Anonym bruker Skrevet 30. juli 2007 #1 Skrevet 30. juli 2007 Mannen min skal snart tilbake i jobb igjen, og babyen er 2 uker. Jeg sliter litt med at jeg er mye trist, litt tanker som plager meg (hva har jeg gjort, vil jeg bli en god mor, takler jeg dette her, blir det ikke kjedelig, hvor glad er jeg blitt i babyen enda..) Foeler at mannen min er mye mer glad i babyen enn jeg er, og han synes t.o.m at det er soett naar babyen graater.. Selv foeler jeg jeg bare sitter og ammer og ammer og ikke toerr aa gaa ut og finne paa noe ennaa, fordi jeg gruer meg til aa amme offentlig (tar en stund foer vi finner stillingen naar vi ammer). Er det bare meg i denne vide verden som sliter med vonde tanker etter foedselen? Har det ikke saann hele tiden, men i hvert fall noen ganger for dagen. Haaper det gaar over snart.. Noen andre som har hatt det saann, og saa gikk det over?
Anonym bruker Skrevet 30. juli 2007 #2 Skrevet 30. juli 2007 Hei! Vil bare si at jeg er på samme "stadie" som deg - 2 uker gml baby og mann som snart skal tilbake på jobb. Gruer meg til å måtte klare meg helt selv. Hva om babyen blir syk? Hva om jeg blir utslitt og bare ønsker avlastning? Masse tanker surrer rundt. Ønsker deg lykke til med tiden som kommer, vi klarer oss nok, må jo bare det...
Mamma til to tette Skrevet 30. juli 2007 #3 Skrevet 30. juli 2007 Du er helt normal og selv om jeg ikke fant mye trøst i rådet om det bare vil bli bedre så er det sant! Mannen min måtte tilbake på jobb etter 1 uke og jeg strevde med amming samt skader etter fødsel. Ble noen tårer eller 1000 de første ukene ja. Mitt råd er å ta til deg all hjelp fra nær familie/venner. Noen som kan ta deg med ut på trilletur eller første kafebesøk som du gruer deg til? Eller rett og slett bare være med dere hjemme. Mange føler at de ikke skal invadere mor og barn de første ukene men det er da man virkelig trenger god støtte og oppbacking. Ta selvsagt kun kontakt med de som du vet vil hjelpe deg, ikke de som vil gjøre det mer stress (som f.eks svigermødre som kommenterer oppvask o.l ;-) Og ja det virker som du ikke gjør noe annet enn å amme de første ukene, du må nesten bare innstille deg på at du nå legger grunnlaget for god amming videre og det blir ikke mer intenst enn du har det nå. Gutten vår er 4 mnd nå og det er bare kos, han smiler og ler, leker og vi kan gå ut på kafeer, i parken, besøk osv. Ikke stress med at du absolutt må gjøre alt mulig, nå er det bare deres tid og jeg syntes det nesten var kjekkere å få besøk av gode venninner enn å møte dem på kafe. Pust med magen og vit at denne utrolige tiden du er i nå faktisk går utrolig fort. Ønsker deg masse lykke til!
Leetha Skrevet 30. juli 2007 #4 Skrevet 30. juli 2007 Ja jeg har og hadde det slik. Med førstemann var jeg slik nesten 6 måender, nå er nr to 2 måneder og det har begynt å slippe litt. man kan vel kalle det en liten fødselsdep. har begynt å bli bedre nå, han henger ikke i puppen heeeeele dagen og kan gråter mindre, så jeg tør å dra ut litt. HOLD ut, det blir bedre, men jeg føler sååå med deg kjære deg
Gjest Skrevet 30. juli 2007 #5 Skrevet 30. juli 2007 Akkurat sånn hadde eg det også!! Det varte og rakk før eg vart "skikkelig glad" i Ada. Gjorde jo alt riktig, amma, trilla og bærte ho rundt og kosa med ho, men følte meg ikkje som MAMMA. Det tok lang tid, men etterkvart så kom morskjensla snikande og no er alt heilt topp (bortsett frå at ho skrik heilt vanvittig masse! *sukk*) Kjære deg, det går over!! Prøv å få litt tid for deg sjølv når mannen din er heime, gjerne rett etter ei amming slik at du kan gå ein tur eller noko. Eg kunne ikkje amme sitjande før Ada var tre veker pga halebeinet, så det vart berre korte trilleturar i byrjinga, men det var godt å kome ut om det så berre var for ein halv time...
