STEBARN SJALU PÅ FELLES BARN

[Anonym bruker]

Hei,

 

Litt oppgitt. Stort stebarn gråt sine store tårer til faren en kveld fordi hun trodde han ville gi henne mindre oppmerksomhet og være mindre glad i henne når vår lille baby blir født. Hun er 17 år!!!!!

Hjelp, hvor normalt er dette? Hun vil ikke bli voksen. Mora hennes behandler henne som om hun er 10 år. Tror det er derfor hun er litt senere i utviklingen enn gjevngamle jenter. Hun er alltid hjemme når hun ikke er på skolen. Har ikke behov/lyst til å være med venninner???

 

Vi aner ikke hvordan vi skal takle dette. Noen som har opplevd lignende situasjon?

 

Frustrert stemor

[Anonym bruker]

Det er nok ikke noe aldersgrense på sjalusi, så at dette er normal kan jeg nok tenke meg. Viktig å forklare at man alltid er like glad i et barn selv om kanskje oppmerksomheten må deles på to. kjærelighet deles ikke, selvom oppmerksomheten gjør det. Tror det beste er at dere setter dere ned å snakker om det nye barnet som kommer, og at hun som nå er så stor også kan være en storesøster for babyen ved å passe babyen og få et godt forhold til den nye. Hvis hun i hodet sitt er 10 år, går det fint å forklare slike ting da også.

 

Ikke vis at dere er oppgitt over dette, for det kan hende at hun virkelig gruer seg, og for ettertiden, er det nok best at dere tar dette på alvor nå.

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Hm, det der hørtes ikke spesielt bra ut synes jeg. En vanlig 17-åring er jo ute med venner og bryr seg ikke sånn om søsken 8selv om det er/kan være stas...

Dersom dere ikke vil at hun skal bli fullstendigødelagt må dere begynne å gjøre noe med jenta. Få hjelp om det er noe psykisk, for dette er ikke normalt!!

Spesielt dersom hun er sein i utviklinga...

Mindre oppmerksomhet er jo nesten en selvfølge når man kommer i den alderen uansett. Da skal man jo begynne prosessen med å løsrive seg fra hjemmet og foreldrene. Høres ut om dere trenger proff hjelp, snart er hun myndig, og da blir det kanskje vanskeligere å få hjelp om hun trenger det.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Enig i at det ikke er normalt.Når jeg selv var 17 år, var jeg i et forhold og hadde helt andre ting å være opptatt av enn foreldrene mine!!!

 

Prøver å prate med faren om det, men dette er selvsagt et sårt punkt. Merker han blir veldig lei seg når jeg tar opp temaet og han ligger mye våken om nettene og bekymrer seg for datteren.

 

Bør jeg ikke la det ligge og la ham og bio mor ordne opp? (Av erfaring gjør de ingenting.... Lukker øynene og håper det skal gå over..)

 

Merker at jeg ikke har godt av å bekymre meg.

 

Fortvilet stemor

[Anonym bruker]

Dersom far er så bekymret, så må det jo tas tak i!! Det betyr jo at han skjønner at ting ikke er som de burde. Den eneste skadelidte her blir jo jenta selv.

 

Du kan jo starte med å si at du skjønner han er bekymret, og at det er det jo en grunn til. Fortell videre at det haster å få hjelp, siden hun snart er myndig, og det kan være greit å komme inn i systemet (barne- og ungdomspsykiatrisk for eks) allerede nå. Da er det lettere å få hjelp videre. Si også at du skal hjelpe han så langt du kan, men at du er gravid, og ikke burde bekymre deg så mye som du fatisk gjør. Si også noe positivt om jenta, at du er glad i henne, bryr deg om henne, gjerne vil at hun skal ha et godt liv... Man får ikke et godt liv dersom man ikke får lov til å bli voksen vil jeg tro.

