Han er ferdig med oss men lar meg ta avgjørelsen

[Anonym bruker]

Hei, jeg er en fortvilet mor til en vakker jente på 10 mnd. Da jeg traff min samboer ble jeg så forelsket som jeg aldri hadde vært og jeg viste nå er jeg på rett plass i mitt liv og han ønsker jeg å dele resten av live med og få barn med. Og slik ble det, en vakker jente kom til verden for 10 mnd siden. Men fra jeg ble gravid noe vi hadde planlagt forandret alt seg. Jeg følte meg alene om alt og fikk ingen hjelp eller ekstra omsorg under svangerskapet. At jeg var gravid var vist ikke synlig for han. Han forlangte det ene og andre av meg på sin måte. på sykehuset hadde han omtrent ikke tid til å være. Heller ikke hjemme ettter at hun kom til verden. Jobb og atter jobb. Vi hadde masse fri og tid sammen uten barn. Og jeg har aldri hatt en våken natt. Jeg har latt han få all den innpass med henne og meg som han ønsker. Nå er hele livet en sorg utenom min lille engel. han gjør sitt og blir mer og mer ego, men han mener han ikke gjør annet enn å være med oss rett etter jobb. Men det skal gå hans vei ikke min noen gang. Vi har prøvd familieterapi og han kommer og går som det passer seg. Vi er ferdig der og terapauten fortviler da hun følte hun ikke kom noen vei med oss. Hvorfor kan han ikke bare be meg flytte. Han eier alt men vet godt at jeg klarer meg meget godt selv for slik er jeg. Venner av han sier det samme om de siste to samboerene hans, han driver de ut til de ikke orker mer.

Alt dette har gjort at jeg ikke elsker han mer eller føler det samme. Men han skulle jo være mannen i mitt liv og er far til min datter.

Min datter og jeg har vært borte i 4 dager og han gir ikke lyd fra seg.

typisk han.

Hva bør jeg gjøre i dette forholdet. Er jeg for kravstor eller bør man forlange oppmerksomhet og godhet, kjærlighet. osv

Hva gjør jeg nå?

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og jeg gikk, for jeg orket rett og slett ikke. Vi har også en datter på nesten samme alder som deres. Hun er født i september 06.

 

Du er ikke for kravstor synes jeg..

 

Han har ikke sett dattern sin på 1 mnd nå og har kun sendt 1 mld om hvordan det går med henne på den tiden.. Nå er vi begge i Oslo, men i august så flytter vi pga jeg har skoleplass et annet sted..

 

Lykke til.. Tenk på deg og dattern din/deres

[selfangerkjerringa]

Avslutt forholdet og flytt ut.Jenta di fortjener også kjærlighet og oppmerksomhet - og en mamma som ikke er i sorg... lykke til!!!

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd akkurat det samme, flyttet ut da gutten vår var året.

 

Han høres utrolg umoden ut og hør bare hva hans venner sier om siste samboere...de orket ikke mer. Ta ansvar, du har et barn. Flytt og få deg et annet sted og begynn på nytt. Velger han å ikke delta - kjempesynd, men bedre med en pappa som er totalt fraværende enn en pappa som er fraværende i selve forholdet for det vil barnet deres merke. Ikke la det gå mange år før du tar affære....du fortjener bedre enn dette og vil bare angre i etterkant hvis du gir han mange års pauser.

 

Vi klarer ikke endre folk. Tror du må bare innse at det idelistiske bildet av familielivet med denne mannen ikke førte frem.

 

Fattig trøst, men det finnes andre menn der ute som kan fungere som pappa for din datter en dag hvis han ikke våkner opp og tar ansvar en dag. Jeg har idag blitt samboer med en fantastisk mann som fungerer som lillegutts pappa i hverdagen. Tar ansvar 100% selv om det ikke er hans biologiske barn. Min eks. samboer, lillegutts pappa, sender en sms en sjelden gang...men da er det gjerne for å låne penger eller andre ting. Han spør sjelden etter sønnen sin....veldig trist - men jeg kan ikke ta ansvar for dette lenger. Gutten min har fått en ny pappa som elsker han over alt på jord. Av og til må vi bare stikke finger'n i jorda og bare godta at biologiske foreldre ikke alltid er slik vi kunne tenkt oss.

Lykke til !!!

[Anonym bruker]

Han skulle være en oppriktig og ordentlig fyr. Han driver et stort firma og har orden på livet sitt og god økonomi. Han var kjærlig og god mot meg, har jeg endret meg eller hva har skjedd siden han er som han er.

jeg sitter og venter på en sak som skal avgjøres og dermed arver jeg et hus. Dette huset må restaureres. Jeg føler dette er min utvei.

Hvorfor klarer ikke han og ta steget? Hvorfor lar han meg gjøre det?

For meg hadde det vært mye lettere om jeg viste han var utro for da hadde valget vært lett. Han har nemmelig sinne venninne flørter på sms men går ikke linjen ut.