Uff trenger litt synspunkter nå fra dere andre alenemødre:-)

[Anonym bruker]

Har vært alene en stund og de siste mnd har jeg surra med naboen min som jeg har kjent i mange år men ikke vært annet enn venner. Jeg er kjempe betatt av han men forrige helg fant jeg ut at han drev å sendte mld til en eks - vet ikke om de har møttes annet enn som venner men ble litt skeptisk for mld var litt på kanten synes nå jeg. Vel jeg kastet han på dør og vi snakket ikke sammen resten av helgen. Men nå har vi sluttet fred og han kryper om dagen og prøver alt han kan for å få meg tilbake. Jeg er veldig skeptisk men samtidig så tenker jeg at alle kan forandre seg og jeg vet han bryr seg masse om meg men han har jo levd et litt utagerende liv tidligere - mange som har det når de er 42 og vært endel singel. Men jeg vet ikke om det er mulig å temme slike mannfolk, vil så gjerne tro det men føler meg veldig såret etter at jeg fant ut dette. Problemet er at jeg får han ikke ut av hodet mitt og savner kveldene vi var sammen og nettene som barna var borte...han er ikke involvert i barna unntatt som en nabo selvfølgelig.

 

Uff, jeg blir litt frustrert av slikt men vet ikke om jeg skal kutte helt eller se det ann litt - problemet da er at følelsene mine bare blir sterkere og sterkere da han sender koselige meldinger hele tiden - så hvis jeg ikke skal fortsette å se ann så må jeg be han holde seg unna hvis ikke blir jeg nok gal før eller siden...uff vet ikke hva jeg skal med dette men måtte bare få det ut

[Anonym bruker]

Hva sier magefølelsen da? Ser du for deg at du vil ha han i livet ditt om ett år? Jeg mener at man ikke kan gå inn i et forhold med tanken om at den andre parten skal forandre seg etterhvert, det er noe med det å elske noen slik de er, en forandring skjer først når vedkommende vil forandre seg. Kanskje dere skal omgås som venner en periode og se hvordan det går?

[Anonym bruker]

Sorry. 42 år gamle mannfolk endrer seg ikke. Jeg vil tro at han vil forsette å sende påkantenmeldinger til eks'en eller noen andre. For spenninga sin skyld om ikke for noe annet.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

 

Ja jeg er enig at det er vanskelig å forandre en 42 åring, men han sier jo selv at han ønsker å slå seg til ro - men jeg er så usikker. Kanskje jeg skal gjøre som dere sier å omgås som venner også får jeg se om han kan bevise etterhvert at han er klar for et forhold. Vet ikke om jeg ser meg sammen med han om 1 år men har jo et lite håp selvom jeg er veldig usikker. Han er kanskje bare typen som blir et stort barn resten av livet. Finnes mange av de. Hvorfor skal jeg alltid finne de feile mannfolka?!? Ja ja, man lærer jo så lenge man lever så jeg er hvertfall en erfaring rikere:-)

 

HI