 

Strutsemetoden funker ikke her, og det kan hende dette bærer fullstendig galt avsted!! Er det sånn de ønsker det for datteren sin?

 

Så her er det bare å iverksette, si at han må kontakte legen hennes, ta henne med dit, og snakke alvor med henne. I tillegg til at hun trenger henvisning videre i systemet til et tilbud som passer for henne. Mor må også på banen sånn at jenta får bli voksen og "normal".

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har tidligere skrevet innlegget om dramaqueens. Det minner meg jo endel om mine stebarn, alt skal føles prates om og analyseres. Jeg er uenig med den type barneoppdragelse som gis. Det kan bli for mye fokus på at ting er vanskelig og viktig. Har selv et lite fellesbarn også, og ser jo at folk gjør ting litt ulikt med sine små.

Men har en et barn som skal lære å gå og som sutrer hver gang det ender opp på rompa, det er jo begrenset hvor mye det skal dveles ved hver eneste gang. En må jo se det an hvor viktig det er å skulle slippe alt en har i hendene å springe over til barnet og trøste. Fingrene løemstret i døra, og frustrasjon over å snuble i dørstokken fordi en ikke helt kan gå er jo ikke helt det samme.

Det går jo an å si at det ikke kjekt at hun tenker så mye på dette, men hun må da være klar over at kjærligheten rekker nok rundt til alle, selvsagt kommer det til å bli forandreinger i hjemmet når barnet blir født slik er det jo for alle når det kommer ny baby, men hun er jo tross alt stor jente nå, og det er da ikke noe å ta sånn på vei for:-)

[Anonym bruker]

Drit i det, ikke bland deg. Dette har du ikke noe med. Hvis hun gråter, så er hun redd, ikke sant. Og dere kan heller forsøke å inkludere henne, og si at barnet vil få en kjempefin storesøster - som er mye hjemme og kan sitte barnevakt!!! Hun er jo også snart så gammel at hun flytter ut, da må dere bruke tiden som er igjen på gode ting, ikke få henne til å føle seg som en idiot. (Selv om du selvsagt inne i deg kan synes at hun er det, det er helt greit...) Tror ikke pappaen hennes bare er bekymret for hennes utviking, som regel frykter jo fedrene det motsatte mye mer. Kanskje han ligger og tenker på at du som stemor ikke greier å inkludere datteren hans i det som blir nyfamilien hans. Han vil ikke å være pappaer i to verdener, han kan bare være en far selv om han har flere barn. Han vil alltid være pappaen til denne 17-åringen som du syns er litt tilbakestående eller i det minste irriterende. Og om 17 år er han pappa til nok en irriterende tenåring. Da vil du være glad for at hun kan få trøst av faren sin. Jeg vet ikke, jeg, jeg syns bare at du skal la dette ligge, og fokusere på andre ting som fører positive ting med seg.

[Anonym bruker]

men kjære deg, det er jo ei voksen jente som kommer til å forbli barn i alle år dersom de ikke begynner å ta tak i problemet!

Dette er ikke bare sjalusi, det er omsorgsvikt.

Synes i grunnen det du skriver faller på steingrunn. Skal man slutte å bry seg om stebarna sine når det er som det er? Og du kan jo strengt tatt ikke vite om far er bekymret?

Voksne som er som et barn er ikke spesielt sjarmerende med mindre det er en spesiell grunn til det. Og tenk på hva livet til denne jenta blir dersom man ikke tar tak i dette?!!

Å gjøre noe som fører noe positivt med seg er vel nettopp å kanskje gjøre livet til en person i livet ditt bedre? Eller gjelder ikke det stebarn kanskje?