frøy@ Skrevet 30. juli 2007 #6 Skrevet 30. juli 2007 Du er ikke alene nei!!Jeg gruet meg veldig til å bli alene med jenta mi etter at pappas 2 friuker var over. Jeg følte også at det var bare amming, amming og amming. Puppene var vonde, snuppa slet med å få tak, så hver ammerunde måtte vi jobbe en god stund før hun klarte å få tak, jeg var trøtt og sulten (rakk jo aldri å spise) og den gode mamma-følelsen lot vente på seg. Men sakte men sikker gikk det seg til. For hver dag ble vi bedre kjent med hverandre, jeg ble vant til å være alene med henne, ammingen ble lettere og de gode følelsene kom strømmende. Nå er hun 4,5 mndr og alt er så uendelig mye lettere og jeg er vanvittig glad i henne og koser meg masse sammen med henne. Det er vanskelig akkurat nå, men snakk om disse følelsene, med pappa, hs eller andre, det hjelper!Hjalp for meg i alle fall! Lykke, lykke til!!Det kommer til å bli veldig mye bedre etter hvert! :-)
Gjest Skrevet 30. juli 2007 #7 Skrevet 30. juli 2007 Jeg haddet det ganske likt deg HI. Amminga gikk greit etter hvert, men følte jeg ikke gjorde annet (og det var jo nesten sannheten) og jeg holdt på å bli småsprø av det. For å være snille ville ikke folk komme på besøk, og jeg trodde jeg ville dø av ensomhet når mannen min begynte på jobb. Morsrollen føltes kvelende, og jeg syntes det var veldig slitsomt å være mamma hele døgnet. Men da det hadde gått 4-5 uker etter fødselen begynte jeg å ha det mye bedre. Det hjalp masse når jeg ble i form til å komme meg ut og mase om å få besøk hjem til meg. Da ble ikke dagene så lange. Dessuten blir jo amminga mer regelmessig etter hvert sånn at en får litt pauser innimellom, selv om det er vanskelig å tro det når man er i gang med de første ukene som egentlig bare er laaaaange sammenhengende økedøgn for de fleste. Du skal se du er glad i barnet ditt og alt vil nok ordne seg. Det er nok ganske vanlig å føle det slik, for mange jeg har snakket med har hatt det sånn i starten selv
Lumsk Skrevet 30. juli 2007 #8 Skrevet 30. juli 2007 Som du ser er nok ikke bare du nei. Jeg hadde det også slikt. Det er mye mere vanlig enn vi vet før vi sitter midt i det. Etter 6 timers søvn på tre netter samt fødsel i tillegg var jeg godt begravd i mørke skyer. Slik var det i noen uker. De beste rådene jeg har å gi er å passe på å sove godt og pass på å få hjelp. Om det så bare er å overlagte barnet til far og ta en ekstra lang og varm dusj (eller bad om dere har badekar) så hjelper det. Jeg ammet heller ikke offentlig, ikke foran andre enn min mann de første ukene etter fødsel før vi fikk teket på det. Nå er derimot alt mye bedre. Morsfølelsen er mye sterkere enn jeg trodde var mulig, ammingen har gått over all forventning, men fortsatt merker jeg det er viktig med nok søvn. Lykke til, det tar seg opp igjen. Om ikke kan du snakke med helsesøster om det. Hun har vært borti slike situasjoner oftere enn vi tror og burde ha råd.
Anonym bruker Skrevet 30. juli 2007 #9 Skrevet 30. juli 2007 Tusen tusen takk for svarene kjaere dere. Det foeles utrolig godt aa hoere at man ikke er alene og at ting vil forandre seg :-) Klem til dere!
Merethe ♂ ♀ ♂ ♀ Skrevet 30. juli 2007 #10 Skrevet 30. juli 2007 Mitt råd er å ikke mase deg ut for å gå på cafe eller på butikken. I hvert fall ikke alene. Jeg syntes det var helt forferdelig å amme offentlig, og det merket lillegutt og ville ikke spise. Det er lettere hvis man er sammen med noen, men vent gjerne til du er helt trygg på ammingen. Hold deg i ro hjemme, slapp av så mye du kan og få besøk av mennesker som kan hjelpe deg, ikke som du må varte opp. Det blir bedre!! Nå kan jeg slå meg ned hvor som helst og dra frem puppen...
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå