Jeg plager med selv med dårlig samvittighet.......................

[Olebrumma 4 barnsmor]

Jeg fikk en liten sønn fem uker før tiden, han var til og med stor for alderen, ble tatt med et veldig hastig keisersnitt etter full morkakeløsning og fødselen var såvidt jeg forstod temmelig brutal. Han hadde gulsott to ganger, men trengte ikke hverken cpap eller kuvøse eller noen ting. Har slitt med kolikk og i tillegg puster han på en unormal måte, vi har vært på sykehus for dette og han har blitt undersøkt av mange leger og ingen skjønner hvorfor, de sier de tror at han vokser det av seg. Jeg ble veldig nedfor og utenfor meg selv etter at han kom, jeg greide ikke helt å føle hverken morskjærlighet eller glede den første tiden, nå begynner han å nærme seg tre måneder, den 8 aug., og han har begynt så smatt å smile innimellom og pludre og prate, og da smelter jeg helt, han har også vokst godt, og spiser ikke så mye om natten lengre, alikevel kjenner jeg at jeg syns det er slitsomt og vanskelig og jeg blir irritabel, og irritert på babyen min. Så da kjefter jeg likssom litt på han, og så får jeg dårlig samvittighet for det, og når jeg rugger vogna eller vuggen ved leggetid fordi han er trøtt og må sove og han bare sutrer og ikke sovner, så hender det at jeg rugger hardt og irritert et par tak, og så blir jeg lei meg for det, og får dårlig samvittighet, tenker at han blir redd og skremt, og får så dårlig samvittighet. Jeg fokuserer på å være myk og snill og tålmodig hele døgnet, men av og til slipper det likssom litt irritasjon til, men jeg har aldri tatt hardt i ham eller holdt ham hardt eller ristet han eller noe sånt. Han sliter veldig med overfølsomhet for alle ytre stimuli, lyd, temperatur, farver,lys. Han har store spenninger i kroppen og er ofte stiv som en stokk og vanskelig å bære, bæresjal og sånt er umulig å bruke pga det, og han er derfor en veldig irritabel baby med mye skrik og sutring. Jeg gleder meg så veldig til han blir større, og er så lei meg for at jeg føler sånn irritasjon over ham. Noenganger er det som om jeg bare bare vil være i fred, jeg syns jo også at han er verdens skjønneste, og mye er iferd med å rette seg, selv om han utviklingsmessig ligger litt etter i forhold til de andre barna jeg har, men jeg prøver å ikke sammneligne, for da bekymrer kjeg meg bare så veldig. Fysioterapeuten hans sier jeg ikke skal la ham ligge på magen i det hele tatt ennå, og det bekymrer meg også, for da blir han jo aldri sterk i nakken tenker jeg. Uff jeg blir så sliten både psykisk og fysisk, jeg vet at det jeg sliter med er bare peanuts i forhold til det mange av dere sliter med, men jeg føler meg virkelig som verdens verste mor for tiden, bare bekymret og full av dårlig samvittighet hele tiden, selv om det jeg beskriver nå ikke engang er det daglig fenomen.

[¤ my precious ¤]

Jeg har en sønn som er født nesten 7 uker før termin,han blir 4 måneder 8. august :-) Han hadde også veldig høye bilirubin-verdier 2 ganger og måtte i lys, men trengte ikke å ligge i kuvøse.

 

Han var også veldig stiv i kroppen i starten og pustet veldig rart, men han er ikke så stiv i kroppen lenger og pustingen han er blitt mye bedre. Har ikke gått til fysioterapaut med han, men har fått fin oppfølging fra sykehuset og helsestasjonen.

 

Virker som om jeg har fått ett relativt bedagelig barn, for han er ganske rolig av seg....Men han trenger MYE nærhet, trygghet og kos. hvis jeg bare legger han i vognen eller i sengen - gråter han og blir helt fra seg, hjelper ikke å "vugge" han. Men hvis jeg har han inntil meg noen minutter før jeg legger han ned, godtar han å bli "vugget".

 

Jeg har brukt MeiTai-bæresele, selvom han var stiv i kroppen...Var litt krunglete å få festet det, men det tok ikke mange mange minuttene før han ble varm og begynte å slappe av :-) Godt! :-)

 

Håper du finner ut av det og at du ikke går rundt med dårlig samvittighet! Husk at det er lov til å bli fortvilet :-)

Lykke til!