[Anonym bruker]

Det er ÅPENBART at stemor ikke er den rette til å ordne opp i dette. Hun uttrykker jo ikke spesielt stor forståelse for stedatteren sin. Hun er sikkert ikke overvettig glad i henne, heller, det er DERFOR jeg ber henne ligge unna. Hvis hun skal styre med noe nå, så kan hun gjøre vondt værre. Jeg lever med tenåringer hver eneste dag og vet at de går gjennom forskjellige faser, selv om hun hadde et forhold da hun var 17 så trenger ikke det bety at stadatteren er unormal fordi hun ikke har det? Hva i alle dager er det du baserer ideen om omsorgssvikt på? Det har du jo absolutt ingen beviser på. Det er omsorgssvikt å be henne dra ut og finne seg en kjæreste i alle fall.

 

Hva vet du om at jenta vil forbli barn hele livet? Det er et helt utrolig utsagn.

[Anonym bruker]

Dette har neppe noe med alder å gjøre. Hun trenger rett og slett en bekreftelse på at far fortsatt bryr seg om henne og kommer til å gjøre det i fremtiden. mange barn knytter seg ekstra godt til sine foreldre, spesielt dersom det er en forelder de ikke ser så mye til etter et samlivsbrudd.

 

Far må selvfølgelig vise datteren sin at han er glad i henne og at han fortsatt er der for henne. har hun ekstra behov er det desto større grunn til å gjøre dette. Jeg var ikke spesielt moden for alderen, så kan godt kjenne meg igjen i situasjonen da også jeg fikk et søsken da jeg var 17 år.

 

Synes forøvrig mange av rådene du har fått stinker.

[Anonym bruker]

Jeg tar opp temaet fordi jeg bryr meg... Ellers kunne jeg jo bare latt det ligge. Faren sier han er bekymret, det er det jeg bygger mine utsagn på. Men mulig han er bekymret for mer enn han sier??

 

Jeg mener jeg gjør så godt jeg kan med å støtte henne. Hadde henne med på 1 ukes ferie i sommer. Bare vi to. Det var veldig trivelig. Jeg syntes rollen som stemor er meget vanskelig og har pga hennes alder valgt å være mer som ei venninne.. Men setter mine grenser. Dette har egentlig fungert veldig greit. Hun har ei mor, og jeg vil ikke tråkke over noen grenser.

 

Tror dessverre ikke jeg er nok når det gjelder å gi henne selvtillitt og troen på seg selv. Hun trenger nok desperat bekreftelse fra faren og antagelig moren eller andre personer?? Virker ikke som hun tror på dem når de sier de er glad i henne? De sier det hver dag til hverandre. Jeg er ikke vant til å slenge slike uttrykk rundt, så når jeg sier det mener jeg det virkelig. Sier det ikke av "gammel vane". Vi er jo alle oppvokst i forskjellige miljøer. Redd miljøet hun har vokst opp i har ført til at hun har blitt mindre moden enn sine gjevngamle...

 

Håper virkelig det er en fase og at det er helt normalt at enkelte ikke er så modne for alderen.... Vi har snakket mye om at hun skal bli storesøster. Hun lurer veldig på hvordan den nye babyen ser ut og sier hun gleder seg.

 

Hun ser ikke så mye til moren, da faren har hatt hovedomsorgen for henne siden hun var 2 år. Ca annen hver helg og litt ekstra i ferier. Etter min mening er han en meget omsorgsfull pappa, men han liker ikke å sette grenser. Han gjør alt for å slippe "bråk" som han kaller det. Har lurt på om dette har gjort at hun ikke føler han er glad nok i henne? Han elsker henne selvsagt, som alle foreldre gjør med sine barn. Og leter etter balansen mellom å lære henne å bli voksen og samtidig la henne få være barn. Hun har forøvrig ingen plikter hjemme eller hatt sommerjobb. Hun har fått slappet av og fått gjort akkurat det hun har hatt lyst til. (Stort sett sett på tv når vi har vært hjemme). Hun blir kjørt til byen hvis hun vil det og til mora, mormor eller farmor når hun ønsker det. Hører gjerne fra andre som har store tenåringer, om hva deres unger gjør/ ikke gjør.

