Jeg makter ikke mer.

[Anonym bruker]

Har verdens beste mann og verdens beste unger, men fungerer helt og holdent som en alenemor. Han er hele tiden på jobb, så jeg er alene med barna (vi har ikke fått barnehageplass) fra de står opp til de legger seg, og en god stund etter det før mannen min kommer hjem fra jobb. Ikke vet vi om det bringer inntekter heller, så det er mye usikkerhet med det hele. Jeg elsker ungene mine over alt, men å være med dem alene hver eneste dag, døgnet rundt, aldri ha muligheten til å gjøre noe som helst, treffe noen som helst osv. Jeg orker rett og slett ikke mer. Hadde jo hatt mer av både penger og fritid hvis jeg hadde blitt alenemor, nesten så det virker lukurativt for øyeblikket. Å ta meg av tre barn hvor eldstemann bare er tre år gammel, uten hjelp fra hverken foreldrene mine eller hans, aldri barnefri, og sjeldent avlastning fra mannen min siden han er på kontoret dagen lang. Har nesten lyst til å bare reise fra alt og alle akkurat nå.

 

Måtte bare få det ut et sted.

[Gjest -<<-]

Nei, du har ikke verdens beste mann.

 

Hvorfor aksepterer du å gjøre alt dette, og hvorfor tror han at det er akseptabelt?

[Anonym bruker]

Han har alltid stilt opp 100% tidligere. Men så kom da denne jobbmuligheten, og forhåpentligvis kan det bli roligere etter en tid. Har "bare" vært som dette i et halvt år, men føles som en reell evighet. Når han først er hjemme stiller han virkelig opp, men arbeidslojaliteten hans er jo alt for stor. Da føles det som om hva sjefen synes om ham er så viktig at jeg som kone kommer på en klar andreplass, og det liker jeg dårlig. Synes i hvert fall han burde sparke moren sin i rævva litt for å prøve å skaffe litt avlastning. Men det er sikkert lett å "glemme det bort" for ham som ikke kjenner på kroppen hvor tungt det er å gå hjemme alene hele tiden. Blir jo et sosialt mehe til slutt også, snakker jo knapt med voksne mennesker. I tillegg har jeg blodmangel og er dermed naturlig sliten i utgangspunktet, vanskelig å finne energien til å stelle et stort hus, tre barn, vaske klær for hele familien og lage middag hver dag. Var vel ikke helt sånn jeg så for meg småbarnstiden.

[Gjest -<<-]

Så får han bruke lønnen fra den altoppslukende jobben sin til å skaffe au pair/vaskehjelp/barnevakt/hushjelp, da. Det er ikke utelukkende ditt ansvar å drifte felles familie.

[Anonym bruker]

Sant nok. Truet med å selge den dyre gitaren hans her for en stund siden for å få ungene til dagmamma en måneds tid så jeg fikk hentet meg inn igjen:) Nei, som regel går det greit, men enkelte dager er tyngre enn andre. Det er bare for en tid, dette, ungene begynner jo i barnehage etter jul og jeg kan endelig sette i gang med masteren min, så det gjelder vel bare å holde ut. Til hans forsvar var han hjemmeværende selv i nesten et halvt år, men forskjellen var at jeg kom tidlig hjem. Han er ikke blant dem som gir blaffen i kone og unger, han har mye dårlig samvittighet. Men det synes jeg han kan få lov å ha, han får også ta sin del av konsekvensen av at han sjeldent er hjemme.

[Dailis]

Da jeg var fjorten var jeg barnevakt for en mor i dn situasjon.

Jeg passet ungene ofte flere ganger i uken på det meste for at hun skulle få kommet seg ut.

Jeg fortsatte i 3-4 år.

Jeg fikk ikke mye betalt, men var så glad i de ungene at det gjorde ingenting.

Men tror det var litt reddningen for henne å ha litt fritid.

Kanskje du sklle hatt en barnevakt en gang i uken hvor du får kommet deg ut, på kino, med venner eller noe..

Er jo vel verdt det om d kommer deg litt.

Beklager manglende bokstaver her, tastaturet lever sitt eget liv i dag...

[Anonym bruker]

næmen stakkars deg...

joda du kommer nok til å leve lukerativt som alenemor...bare prøv.

og hvorfor tar du ikke med deg barna på noe da?? du har detsikkert mye værre enn alle som er alene med barn.

stakkars deg

 

(og ja...det er ironi)

[Anonym bruker]

Den der kommentaren synes jeg var helt unødvendig, anonym. Folk opplever ting forskjellig.

