Gruer meg og gleder meg, skikkelig vinglete

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Vi har tenkt å begynne å prøve å lage en liten en snart. Kanskje i september? Mannen er klar, jeg er mye mer usikker. Jeg vet jo at jeg vil ha barn, og jeg blir jo aldri yngre,så det er vel bare å hoppe i det. Og jammen vet man heller ikke hvor lenge man må prøve før det klaffer. Det svinger fra dag til dag, nesten fra time til time. Spenning og forventning til nærmest angst.. Hadde dere det sånn? Og når vi en gang blir gravide vil sikkert jeg få panikk med det samme, og så begynne å glede meg. Snakk om vingle altså Blir så usikker når jeg leser om alle som kaller seg babygal eller verpesjuk, for jeg føler meg ikke sånn. Jeg synes det hele er temmelig skummelt.

[Fruen i huset]

Jeg er nok litt som deg, selv om jeg er mest babysyk Her i gården er det jeg som er mest klar, mannen er litt usikker ...

 

Tror nok det er helt naturlig å få en smule panikk Det er jo en vanvittig overgang å få barn!

 

Skjønner følelsen veldig godt, vingler litt jeg og, selv om jeg innerst inne bare ønsker å bli gravid! Så får vi heller ta det derfra!

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Ja, det verste er kanskje dette å gå å vente på å bli klar. For det blir man visst aldri. Trodde en liten stund at jeg var blitt gravid, mensen kom 8 dager for seint...ble lettet da den kom, men nesten litt skuffa og Det beste er vel å bare hoppe i det!