 

Kanskje hun bare hadde en ekstremt dårlig dag når hun uttrykte redsel for å ikke få nok kjærlighet fra pappaen etter at babyen kommer? Jeg har vært bevisst på å ikke snakke så mye om den lille når hun er til stede. Hun vil selvsagt ikke bli belastet som barnevakt... Men har hun lyst, skal hun selvsagt få lov. :-)

 

Vi har lurt på om han skal ha en uke hver mnd.da han og hun finner på noe sammen, mens jeg drar bort med den lille... Men vi er usikre på om det vil bedre situasjonen. Tror vi kommer til å prøve en periode.

 

Kanskje du som svarte på forrige innlegg kan fortelle litt om hvordan det var å få søsken når du var 17 år. Hvordan bør vi takle situasjonen? Hvordan taklet dine foreldre det?

 

"Stemor som ikke er perfekt"

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[ana baroma]

Når man er 17 år, så må man lære seg å takle småsøsken. Uansett om det er en kamp... Det vil ikke hjelpe noen at du skal ta den lille å reise vekk. Ingen normale folk kan gjøre det - og spesielt ikke når det er ei jente på 17 som blir storesøster.

 

Klart man kan ha behov for bekreftelse, og man er ikke alltid like moden i den alderen, men dette er ting hun må lære seg å håndtere. Hvordan vil det bli når hun møter motgang ellers i livet hvis hun ikke takler noe sånt nå da? Og hvor mange puter skal syes under armene på en nesten voksen jente?

 

Hun høres ut som en bortskjemt jentunge spør du meg, ingen plikter og ingen sommerjobb? Normale unger må jo kunne ta et tak! Syvåringen her i huset hjelper til med det han kan, og har noen få plikter som han må gjøre. Som for eks å rydde rommet sitt og ta av bordet etter seg.

 

En normal 17åring kan man snakke med, og forklare at livet ikke er en dans på roser, men ofte hardt arbeid. Og har hun ikke lært dette før, så er det jo på tide! Og dersom det ikke går med det gode, så må hun nesten lære "the hard way". Det er ikke sånn at man kan slappe av gjennom livet, så det minste man må kunne forvente for lommepengene er å ta et tak hjemme. Uansett hvor ubehagelig det er for far å ta den kampen. Det er uansett på høy tid!! Det nytter iallefall ikke å ligge søvnløs om natta og bekymre seg:)

 

Mulig jeg får pepper nå, men det er faktisk en oppgave som foreldre å ruste ungene til den voksne verden. Det gjøres gjerne gjennom oppdragelse, grenser, kjærlighet og omsorg. Ikke ved å dulle dem inn i en verden uten motgang!

[Anonym bruker]

Hei

Har dessverre ingen gode råd å gi deg, men kjenner meg veldig godt igjen i situasjonen.

 

Jeg har også en 17-årig stedatter. Virker som vi har en del fellestrekk.. Min stedatter har heller ingen plikter i huset og har aldri hatt sommerjobb. Overbeskyttet skilsmissebarn med foreldre som hele tiden prøver å kompansere for dårlig samvittighet fordi de ikke har klart å holde familien samlet o.l. Jenta har fått en god del problemer og har hatt en vanskelig oppvekst, der familiens liv har dreid etter moras psykiske og fysiske helseplager.

Hun får profesjonell hjelp nå, og det virker som hun synes det er ok.

På utsiden er hun en blid og trivelig 17-åring, på innsiden varierer alder fra 11 til 17 år, da hun 'henger etter' psykisk. Veldig vanskelig å forholde seg til da hun tolker alt jeg sier veldig dramatisk negativt noen ganger, ennå jeg veier mine ord med omhu, da hun er veldig sårbar.

