hei. trenger gode råd.

[Anonym bruker]

For å gjøre en kort historie lang:

 

For ca 1 1/2 år siden traff jeg drømmejenta på internett:) Ting skjedde fort mellom oss så etter kort tid bestemte vi for å flytte sammen nært mitt opprinnelige oppvekststed. Etter ca to mnd med mye depresjon pga at hun savnet for mye familie og venner så vi ingen annen råd enn å flytte til dit hun kommer ifra. Jeg var og er utrolig glad i jenta så jeg sa opp jobben tvert og pakket ned leiligheten på under 14 dager. Nå har jeg bodd her i ca 3/4 år, fått meg en jobb jeg stortrives i og vi venter vårt første barn.

Det som er problemet mitt er at jeg føler ikke at jeg klarer å etablere meg helt her vi bor nå, det siste året har jeg nesten ikke vært utenfor døra hjemme fordi jeg har egentlig ikke så mye å gjøre på fritiden min.

 

Det som er det store problemet er at samboeren min er någet sjalu, jeg merket det først skikkelig da vi flyttet hit for da fikk jeg meg en jobb som vekter på et senter, jeg var sjeleglad for at jeg hadde fått meg en jobb slik at vi fikk en inntekt, men det ble alltid problemer når jeg skulle på jobb for hun synes det var ekkelt at jeg gikk på senter for da kom jenter til å glane etter meg... det samme opplevde jeg når jeg skulle begynne å sparke fotball igjen, tenkte at dette var en fin måte å komme i kontakt med nye mennesker på. Men da synes hun det var ekkelt pga alle jentene som kom til å se på meg når jeg skulle spille kamp. Jeg fikk tilslutt lov til å begynne å sparke igjen da...

 

Men det ble virkelig store problemer her om dagen, hun hadde vært på besøk hos en veninne og da hun kom hjem sa hun til meg at typen til veninna hennes skulle ha en liten guttefest til helgen, å han hadde lurt på om jeg ville komme. Med en gang slo jeg det ifra meg, mest fordi jeg kjenner kun han som skal holde festen, og det er heller ikke slik kjempegodt, samt at jeg også regnet med at det kom til å bli en sak hvis jeg skulle gå ut på byen..... men så ikveld fikk jeg meld fra han å han lurte på om jeg ble med.... jeg synes egentlig ikke at det var en dum ide for det er litt lettere å bli kjent med folk over et glass øl synes da jeg... så jeg spurte samboeren om det var greit, jeg fikk ikke noe svar.. vi satt stille et par timer begge to, før jeg tilslutt tok mot til meg å krøp inntill henne for å vise henne forståelse for sjalusien hennes, samtidig som jeg ville han hun skulle se det fra mitt synspunkt. det hele førte til at jeg ligger i senga alene, mens hun har reist til foreldrene sine og skal overnatte der....

 

jeg mener at det ikke er urimelig å få lov til å ta en tur ut på byen sammen med en gjeng gutter egentlig uansett, men jeg synes i tilegg at mitt tilfelle er litt spesielt da jeg har ofret venner og familie for at vi skal kunne bo sammen.. burde hun ikke da gi meg meg litt spillerom og tilitt til å etablere meg på min nye hjemmeplass??? jeg har tross alt ikke vært ute på byen siden januar...

 

 

 

dette er bare MIN versjon av saken... og den blir framlagt slik JEG ser den.. jeg synes selvfølgelig forferdlig syndt på meg selv akkurat nå og vil egentlig bare ha en tilbakemeld på om jeg burde stå på krava eller om burde finne meg i at hun er sjalu å holde meg hjemme...

 

(beklager forferdelig dårlig formuleringer)

 

hilsen frustrert kar...

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg (jente) synes du bør stå på kravene og fortelle henne at du trenger et sosialt liv utenom forholdet deres også, for det gjør du!

Du gjør jo ingen ting galt! Hvis man er sammen 24 timer i døgnet med partneren sin i årevis blir forholdet fort usunt og da er det lettere for at det sklir ut. Gode venner trenger alle og hvordan skal du skaffe deg noen hvis du bare sitter hjemme?

