Føler meg ubrukelig, redd og frustrert

[*1+1=2 små*]

uff, dette høres sikkert teit ut for mange. Jeg er kjempe glad for at jeg skal få baby, det er så kos å kjenne sparkene og vite at det vokser et under i magen min.

 

Men samtidig så har jeg så vondt i ryggen/bekkenet, sliter med så sove, får ikke jobbet sikkelig og går rundt og grubler over om jeg klarer dette.

 

Har jo aldri vært gravid før, eller fått barn, så jeg vet ikke hva som venter meg....har litt panikk og det blir jeg litt frustrert av:(

 

Jeg klarer ikke en gang å gå til butikken og handle uten at jeg får vondt og må legge meg ned...

 

*sukk*

[mizz25]

Huffda... Kanskje ta dæ en tur te legen å sjekk om det kan vær bekkenløsning? Æ hadde det nu sist,å det e å bli frustrert over... Æ va kjæmpe deprimert en periode. Kanskje du treng tid te å kom dæ på,å slapp av? langt påvei e du?

[kokosyklus]

Hvis du blir værre av å jobbe synes jeg du skal ha deg en gradert eller full sykemelding. kanskje blir dagene dine letter av det. Ryggsmerter er noe drit, man blir helt utmattet av det! Stakkars deg! Du greier det sikkert helt fint, bare du justerer ned litt på jobbingen slik at du greier å slappe av mer kanskje? Snakk med legen og jobben din, kanskje dere finner en løsning?

[*1+1=2 små*]

jeg er aktiv sykemeldt...så er bare på jobb i noen timer om gangen! Men i natt sov jeg nesten ikke..så orka ikke dra på jobben!

 

Sitter for mye alene og grubler...tenk om jeg ikke klarer dette? Hvordan skal jeg vite hva ungen min trenger...

 

Takk for trøstende ord...selv om jeg ikke føler at jeg fortjener de...å være gravid er jo ingen sykdom.

[*1+1=2 små*]

jeg er i min 24. uke! Har bekkenløsning kombinert med ryggproblemer(har en svaaak rygg).

 

[Bohema77]

Ikke uvanlig å ha blandede følelser rundt en graviditet, du er ikke alene om tviler. Det er tøft å gå gravid og være plaget, og det å bekymre seg over hvordan det blir senere. Håper du kan snakke med mannen din/kjæresten din om det.

[*1+1=2 små*]

jeg regner med at jeg ikke er alene om det, og jeg kan sikkert skylde noe på hormoner...

 

Men så skal man jo være såå glad for at man er gravid! og det ER jeg...men det er synn at det skal overskygges av at man har så vondt og samtidig ikke alle skjønner hvordan det er! Er jo ikke skjeldent man får høre: det er ikke en sykdom.

 

Kan snakke med sambo om dette, han føler seg litt hjelpesløs..fordi det er jo ikke noe han kan gjøre.

 

Takk og pris er vi 2 om dette, og jeg har familien min bak meg...men jeg er 22 år og har INGEN nære venner som har barn som jeg kan spørre om råd eller hvordan de hadde det. Er ikke bekymra for økonomien, men om jeg KLARER å oppdra et barn, sørge for at det har det bra...

 

Skummelt med ting man ALDRI har gjort før

[BEA-77]

Skjønner hva du mener. Har kronisk sykdom som jeg kan forvente blir forverret etter fødselen og jeg grubler mye på hvordan dette skal gå... Når det gjelder dine bekymringer rundt hvordan du skal skjønne behovene til barnet osv, så tror jeg at nettop fordi du funderer på dette, så vil du være veldig godt rustet til nettop det. Det viser jo at du er villig til å lese, lære, spørre om råd og sette deg inn i ting og da skulle det jo gå veldig bra. Hadde vært verre om du ikke ofret fremtiden en eneste tanke og tror at alt blir en dans på roser, da kunne du sikkert blitt overrasket. Tror jeg da:) De fleste jeg kjenner mener at når det gjelder samspillet mellom mor og barn så er veldig mye knyttet til instinkt. Venniner av meg som alltid har sovet mye og tungt, har vært bekymret for at de ikke skal klare å våkne av babygråt om natten, ikke orke å stå opp for å amme osv. Men alle som en sier at de har våknet umiddelbart når det har kommet lyder fra barnet.

 

Du kommer til å klare dette helt fint og tankene dine er helt normale...

[*1+1=2 små*]

Takk for det du skrev!

 

Jeg våkner lett, men kan jo håpe at sambo får en lett søvn han også!

 

Jeg prøver å lese og lære mye, så håper jo at alt går bra! Men vi hadde ike vært jenter, om vi ikke bekymret oss!

[BEA-77]

Jeg prøver å lese og lære mye, så håper jo at alt går bra! Men vi hadde ike vært jenter, om vi ikke bekymret oss!

 

-----> Helt enig, tror også det er typisk oss jenter. Jeg leser og leser og er godt i gang med å tenke spedbarnsstell og amming osv, mens mannen min stort sett leser fra uke til uke. Han er jo engasjert og gleder seg veldig, men er litt mer avslappet og tenker den tid den sorg...

[Athravil]

Kjenner igjen en del av tankene dine. Kanskje du kan snakke med jordmor/helsestasjon? Jordmor har nok mange råd som kan berolige deg, kanskje også få deg inn på barselgruppe etc slik at du kan bygge et nettverk og bli kjent med flere som er i samme situasjon og så kan du lære av erfaringene deres?

 

Tror nok de aller fleste førstegangs tenker som deg i større eller mindre grad.

[*1+1=2 små*]

Skal til jordmor igjen 13.August, da skal jeg ta det opp med henne! Bare er godt å få ut frustrasjonen ved å skrive det ned!

 

Hjelper nok en del om jeg kommer sammen med jenter som er i samme situasjon som meg, da kan man prate om ting som gjør en bekymret!

[2barnsmorønskerseg1til]

Huff kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg var slik i første svangerskap, hadde masse tanker om hvordan jeg skulle klare å ta meg av et barn! Men det gikk av seg selv den dagen jeg hadde han i armene mine;) Der kom morsinstingtet med en gang;)

 

Jeg hadde også mye ubehag, var kvalm, hadde veldig vondt i sidene(ligamellene eller hva det heter som strakk seg) det var så vondt og frustrerende for ingen fortalte meg at dette var normalt før jeg begynnte hos en lege i oslo som var helt enestående;) (han har slutta nå;() Men jeg kjørte gladelig fra Fredrikstad til Oslo til kontroller;)

 

Men er du veldig bekymret synes jeg du burde ta kontakt med JM din eller lege for å få snakket ut om det, det er veldig slitsomt å ha det slik!

 

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg;)

 

Klem