Hvordan si fra til svigerforeldre?

[Anonym bruker]

Da jeg gikk gravid var søsteren til samboeren min gravid samtidig. Moren hennes bor sammen med faren hans. De gledet seg naturlig nok veldig mye, siden dette ble deres første barnebarn, og kjøpte inn utstyr for å kunne ha barna masse på besøk, bla en barneseng og en vippestol og stellebord.

 

Stesøsteren hans er alene om omsorgen for en liten jente. Siden hun er alene er hun ganske mye oppe hos moren sin med barnet (moren hennes er da stemoren til samboeren min). Dette fører til at stemoren hans og faren hans kjenner datteren hennes mye bedre enn datteren vår, selv om vi også bor ganske nærme.

 

Siden de er der så mye blir det naturlig at de bruker barnesenga og stolen mest. Dessverre har det også blitt sånn at jeg ikke føler at det er naturlig at vi bruker barnesenga når vi er der. Den er liksom reservert for hennes datter. Når hun har lagt seg i sjutida er det også "ikke lov" å gå inn på det rommet hvor hun ligger for å amme (noe som er det mest naturlige stedet å gå og amme). Jeg satt for noen måneder siden på et iskaldt soverom og ammet datteren min for å prøve å roe henne ned, og var ganske frustert og lei. Moren min foreslo at de to små kunne dele barnesenga, noe jeg ikke har turt å foreslå siden søsteren har gitt utrykk for at hun ikke syns de skal ligge på samme rom engang siden hun mener de kan vekke hverandre.

 

Vi har hver søndag middag hos foreldrene. Denne middagen blir alltid planlagt slik at den begynner etter leggetid til den eldste. At vi ikke har noe sted å legge vår datter eller at vi evt må drasse med vogn for siden å ta henne ut, sette henne i bilsetet og kjøre hjem med en overtrøtt og grinete baby er det ingen som bryr seg om. Søsteren og hennes datter pleier å sove over der de nettene det gjelder. Dersom hun ikke skal sove der, blir middagen lagt slik at det passer for dem å dra hjem tidlig.

 

Problemet her er vel egentlig at jeg syns de forskjellsbehandler litt. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at jeg gjerne skulle sagt fra om dette, men ikke tør. De er jo ikke tankelesere heller, og de har helt sikkert ikke tenkt på at dette er et problem for oss. Jeg har rett og slett problemer med å sette den grensen. Hvordan kan jeg si fra på en fin måte at det er for sent for oss å komme på middag etter sju? Og at jeg syns det er urettferdig at alt babyutstyret de har kjøpt inn bare skal brukes til den eldste?

 

De er ellers flotte mennesker og jeg har absolutt ikke lyst til å fornærme dem på noen måte, eller gi dem inntrykk av at vi ikke setter pris på dem. Sukk, kanskje er dette problemet mitt i grunnen, at jeg vil være så snill og er så redd for å tråkke på tær overalt.

 

 

[Anonym bruker]

Siden det er samboeren din sin familie bør kanskje han ta den praten..

[Anonym bruker]

Ikke moro. Søstrene til mannen blir og favorisert i forhold til mannen min synes jeg. Tror det er fordi de er litt mer "stakkarslige" og spør etter eller krever ting. Noe mannen min ikke gjør. Vi har et godt forhold til de altså, vi har bare godtatt at sånn er det.

 

Jeg ville droppet å gått der hver søndag. Kun en gang i blant når dere har lyst selv. Når de ikke ser det selv hvor forskjellsbehandling, kan det bare være tenker jeg. Kjenner til det med tærne ja....

 

Ikke det du spurte etter ser jeg=) Håper noen har bedre råd.

[Anonym bruker]

Jeg ville takket nei til middager så sent pga babyen... Så vil de ha dere på middag, må det bli i våkentiden til babyene, og slik at dere rekker hjem til leggetid.. Ikke noe rart å si det..