[Anonym bruker]

Er jente selv. Du unskylder deg til og med i dette innlegget jo!!! Du har ofret alt for å etterkomme henne!!!!! Uansett om du hadde gjort det eller ikke, er det minste hun skal godta at du går ut å har det gøy med dine venner, gjør det du synes er gøy. Hun burde også være glad du har en jobb! Det du beskriver er så klart bare din side, men du beskriver en sykelig sjalusi!!! Hun burde absolutt få høre det, og ta det innover seg, ikke rømme til mamma!!!

[*1+1=2 små*]

jeg og er jente, men måtte bare svare:

 

helt ærlig å være sammen krever respekt fra begge sider, det er SUNT å være litt fra hverandre når man bor sammen ellers blir man jo lei.

 

Jeg kastet sambo ut i dag, fordi han trengte å komme seg ut litt! Snakk med henne om det, si at du trenger å bli kjent med folk..hvis hun ikke skjønnerd et bør du vurdere om det er slik du ønsker å være i forhold. Beklager, men et forhold skal bestå av gjensidig respekt og hvis den ene bestemmer over den andre er det ikke respektfult!

 

Lykke til, men jeg hadde ikke giddet det!

[mamma`n til nurk]

Jente her....Hadde jeg prøvd å si til sambo at han ikke fikk "lov" til å gjøre noe han hadde lyst til, hadde han gått med en gang tror jeg. Er også sjalu, men kan jo ikke nekte han å ha et liv! Vi satt en regel med en gang vi ble sammen: Han gjør det han vil, jeg gjør det jeg vil. Innen visse grenser selvsagt... Blir det for mye av det gode, sier vi ifra, og må respektere det! Resultat: Et godt og åpent forhold, hvor ingen av oss føler oss fengslet i forholdet. Stå på krava!! Kanskje du skal spørre om det er noen grunn til at hu ikke stoler på deg? Har hu vært i et forhold med utroskap før? Og hvis det er såååå farlig at jenter ser på deg, så kanskje hu skulle valgt seg en urstygg fyr i stedet......

[GranDaddy]

Herregud mann! Du må sporenstreks se å ta tilbake livet ditt! Det er HELT urimelig av henne å kreve at du holder deg hjemme. Dessuten skyter hun seg selv i foten! Pisser i buksa for å holde varmen! To ting kommer til å skje. Du blir helt utslitt av å stadig passe på å ikke trampe henne på tærne, livet blir et slit. Dette kommer til slutt til å føre til at du blir lei av henne og faktisk mister interessen for henne. Dermed bryter forholdet sammen og hennes største frykt blir virkelighet på grunn av at hun så panisk forsøkte å unngå det!

 

Du skriver jo at du er veldig glad i henne, og hun er sikkert en fantastisk fin person på mange måter, men hun trenger å forstå at du kveles av sjalusien hennes og at hun graver sin egen grav. Konklusjonen blir altså at du ikke skal finne deg i det.

 

Jeg ville imidlertid ikke lansert mine apokalyptiske spådommer for henne, for da blir det det samme som å true med å gå fra henne, noe som bare gjør alt verre. Fortell henne rett og slett at du har behov for et liv utenfor huset og at hun er nødt til å finne seg i det. Hun er jo glad i deg, og hvis hun faktisk vil leve sammen med deg så godtar hun det. Prøv å speilvende situasjonen. Hva hvis det hadde vært du som hadde vært livredd hver gang hun forlot huset alene? Hvordan hadde hun følt seg da? Det er helt normalt å ha behov for tid fra hverandre! Dere er nødt til å ha tillit til hverandre når dere skal oppdra et barn, ellers vil barnet garantert merke at mor ikke stoler på deg, og du blir ikke den trygge pappaen det trenger. På samme måte vil du hundre prosent sikkert vise overfor barnet hva du føler for mor. Du er ikke et barn som er redd for å bli tatt i noe ulovlig, som må gå på tå for at mor ikke skal bli sinna, du er en voksen mann som snart skal bli far!

 

Ta ansvar for deg selv. Gjør det nå!