Når viste dere at...

[*spent*]

..at dere var klar for å få barn? Dere med planlagte.. Vi er to med faste jobber med grei inntekt, sikkert gjennomsnittelig. Leilighet, bil, feriested, stor familie på begge sider som er klare for å få barnebarn.

 

Tenkte å skrive "problemet er" men det er egentlig ikke noe problem. Sambo er klar for barn.. Har egentlig vært klar lenge. Jeg kjenner nå at jeg har veldig lyst, men så tenker jeg veldig på plusser og minuser.

 

Hvor godt det blir når den lille kommer, hvor mye vi kommer til å kose oss som familie, alle gledestundene. Men så tenker jeg også litt på det at vi ikke lenger kommer til bare å være oss to, kose oss med å ligge leng en søndag, intime middager bare vi to, bare det å gå hånd i hånd i butikken en søndagsmorgen for å kjøpe avisen kommer til å forandre seg. Kommer vi som par til å møte mer motstand en det vi tror, er jo ikke akkurat enkelt å plutselig gå fra to til tre.

 

Litt vanskelig å forklare men dere skjønner kanskje hvordan jeg tenker? Hvordan viste dere at nå passer det? Det kribler i maven når jeg tenker på det men så kjenner jeg litt at jeg er ganske spent og har mye tanker i rundt det. Blir så usikker på om det er maven min som forklarer meg at jeg ikke er klar eller om det er en følelse de fleste føler når de bestemmer seg for å sette et lite mirakel til verden.

 

litt langt dette.. takk for at du leste, godt å bare få meninger fra andre:)

 

ha en fortsatt fin kveld:)

[*spent*]

oj, litt skrivefeil kan man si:) Slik blir det når man skriver det man tenker uten å lese over det etterpå beklager:)

[Sussa jan 2016<3]

Min mann va veldig redd for å få barn,og tenkte nok mye på det samme som du, men, no etter at vi fikk vår prinsesse, som snart fyller 2 år. Så va det han som spurte om vi ikkje skulle ha en til.Han, og eg syns det e heilt fantastisk å ha ei lita tulle som e så uendelig glad i oss, og vi e tilbake, det som vi gjør i løpet av dagen og alle gledene vi har ville vi aldri vært foruten, og eg trur ikkje at man kan være heilt sikker på om man vil gå det steget å få barn,det e jo mye forpliktelser rundt det hele, men gud så mye glede. livet må jo gå vidre på et tidspungt i samboerskapet/ekteskapet. Prøv å tenke deg om 20-30-40 år frem i tid ville du da vært like hel som person uten barn eller barnebarn når du blir gammel og muligens enke... I tilleg så skriv du at du/dere har mye familie, som sikkert blir heilt ville etter å få et eller flere familie tilskudd og vill sikker passe barnet for dere innimellom så dere får være kjærester, og gjøre alle de tingene som dere gjør uten nå. håpe det hjalp litt i tankegangen;)

[Gjest]

Hei! Nå er ikke babyen vår planlagt men kan jo fortelle litt om tankene vi hadde da vi skulle bestemme abort/beholde. Vi var veldig usikre siden forholdet var relativt nytt, vi begge var ganske unge (20 og 23) og min livssituasjon var veldig vanskelig. Diskuterte opp og i mente - hadde vi råd til dette? ville vi dette? hvordan kom ting til å bli etter fødselen? kom forholdet til å klare det?

 

etter mye om og men bestemte vi oss for å beholde. grunnen var egentlig fordi jeg har hørt sååå mange ganger: "Det er mange som angrer på en abort, men ingen som angrer på et barn".

 

Å få barn forandrer livssituasjonen totalt - man er bundet til et annet menneske for lang lang tid fremover. men jeg tror også det er den største gleden man kan oppleve! nå når terminen nærmer seg ser jeg hvor mye graviditeten har gjort med meg, og hvor mye både jeg og sambo har vokst på dette. vi er såvidt begynt og kommer sikkert til å få MANGE utfordringer, men vi skal klare det!

 

lykke til med valget!

[*spent*]

Det hjelper litt på en måte å få høre det jeg egentlig vil høre:) Det er vel det steget å ikke skal ta en pille hver kveld å plutselig vite at sjansen er der som skremmer meg. Det vil jo skje en dag utansett. Må bare komme over den dør stokken. Håper at kriblingen bare er kribling ikke noe annet:) Håper det er flere der med kloke svar:)

[Gjest]

Hei!

Jeg tenkte akkurat som deg før vi fikk vårt første barn for 4 år siden. Jeg har vel heller aldri vært særlig opptatt av barn generelt, og syntes igrunnen at de kunne være ganske plagsomme Men jeg tok sats og hoppet i det, fordi alternativet ville være å måtte vente i minst 3 år for å få fullført utdannelsen og begynt i jobb. Og så lenge orket jeg ikke å vente. Og vet du?! Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke fikk barn mye mye tidligere!!! For ja, det er ikke bare meg og min mann som ligger og koser oss i sengen med frokost søndag morgen. Nå sitter verdens skjønneste lille frøken midt i mellom oss og forsyner seg med den beste maten som den største selvfølge! Og når vi går til butikken så har vi en liten jente som øver seg på å hinke mellom oss, hele veien frem og tilbake, opp og ned alle fortauskantene, og så skal hun slå kollbøtte innimellom. Og om kvelden, når vi er temmelig trøtte og slitne alle mann, så kommer det en liten frøken i pysjen sin og legger verdens deiligste små lubne armer rundt halsen min for å si god natt til meg. Og dette er ikke hvilken som helst liten pike! Hun er jo en god blanding av meg og min mann!!!! Vi sitter bare og blunker og smiler til hverandre når vi kjenner henne igjen på oss selv. Og det gjør vi hele tiden, fordi hun er jo et produkt av oss

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad i noen som jeg er i henne, det føles som om hun utgjør en del av meg. Og min store barske tøffe mann blir myk i blikket og salig i smilet når han hører en liten stemme som roper "paaaappaaaa"

Bare vent så får du også erfare det! Å få barn er det vanligste og samtidig det mest fantastiske en kan oppleve!