 

Vi har et felles barn og nr. 2 er på vei. Begge meget uønsket fra min stedatters side, da de representerer en forandring i livet hennes som hun er livredd for. Jeg tror det kommer av at hjemmet hennes i oppveksten har vært såpass turbulent i forhold til moras sykdommer og foreldrenes forhold, at hun ser på alle forandringer om skummelt og vanskelig.

 

Jeg er veldig bekymret i forhold til om hun utvikler seg til en voksen som klarer å være i jobb og stå på egne ben.

Vi har dessverre ikke noe godt forhold i dag, jeg forstår henne godt, jeg kunne heller aldri ha tenkt meg en stemor. Og hun har heller ikke bedt om å få noen stemor...

Jeg håper med tiden når de værste tenårene er over at vi kan få et bedre forhold. Hun er tross alt søstra til mine barn, og det er fryktelig leit at jeg må ta meg sammen for å være positivt innstilt når hun er hjemme. Trodde det ville bli stas å bli storessøster, men slik som ting er i dag, stoler jeg mer på hennes 12-årige bror da han er kjempeflink med 2-åringen enn henne, da hun ikke skjønner enkle ting i forhold til hvordan vi gjør ting her hjemme for å få alt til å fungere for alle sammen.

 

Å være stemor til henne er den vanskeligste situasjonen jeg noen gang har vært borti. Til min lille trøst så har jeg et godt forhold til min manns sønn på 12 som bor mest hos oss. Forferdelig å innrømme at jeg synes det er deilig at hun bor mer til moren sin og kjæresten sin enn til oss for tiden, samtidig som at det kanskje hadde vært enklere å fått et godt forhold hvis hun har bodd hjemme hos oss mer.

 

 

 

Tenker av og til at ingen unger skulle måtte oppleve å må bo sammen med steforeldre som kanskje ikke er så ubegrenset glad i dem som foreldre er. Tenåringsjenter kan være grusomme til tider, og jeg hadde trengt en bøtte med morskjærlighet av og til for å tilgi og komme meg videre når det står på som verst.

 

Jaja ikke noe hjelp å få fra meg.

Hilsen en stemor som ønsker å være en god stemor, men som ikke får det til...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Det var meg som fikk et halvsøsken da jeg var 17 år.

 

Klart vi helsøsken var usikre på hvordan dette ville bli. Ville vi bli glemt og tilsidesatt... I tillegg kom en ny "bestemor" inn i bildet som mente at jeg som snart var 18 år burde pakke sammen sakene mine og flytte hjemmefra så snart som mulig for ikke å forstyrre familieidyllen. For de som er 18 år er nemlig voksne og skal stå å egne bein. Jeg gjorde det etter ett år.

 

Har egentlig aldri følt meg tilsidesatt, men det er klart at når man er så gammel når man får småsøsken, så føles det jo ikke ut som søsken. Jeg er tanten som kommer hjem til jul, som gir fine julegaver og som selv har barn i nesten samme alder.

 

Tror egentlig det ikke er så stor grunn til bekymring. Vi turte aldri si at vi var litt sjalu. Det at far og datter har et så nært forhold at dette blir et tema er en veldig fin ting. Og berømmer deg også for å ha kvalitetstid sammen med henne og for å faktisk ta dette alvorlig.

 

Jeg ville ikke latt far reise bort med henne månedlig, tror dette vil ha en motsatt effekt. La datteren få en stor de i deres familieliv. La storresøster bli godt kjent med sin lilllesøster/bror. La henne hjelpe til og få skryt for innsatsen. Det er det beste dere kan gjøre. Men far kan sikkert ta med seg datteren på kino eller annet en og annen gangen slik som vi andre dødelige gjør når vi har litt kvalitetstid sammen med barna.

 

Er sikker på at dette går bra!

[Anonym bruker]

Dette var veldig, veldige gode råd. Jeg tror også på å inkludere alle som best dere kan, ikke skill ut tenåringen fra familien, men la henne få en enda viktigere rolle.

 

Lykke til!