Fy så lei jeg er av familien....

[Anonym bruker]

Nå har jeg hatt besøk av familien min siden onsdag og i dag reiste de endelig! Å herregud så glad jeg er for det. Både fam. min (far, mor, søster) og svigers, holder rett og slett på å drive meg til vannvidd.

 

Noen eks:

-henger over meg mens jeg ammer (jadda! - helt normalt det)

-*dikkedikker* under amming, når småen helst skal spise.

-etter måltid skal de dulle, selv om jeg gir beskjed om at minien faktisk

skal sove.

 

Det hele toppet seg da vi var ute og spiste hele bunten for noen dager siden. Seff måtte jeg ut og amme innimellom og da var det ikke måte på. Fulgte etter meg, 'skal han ha mat igjen', 'nei, her kunne jeg ikke sitte, for det var for kaldt for småen', og det var rett før han ble røsket ut av hendene mine for de visste jo så mye bedre.

 

Har noen opplevd lignende? Noen som har noen gode råd? Er centimetere fra å skikkelig sprekke og vet jeg kommer til å skjelle dem ut etter noter hvis det skjer...

 

[Stratos med 3 barn]

En trøst er at det roer seg etterhvert. De oppdager vel at vi faktisk klarer det vi også

Men jeg tror nok ikke de gir seg om du ikke sier i fra, så det kan være lurt å gjøre det før du eksploderer. Si det på en så pen måte som mulig, så går det nok bra.

Jeg vet ikke med deg, men jeg kan nå uansett styre meg fra å tilbringe så mange dager i strekk med familien jeg da Barn eller ikke, og det gjelder både min og min manns familie. Er så vant med å være alene at jeg syns det ofte blir litt trangt og voldsomt liksom.

[Anonym bruker]

ja, har opplevd det samme. Men jeg sa i fra til slutt og jeg tror det var det som skulle til. Orker ikke at folk henger over meg når jeg ammer....ikke bare for babyen skyld, men også for min skyld. Og som du sier det, etter amming er det soving,men det som skjedde var at de giret opp lillegutt slik at det ikke ble soving - men en overtrøtt liten stakkar med skriking og det som hører med. Og så var det dette på på kledning da...."skal du ikke ha på han mer...?" "han vil jo fryse"

Kunne sikkert skrevet en hel bok om dette....

[Anonym bruker]

Jadda... prøv å bo sammen med familien(besteforeldre) til mannen din du........en såkalt generasjonsbolig.. DET var slitsomt det! Opplevde det samme med amminga..veldig morsomt å stå og kike rett ned i "matfatet" grr.. Og når barna vart eldre kunne eg ikkje skjenne på dei, for då fikk vi høre " ååå. er mamma stygg med deg??" En gang gikk eg direkte inn og ga beskjed om at eg slettes ikkje er stygg, men lærer mine barn om rett og galt.. Var kjempesint..og etter det vart det litt bedre.. Trur nok at du må gi beskjed om ka du føler.. ellers sprekker det totalt en dag. Eg sleit i mange år etter at dei ikkje var meir eg, for det hadde vært så slitsomt å bu sånn..Fikk mareritt og sånn.. fæle greier..Skal ihvertfall ikkje bu hos mine barn/barnebarn..

[Gjest]

Jaaadaaa, til å bli gal av :

 

Oi, er ikke det badevannet litt kaldt da?

Husk å vaske ansiktet hans nå da..

Skal han ha mat nå igjen??

Nei, nå må du passe deg så han ikke blir sjefen...(? - han er jo sjefen jo...)

Oi, hold hodet hans..

Kan du ikke bare legge han ned da?

Ta på han en jakke til nå da..

Ta på teppe, han kan ikke ligge sånn...

 

ehhh, hvem er moren liksom...og dette er ikke førstefødte engang