HJELP! Trenger trøst og gode råd!

[Urtete]

I går var første dag på sfo for størstejenta mi. Jeg har gruet meg egentlig - må innrømme det. Kjenner at overgangen fra den trygge barnehagen til skolen blir stor. For mamman.... Jeg sliter litt med dette, rett og slett... Til min store lettelse gikk det fint i går!!! Jenta hadde hatt det så bra, hun hadde lekt og kost seg sammen med både kjente og "ukjente" barn (mens mamman brukte masse energi på å bekymre seg - en heller unyttig dag på jobb, kan man si...) Jeg er så glad for at første dag gikk bra og håper at det fortsetter sånn både når det gjelder sfo og skolestart!

 

Allikevel sitter jeg her med denne irrasjonelle frykten... Kan nesten ikke sette ord på hva det er som EGENTLIG bekymrer meg... Men det var så deilig da vi kunne levere begge barna i barnehagen og vite at de hadde det trygt og godt der hele dagen, vite at noen passet på dem hele tiden osv. Nå føles det på en måte mer utrygt...., hun må passe på seg selv i større grad, ingen som forteller henne hva hun skal ha på seg når hun skal ut, ingen som ser til at hun tar på ekstra genser, at hun er tørr på beina, at hun spiser maten sin.... Tenk om hun ikke trives, tenk om hun blir gående alene og er lei seg, tenk om, tenk om, tenk om, tenk om verden faller sammen liksom hehehehe.... Ja, det er irrasjonelt! Men det sitter allikevel som en klo i magen, og jeg tror ikke jeg blir kvitt det før det har gått en måned eller to - når jeg forhåpentligvis og sannsynligvis ser at det går bra.... )

 

 

Mange her har gått gjennom denne fasen før meg, og nå trenger jeg gode råd for å sortere tankene. Jenter - HJELP!!!!!

 

 

 

 

[Maud]

For oss var overgangen til SFO tøff, både for storebror og for meg. Han begynte på SFO akkurat samtidig som jeg nærmet meg termin med minstemann og det var vonde dager for oss begge den første uka. Jeg var faktisk litt uforberedt på at han skulle reagere. Er en nokså trygg fyr som aldri noen gang tidligere hadde reagert på å bli levert i barnehagen. Og så syntes han altså det var veldig vanskelig å begynne på SFO. Ingen kjente barn og voksne som hver dag sa "Hei, er du ny her du? Hva heter du?"

 

Det er mindre voksentetthet på SFO og de følger mindre med. Opplevde flere ganger i første klasse at han var ute uten jakke når det var kaldt, at ingen minte på støvler når det var vått osv. Han begynner nå i tredje klasse og fortsatt synes jeg at de følger for dårlig med. Har gitt beskjed noen ganger også, men det hjelper liksom ikke. Det som er fint er at gutten selv nå trives på SFO. Når selve skolen kom i gang i første klasse, alle elevene var der, han fant sine faste venner og ble kjent med de voksne, så ble alt bedre. Jeg har dessuten jobbet i PPT i noen år og vet at også SFO tar ting på alvor hvis det er nødvendig.

 

Jeg tror du er godt i gang med å sortere tankene dine selv, jeg. Du ser at mye av dette er dine problemer, ikke datteren din sine og du skjønner at det kommer til å bli bedre for deg når hun har gått der en stund. Det som er flott er jo at jenta di fant seg til rette allerede første dag. Hun kommer til å klare seg godt både på SFO og skole, det er jeg sikker på! Du får fortsette å følge med og å spørre henne om hun har noen å være sammen med. Det å være alene er mye verre enn våte føtter og kalde hender. Hvis det sosiale ikke fungerer, tar du kontakt med personalet, så følger de med på det, helt sikkert!

[La Perla]

Jeg har ingen råd, men kan jo sende noen varme og forståelsesfulle tanker.

Har vært gjennom dette to ganger, og ingen av mine jenter kjente noen andre da de begynte på skolen/sfo.

Syntes også det var veldig tøft, og hadde også denne nagende, uro-følelsen i magen de første par ukene.

Men det går over, og barna venner seg raskt til sin nye hverdag, selv om sfo føles stort og utrygt, spesielt for mor, den første tiden.

[dritgrei hei hei!]

HEIA HEIA HEIA HEIA HEIA HEIA

 

 

klem klem klem klem klem klem klem klem klem!!!!

 

 

Det kan så fort gå godt!!!

 

 

:-)

 

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Du er nok den som bekymrer deg aller mest for henne, hun har jo hatt en super dag ser det ut til:-)

Prøv å tenk på det, at hun storkoser seg, endelig "stor" pike og greier. Det er stas for de fleste små det:-) Endelig bli stor og gjøre sånne ting som de store barna gjør, som for eksempel å være på sfo:-)

 

Har vært gjennom dette med de to store og det har vært kun positivt for både dem og oss voksne. Viktig med nær kontakt og kommunikasjon med personalet, gjør deg litt kompis med dem, det pleier ofte å funke flott:-)

Den dag idag har jeg god kontakt med personalet fra de svundne tider:-) Kjekt å tenke på når lille rosa en dag skal begynne der - heldigvis på samme skole:-)

 

Gi deg selv også litt tid, du trenger det tydeligvis, det er ikke rart ei heller sært, bare helt vanlig mammagreier;-))

 

Klem

[Gjest]

Hei:)

 

Det er ikke lett når lillejenta blir stor skolejente og må passe på litt selv. Erfaringene hun kommer til å få, vil styrke henne og lære henne til å ta de rette valgene f.eks med klær. Min erfaring (ikke fra vår SFO- den er tidenes, verdens, klodens verste SFO), men basert på venners erfaringer er at de som jobber der er ganske flinke til å passe på ungene. Åsså er hun jente, de er så mye flinkere enn gutta til å passe på seg selv og alt de de trenger. Dette kommer til å gå helt fint. Nå har jeg vært igjennom to 1.klassinger og de har klart seg kjempegodt selv om vår SFO er den aller verste i landet- tenk på det du:))

[Gummelillan]

Velkommen i klubben!!!

 

Jeg hadde min runde i fjor. Fra en veldig flott, stabil og liten barnehage skulle min lille snupp starte i kommunens største SFO. Jeg opplevde som deg møtet som et sjokk, mens jenta bare frydet seg og følte seg voldsomt stor. Og året har gått som en lek. Klart jeg har opplevd episoder hvor klær mangler og oversikten på hvor ungene er til enhver tid nok ikke er den beste, men det viktigste er at hun storkoser seg og synes de ansatte er trygge og gode voksenpersoner.

 

Og nå skal vi altså i gang med 2. klasse ;-)

 

 

[♥Snulder]

Melder meg inn i bekymringsklubben..... heldigvis bruker ting å gå bedre en mammaer frykter!

[Karomamma]

Jeg heier på deg, Urtings!!

Gruer meg litt allerede... og så er det 4 år til. Huttetu!!

[Reveenka]

Å, kjenner det godt igjen!

Vår SFO var kjempeflinke til å ta bekymrede mammaer på alvor. Jeg kunne ringe og sjekke(jenta mi var ganske utrygg der til å begynne med) og jeg fikk prate litt i hente/levere situasjoner. Hvis det var noe ekstra, sa jeg fra på forhånd, eller ba dem følge med i spesielle situasjoner eller hjelpe henne med klær ol. (hun var bare 5 1/2 da hun begynte...)

Men det har gått veldig fint, og stikkordet er å prate med sfo om det, tror jeg! c",)