 

Hun kan sikkert ha godt av å komme seg litt ut. Må tenke litt på seg selv også, for hvis ikke mor har det bra, så har ikke ungene det bra heller. De merker på mor at det er noe som er galt.

[Gjest]

Du har ingenting å klage på i forhold til meg!

Mannen min er på jobb 14 timer i døgnet, og det er jeg som tar meg av alle 5 barna i alderen 0-6 år!!!

Men jeg klager aldri!

[Regnbuens barn™ .]

Eller meg, mannen min er borte mellom 4-11døgn i strekk han !! Dog, jeg har bare to barn da så kan vel ikke sammenlignes med Damien=)

[Anonym bruker]

Har veldig respekt for dere som har menn som jobber i nordsjøen og sånt. Samtidig som jeg på mange måter tenker det ville vært bedre siden jeg sjelden ser mannen min uansett, han drar tidlig på jobb og kommer hjem sent på kvelden seks dager i uken, og må ofte på kontoret søndager også.

 

Men Damien - det der må være tøft! Fem barn så tett i tett, du har ikke vurdert barnehage for noen av dem, da? Å være hjemmeværende med fem små barn må virkelig kreve rutiner, hvordan holder du styr på dem og finner på aktiviteter som passer alle? Nå begynner jo eldsten din sikkert på skolen, men å være hjemmeværende med fire barn kan heller ikke være noen spøk. Jeg synes det er nok med tre, og mine begynner jo i barnehage om et halvt år, så det er jo bare for en tid for min del at jeg må gå hjemme hele dagen alene med barna. Blir annerledes så snart jeg får kommet meg litt ut og studert, gjort egne ting før jeg henter barna i barnehage på ettermiddagen.

[*dum&deiLig*™]

Derfor du er så bitchy, Damien? ;-p

[Sjefsmegga]

Sånn er det vel for mange av oss...skjønner hvordan du har det...kan kjenne meg igjen selv... Men husk....ungene blir større og mer selvstendige..så bit tenna sammen og hold ut!!!

 

[Anne-B.]

Ja gurimalla, alltid noen som har det verre, så man må for Guds skyld ikke si noe om at man føler seg sliten. Og spis opp maten din, for tenk på alle de sultne barna i Afrika!

 

Syns det hørtes ut som et godt forslag, det å få en barnevakt en gang eller to i uka, sånn at du kan komme deg litt ut. Barna dine får en mye mer tilfreds mamma, og det merker de

 

Akkurat hva er det som gjør at han må stå på så inn i helsike?

[Anonym bruker]

Et firma som har sett seg ut mannen min som mulig partner etterhvert, noe som gjør at han må jobbe rimelig hardt nå. Men jeg vil overhodet ikke egentlig slenge dritt om ham, for dette har vi vært to om. Må bare ventilere et sted, fordi det enkelte dager kjennes ut som jeg ikke orker ett minutt til uten å komme meg ut alene:) Og jeg vil heller ventilere her enn til mannen.

 

For å si det sånn, han fikk min velsignelse etter lang og nøye vurdering av situasjonen. Det var egentlig mye opp til meg, han ville respektert det om jeg sa nei til at han satset såpass på karrieren, men det følte jeg ble feil. Jeg elsker mannen min og ønsker å se ham vokse, utvikle seg, føle at han får brukt ressursene sine. For han er en dyktig mann, og har virkelig funnet sitt fagfelt. Derfor har jeg ingen rett til å klage, han er sikkert like sliten som jeg er, jobber for å skape en fremtid for hele familien. Det er kun snakk om en tid, kanskje et år eller to, så vil ting roe seg kraftig, hvis ikke ville jeg satt ned foten av hensyn til barna.

 

Så selv om jeg kanskje var bitchy mot ham i hovedinnlegget, han er ingen drittsekk. Tar hensyn, og når ting roer seg for ham og jeg blir ferdig med min master blir det jo han som må ta mest ansvar hjemme mens jeg jobber meg opp i min nye jobb de første par årene. Forskjellen er at han slipper å være hjemmeværende, som for meg er det som er den store belastningen. Trenger voksenkontakt snart:)