En bønn om hjelp eller tips.

[skorpionfruen]

Vet ikke engang hvor jeg skal begynne, men jeg trenger sårt noen råd/ tips fra dere.

 

Jeg har fått meg en kjæreste som jeg er blitt enormt glad i. (vi traff hverandre 30 okt) Vi har det utrulig flott sammen... så lenge ikke snuppa mi er med.

Vet dette høres grusomt ut, men nå skal jeg prøve å forklare dette som best jeg kan. Jeg har truffet en mann som aldri har hatt samboer og ikke er vant med barn. Vi har nok ikke tatt oss så god tid som vi burde i starten. Da gikk alt på skinner. Etterhvert har snuppa (som forøvrig er 3 år og 3 dager) kommer noe voldsomt i trassalderen og dette synes kjæresten er utrolig vanskelig. Han vet ikke hvordan han skal takle det. Hun er utrolig flink til å snakke, så hun sier det hun mener.. enten vi er dumme, hun er sint eller hva det måtte være. HUn eksploderer for den minste ting og da flyr ting veggimellom og hun HYLER. Hos pappaen er det også en ny dame i bildet og hun har to barn. Så der er det mye som skjer og hun blir underholdt av større barn. Han får også oppleve denne trassen, men ikke i like stor grad som meg.

 

Hun takler ikke å få et nei for tiden. Og hun er utrolug mye sinna. Får hun ikke tyggis eller is (altså noe jeg ikke forer henne med) så blir det krig. Og siden hun ikke får det så blir det jo det relativt ofte.

 

Altså det jeg lurer på er, når man er kommet så langt at man kan irritere seg over en tre åring (så mye at man ikke vet hvor man skal begynne) er det da noe håp for forholdet vårt? HUff vet at det er et dumt spm, men jeg vil virkelig at dette skal fungere. Dette er mannen i mitt liv, men ikke på bekostning av forholdet med min datter. (den som irriterer seg er kjæresten min da)

 

Nå prøver han vertfall å få det til å fungere, men ofte når han gjør det avviser hun han. Altså er det ikke å lett for han heller. Dette har jo blitt et ganske stort problem, kansje vi skulle fått hjelp noen sted?

 

Men det virker ikke som hun misliker han heller, for hun søker kontakt med han når han ikke prøver å gi den til henne, da vil hun sitte på fanget, kose eller vise han noe.

 

Føler meg rådvill, litt sånn mellom barken og veden. Men misforstå meg rett. Snuppa kommer først. Det at hun har det bra er første prioritet. Vil ikke rive opp et hjem for henne.

 

Har noen av dere hvert borti dette? Eller har dere noen råd.

Ber dere om å være vennlig i deres svar, da dette er fryktelig vanskelig for meg.

 

På forhånd takk.

 

Mvh

[Chiabatta]

Trenger datteren din å treffe ham like ofte som du gjør? Kanskje det er lurt å ta det litt gradvis til den verste trassen har gitt seg?

Hvis han elsker deg, elsker han datteren din også og må forholde seg til hvordan hun er. Han trenger sikkert litt tid, men en vakker dag skal du se at det går mye bedre. Har nemlig samme erfaring selv:-)

[*jaja*]

Skjønner godt at det er vanskelig for typen din jeg. Han er jo ikke vant med barn og det kommer nok til å ta tid før han blir vant til den rollen. Dessverre er jenta di i en skikkelig trassalder høres det ut som og derfor er det nok ekstra vanskelig. Hadde heller ikke visst hvordan jeg skulle reagere hvis ikke hadde vært borti lignende situasjoner selv

Prøv å la alle være sammen i en setting der ting går relativt rolig for seg slik at typen kan bli godt kjent med jenta "bak" trassingen. Forklar typen din hvordan håndtere ulike situasjoner best mulig, slik at han ikke føler seg usikker.

Håper det ordner seg for begge parter og at dere blir lykkelig sammen alle 3

Har for øvrig ingen erfaring med dette selv (kun trassige unger), men håper du får flere og gode svar! Lykke til.

[skorpionfruen]

Altså det som kom litt feil ut hær er at vi nettopp har flyttet sammen. Og problemene har selvsagt hopet seg opp etter dette. Vet nå at dette var litt tidlig, men det er sent å gråte over spilt melk nå, for leiligheten min er jo ikke tilgjengelig lengre. Vi vil alle sammen, men hvordan få ivaretatt alle parter slik at dette kan gå lettere. Alle får vent seg, og trassen for roet seg noe?

 

Hadde jeg hatt leiligheten min hadde det jo vært soleklart at vi skulle ha trukket oss tilbake og tatt dette saktere...

[Gjest Sekretøsa]

Slik følte samboer seg også, den første tiden jeg tok henne med på besøk til han. Vi var der 4 dager, og alt hun gjorde var og grine og sutre, og eksplodere for ALT!

Han ble kjempesliten (jeg også), for han var ikke vant til barn i det hele tatt! Han gikk bak min rygg og beklaget seg til alle han kjente, og sa han ikke skulle ha barn med mindre det var med en genetestet mor (!?!?!) slik at hans barn ikke ble sånn...

Jeg konfronterte han med dette, og han beklaget, men sa at han var kjempesliten etter de dagene, og han mente oppriktig at han var sjeleglad når vi dro. Men så tenkte jeg meg om, og prøvde og sette meg i hans situasjon, og hadde jeg, uten barn, måtte tilbringe 4 dager med en unge som ikke gjorde annet enn og skrike, så hadde jeg tilta!!!

Dette var i september i fjor, og i februar i år kjøpte vi hus sammen. Så historiene våres er nok ikke så ulike sånn sett.

Han er nå kjempeglad i snuppa, og behandler henne som sin egen (det har han gjort lenge) og vi venter nå en lillebror i september.

Han gleder seg stort, og startet og takle dette mye bedre etter at et par kamerater av han, som har barn, stilte spørsmålstegn ved hva han klaget på.. dette var jo helt normalt )

 

men det er klart at snuppa di sikkert reagerer på at far har ny kjæreste, mor har ny kjæreste, og alt blir snudd på hodet.

 

Tror det er viktig og ta seg tid til og snakke med henne, fortelle henne at du alltid er der, og at du ikke går noensted. La han ta en del av hverdagen deres, la han gjøre ting med snuppa som du vanligvis gjør.

 

Sambo er superflink nå, så borte er alle hans "vonde" tanker om snuppa. Han står opp med henne, lager frokost, skifter bleie, kler på, tar ho med på tur, står opp med henne i helgene så mamma får sove (deeeeeeeeilig).

 

Så mitt "råd" er, DET GÅR OVER )

 

Lykke til!

[skorpionfruen]

Tusen takk palmesus, det er så deilig å høre. Jeg har satt meg inn i kjæresten sin situasjon og skjønner han godt. Derfor spør jeg dere hva jeg kan gjøre ) Takker deg for ditt svar, det varmer å høre at ting kan endre på seg. Gir meg MASSE motivasjon til å greie dette )

[Gjest Sekretøsa]

Så godt at det hjalp så fælt da ) Flott og høre!!!

Jeg trodde alt håp var ute for meg når jeg oppdaget hvilket "helvette" han hadde syns det var de dagene, men jeg forsto han jo, likevel, det var MITT barn han hadde slengt "dritt" om, og det gjorde vondt en stund ja...

Men som sagt, det gikk fort over, og han begynte og oppfører seg som en "pappa" lenge før vi flyttet sammen Nå har snuppa verdens beste stefar