv GT. men dette var min 6 graviditet så jeg

er ganske sikker. Men fikk blødninger samme dag som IKM.

Jeg har ikke fortalt til noen at jeg tror jeg var gravid ikke engang samboern.Var ikke planlagt men ønsket fra min side om et barn til er større enn jeg trodde, det skjønner jeg nå.

Har 2 nydelige gutter på 5 og 2. Familie, venner og sambo mener at jeg burde være fornøyd med de to.

Jeg er snart 37 og kjenner at jeg virkelig ønsker meg et barn til.

Skulle så inderlig ønske at denne lille spiren kunne klort seg fast da hadde alt vært så enkelt ikke noe å tenke på bare håpe på en frisk liten tass.

Nå må jeg finne ut hvordan jeg skal overtale samboer til å aktivt prøve på en til. Han har jo ikke dårlig tid er bare 35 og kan starte på neste kull med ny dame om 15 år.

Dessuten har jeg vært gjennom noen litt tøffe tak på veien mot de 2 gullguttene jeg faktisk har.

 

Eldstemann satt på 1 forsøk og bortsett fra mye kvalme til ca.6 mnd.et helt normalt sv.skap.

Ble gravid da han var 1,5 og alt var normalt frem til rutine 18 ukers UL.

Da ble det opptaget at babyen vår hadde missdannelser uforenelige med liv utenfor livmoren.Måte føde i uke 19......

Ble gravid igjen 2 mnd etter fødselen og var optimist men fikk blødninger i uke 8 og hadde en SA på sykehuset.

Da møtte jeg veggen.

Høsten 2004 var svart for å si det mildt....... men samme dag som oprinnelig termin i november var jeg gravid igjen.......fikk bra oppfølging med 5 UL før uke 22.

Fikk minstemann sommern 2005 men var vel ikke direkte lykkelig gjennom svangerskapet.Mye bekymring naturlig nok.

 

Så det er grunnen til at jeg ikke har fortalt noe til noen nå. Vil ikke at alle skal bli bekymret for meg. Er ikke deppa nå (er jo mye bedre med en tidlig SA enn det jeg har vært gjennom før)bare veldig sikker på at jeg ønsker meg et barn til .

Men det kommer jo ikke til å bli bekymringsfritt å skulle prøve på en til.

Sjangsen for SA,MA og missdannelser minker jo ikke med alder...men det er jo dere damer her inne smertelig klar over.

Det som skjedde med vår lille baby var bare en "freak accident" eller max uflaks om du vil, heldigvis ikke noe genetisk..men man har jo aldri garantier for noe når det gjelder sv.skap eller fødsel.

 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, må nok tenke litt...men måtte bare "fortelle det til noen"

Var mye inne på disse sidene for 3 år siden og det å snakke med "folk" her inne som har opplevd lignende ting hjalp meg mye.

 

Dette ble langt ,men deilig å få det ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[G.I.H]

Hei Hei...

 

Eg har no nettopp gjennomgått min 6.abort, vart ikkje så kjempe deppa denne gongen, med dei andre så møtte eg og totalt veggen, syntest at alt såg mørkt ut. Denne gongen kjenner eg at eg er meir motivert til å koma igang med nye pp enn nokonsinne før, eg veit ikkje heilt kvifor min reaksjon var slik denne gongen, men eg er iallefall temmelig sikker på meg sjølv at dette skal gå i boks tilslutt. Ønske om å få eit barn til med min nåværende mann er så sterkt at eg gir meg sjølv ikkje lov til å slutte av no. Sjølv om eg og har 2 fantastiske gutter i dette ekteskapet, og eg har 3 gutter og 1 jente frå eit tidliger ekteskap + eg er så heldig og har fått adoptert 2 jenter. Alderen min er ikkje akkurat med meg, blir 44 om nøyaktig 1 mnd, men eg setter min lit til at eg har arva min bestemor sine gener, ho fekk siste då var 46 år, ein heilt frisk gutt, og det tilogmed for 2 generasjoner sidan, damer på den alderen er jo mykje yngre idag. Så stå på, du har mange fruktbare år igjen, det er no iallefall min meining...

[Dotten]

Hei! Mer GLEDE, sier jeg

 

Tror ikke du bør holde det hemmelig at du ønsker en til, og ev. bare satser på at du skal bli gravid uten aktiv "jobbing" fra begges side. Du kan jo snakke med din kjære om hva du tenker på, og så får vi håpe han ikke setter seg på bakbena.

Tror mange bekymrer seg igjennom deler av svangerskapet, uavhengig av om de har opplevd lignende triste ting som deg, eller bare at de rett og slett er litt bekymret.

Så lenge du er frisk og rask, spiser sunt osv. så har nok ikke babyen i magen vondt av at mamma er litt bekymret, men blir du så bekymret at du ikke "makter" hverdagen, bør du nok heller revurdere ønsket om en baby til! Da er det nesten ikke verdt det. Du skal jo ikke bekymre deg syk heller, om du forstår.

Jeg har ikke hatt lignende erfaringer som deg, hadde et fint svangerskap uten bekymringer, men alikevel tenker også jeg at kanskje jeg blir litt mer bekymret med nr. 2, da jeg vet litt mer hva jeg går igjennom, og hva som kan skje......! Men, nei. Det skal ikke forhindre meg i å få en til, om vi får det til.

Jeg er 36 år, har ei lita på 22 mnd. og sambo er 43. Vi blir ikke yngre akkurat, og tiden "flyr". Nå er jo han med på en til da, og maser nesten mer enn meg

 

Håper virkelig du får ønsket ditt oppfylt, at du kommer deg fint og bekymringsløst igjennom et nytt svangerskap.

 

Klem