En bønn om hjelp el tips (samme som skravle) men passer jo bedre her!!!

[skorpionfruen]

Vet ikke engang hvor jeg skal begynne, men jeg trenger sårt noen råd/ tips fra dere.

 

Jeg har fått meg en kjæreste som jeg er blitt enormt glad i. (vi traff hverandre 30 okt) Vi har det utrulig flott sammen... så lenge ikke snuppa mi er med.

Vet dette høres grusomt ut, men nå skal jeg prøve å forklare dette som best jeg kan. Jeg har truffet en mann som aldri har hatt samboer og ikke er vant med barn. Vi har nok ikke tatt oss så god tid som vi burde i starten. Da gikk alt på skinner. Etterhvert har snuppa (som forøvrig er 3 år og 3 dager) kommer noe voldsomt i trassalderen og dette synes kjæresten er utrolig vanskelig. Han vet ikke hvordan han skal takle det. Hun er utrolig flink til å snakke, så hun sier det hun mener.. enten vi er dumme, hun er sint eller hva det måtte være. HUn eksploderer for den minste ting og da flyr ting veggimellom og hun HYLER. Hos pappaen er det også en ny dame i bildet og hun har to barn. Så der er det mye som skjer og hun blir underholdt av større barn. Han får også oppleve denne trassen, men ikke i like stor grad som meg.

 

Hun takler ikke å få et nei for tiden. Og hun er utrolug mye sinna. Får hun ikke tyggis eller is (altså noe jeg ikke forer henne med) så blir det krig. Og siden hun ikke får det så blir det jo det relativt ofte.

 

Altså det jeg lurer på er, når man er kommet så langt at man kan irritere seg over en tre åring (så mye at man ikke vet hvor man skal begynne) er det da noe håp for forholdet vårt? HUff vet at det er et dumt spm, men jeg vil virkelig at dette skal fungere. Dette er mannen i mitt liv, men ikke på bekostning av forholdet med min datter. (den som irriterer seg er kjæresten min da)

 

Nå prøver han vertfall å få det til å fungere, men ofte når han gjør det avviser hun han. Altså er det ikke å lett for han heller. Dette har jo blitt et ganske stort problem, kansje vi skulle fått hjelp noen sted?

 

Men det virker ikke som hun misliker han heller, for hun søker kontakt med han når han ikke prøver å gi den til henne, da vil hun sitte på fanget, kose eller vise han noe.

 

Føler meg rådvill, litt sånn mellom barken og veden. Men misforstå meg rett. Snuppa kommer først. Det at hun har det bra er første prioritet. Vil ikke rive opp et hjem for henne.

 

Har noen av dere hvert borti dette? Eller har dere noen råd.

Ber dere om å være vennlig i deres svar, da dette er fryktelig vanskelig for meg.

 

Må legge til som jeg glemte at vi har nettopp flyttet sammen (vet nå at vi skulle ventet, men nå er det gjort! og da må jeg prøve å finne en løsning på dette før jeg flytter henne igjen!! ) For når jeg ikke har leiligheten min, må jeg greie å løse dette her vi er!

[Karine *på tjukka!! ;)]

Huff, ikke noe koslig situasjon...

Har desverre ikke noen egne erfaringer å sikte til så det eneste jeg kan råde dere til er å gi hverandre tid.

Siden kjæresten din ikke er vant til barn s¨trenger han nok litt tid på seg, og det samme gjelder datteren din. Det er jo en enorm omstilling for henne også. Plutselig er det et nytt menneske hun må forholde seg til. Barn prøver seg frem for å teste grenser osv, så da er det jo enormt viktig at dere står sammen. Og selv om kjæresten din ikke er pappa'n hennes er det viktig at hun forstår at hun fortsatt må respektere han.

 

Håper dere finner ut av dette alle 3. For det er jo virkelig flott at du har funnet mannen i ditt liv

 

Lykke til

 

Klem

[Anonym bruker]

er helt normal reaksjon hos et barn som føler at mamman blir tatt fra det, og forsåvidt normalt for en treåring.

de trenger nok tid til å bli vandt til hverandre.

har nok ikke noe råd til deg, bortsett fra om kjæresten din fortsetter slik så ville jeg nok revurdert forholdet.

når man har barn går de forran !!

[Nattos]

Du lurer selv på om dere burde får hjelp noe sted. Det syns jeg var en god plan. Det kan være at f.eks familievernkontoret i kommunen kan hjelpe dere, eventuelt helsestasjonen. Det være at de også kan hjelpe kjæresten din til å bedre forstå hva som skjer i en 3 åring og kanskje veilede han ifht hvordan han best kan forholde seg til henne. Jeg vil anta at de også kan veilede dere sammen ifht til hvordan dere best mulig kan stå sammen om trasset hennes uten at det vil gjøre henne utrygg ifht at hun kanskje føler at mamman er tatt litt fra henne, akkurat flytta til nytt sted o.s.v. Jeg antar at kjæresten din også er intr. i å ha et godt forhold til dattera di, så da antar jeg at han er så real at han også kan tenke seg å få noe hjelp uten i fra. Hvorfor ikke bare gjøre det? Vet av erfaring at det hjelper at noen utenforstående kommer med litt råd, og særlig når det er fagpersoner! Høres ikke ut som noen enkel situasjon dette her, kan ikke si jeg misunner deg nei....

 

 

Masse lykke til:-)

[yinyang]

Hmmm....

Det er derfor jeg har bestemt meg for at jeg skal IKKE gå inn i nytt forhold før ungene mine er store, og jeg har tid til det!! For et forhold krever vannvittig mye energi, jobb og tid.

Vet du, jeg har to barn, ei snart 3 og en 7, og de betyr alt for meg, og tar all min tid, så jeg velger faktisk at det blir oss tre, i minst 10 år til

Og det skal jeg greie...

Alt til barnas beste!!

[Singelmamma og banden]

Sånn er det her også, bare at jeg har tre barn... Så vi er 4 og slik blir det! Og siden jeg mener jeg nå har nok barn så trenger jeg heller ingen mann... ;-) Jeg prøver i alle fall hardt å overbevise meg selv om det... Selv om det hadde vært fint med en "kjæreste" innimellom ;-)

 

Til HI, dette er et problem du deler med utrolig mange andre! Det trenger tid og godvilje fra begge dere voksne. Din sambo har tatt et valg om å flytte sammen med en med barn, og da må han ta konsekvensen av dette. Han trenger litt kunnskap om barn.

 

Mitt tips er å la ting være mest mulig som før, du bruker mye tid på henne, og han lar henne komme til seg, og prøver å ta litt kontakt med henne, uten å presse seg på henne. Ho trenger tid til å slå seg til ro med dette.

 

Og ta dere gjerne en prat med familievernkontoret, de vet nok en del om dette, samt spør inne på mine-dine... om du tør det, men der er noen oppegående damer der også med en del erfaring på området ;-)