Flere som gruer seg, ikke bare gleder seg?

[Anonym bruker]

Jeg har 18 dager igjen til termin. Her leser jeg bare om kvinner som vil ha ungen ut, prøver alle kjerringråd, gleder seg kjempemasse til at ungen kommer, kan ikke vente, og er kjempeklare for å ta imot babyen. Og så er det meg (selvfølgelig gleder jeg meg også) men jeg gruer meg til våkennetter, til å miste friheten min, den konstante ammingen med såre brystvorter, er redd for å få en kolikkunge, en superaktiv og trassig ett-åring, en unge med skulte misdannelser, eller jeg bare ikke får det livet som jeg alltid har håpet på. Og selvfølgelig gruer jeg meg til fødselen også, og smertene. Alle sier til meg at jeg må nyte friheten min nå, mens jeg har den, fordi den blir borte når babyen kommer. Alle snakker om hvor tungt det blir etter fødselen. Jeg håper at lillegutten holder seg inne frem til termin, jeg har overhodet ikke noe hastverk og ønsker å nyte de fridagene jeg har før han kommer. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som det virker at resten av dere her på BIM gjør. Sitter bare og grubler masse om hvordan livet mitt kommer til å bli, hvor stort ansvaret blir, hvor vanskelig det er å ha en baby. Grubler om hvordan det vil være å ha ansvar for et barn i 18 år fremover, og snart begynner det. Er det flere som har det som meg, og ikke er så føde"klare" som mange andre?

[Sweet tooth]

Jada, jeg kjenner meg igjen i dette! Tenker ikke så langt fremover som 18 år, men tenker på det første året som jo er ganske så slitsomt...har en tre-åring fra før, og lurer på hvordan det blir å dele oppmerksomheten med en liten krabat til. Gleder meg også, og til å se tre-åringen min som storebror, men har det ikke noe travelt med å få han ut...kjenner meg heller ikke igjen i alle som prøver alle kjerringråd osv- babyen kommer når den er klar- og ikke noe poeng å forsere deg hele. Tror det er sunt å ha et nyansert forhold til det å få barn som det virker som du har, så får en ikke sjokk når våkennettene begynner og det ikke bare blir rosenrødt. MEN det er fantastisk å få barn, så ikke bekymr deg for mye- en prioriterer helt annerledes etter at en får barn, så dette med å "miste friheten" osv. føles ikke så tungt, for en vil jo helst være sammen med barnet osv. Lykke til!!

[ramløsa- nok en gang]

 

Jeg har absolutt også tanker i den retningen, men de er blitt mindre fremtredende jo lengre fremskreden jeg har blitt. Nå en uke over termin og da er nok 1. pri å få tilbake kroppen og den lille ut så jeg får hilst på. Så får jeg heller frisk og opplagt ta fatt i andre utfordringer når dette er overstått- slike du beskriver f.eks. Tror ellers at de utfordringene helt klart også veies opp med masse glede, viktig ikke å glemme det!

 

Lykke til

[kisso]

Jeg har en gutt på nå fem og venter nr to. Når jeg tenker tilbake på babytida ser jeg ikke på det som tap av friheten i det hele tatt. Enda jeg slet med at han sov noenlunde som vanlige babyer til han var fem mndr. Fra da sov han aldri skikkelig verken natt eller dag frem til han var femten mndr. Brukte sovemedisin og alltingen ingenting nyttet. Når det er sagt er det jo viktig og dele på ansvaret. Så sant du ikke skal være alenemor, noe jeg håper du ikke er. Da blir det selvfølgelig verre. Babytiden vår var travel men samtidig herlig å være hjemme et år og når man deler ansvaret mor og far seg i mellom blir det ikke noe frihetstap. Viktig og komme seg ut å værme venner og sånn uten å alltid måtte dra babyen med seg. Du kommer nok til å sette pris på det og ikke nok med det, babytiden går ufattelig fort! Ellers er det jo helt vanlig å være litt småredd selvfølgelig, er nok flere her som er det men tenker mest nå på å bli ferdig med fødselen...

[Anonym bruker]

Sånn er det å bli mamma ! Burde vel tenkt seg om 2 ganger før man ble gravid, hvis man er redd for å miste friheten sin, man ofrer seg jo helt og holdent for sitt eget barn, gjør man ikke ?

[*RutIetutt*]

Jeg gruer meg masse til selve fødselen da jeg har fødselsangst etter hvordan det gikk sist - men nå har jeg også så masse vondt at jeg holder på å bli sprø! Samtidig er jeg veldig spent på hvem dette lille mennesket er som har bodd inni magen min så lenge:o)

Har et barn fra før da, så jeg vet jo hva jeg går til i forhold til våkenetter ol - og friheten min savner jeg ikke;o) Det var veldig tungt etter sist fødsel, men mye av det hadde å gjøre med ks`et tror jeg, så jeg har stor tro på at det skal gå bedre denne gangen;o) Var veldig redd for alt ansvaret jeg også, før vi fikk nr en - men det kommer helt naturlig når du først kommer så langt syns jeg:o) Det er mange ganger jeg blir oppgitt og lurer på om vi har bommet helt på oppdragelsen, he he - men sånn tror jeg de fleste føler det - det er ikke bare rosenrødt å få barn, men det er definitivt verdt det:o)))))

[kaur *har født!*]

Jeg gruer meg til fødselen og til ev. gangvansker etterpå. Jeg kommer til å bli deppa dersom det blir slik som sist. Jeg vil aller helst være full av proppfull av energi som jeg var de 2 første gangene.

Når det gjelder babyen, så gleder jeg meg bare. Våkennetter bekymrer meg overhodet ikke. Det regner jeg med kommer til å greit, ved at jeg bare tar babyen med meg i min egen seng, og ev. benytter tiden til litt lesing. Det er bare koselig med babyperioden. Den er over så fort. Men dersom det er noe jeg ikke ser frem til, er når jeg føler at jeg vil ha kroppen min og puppene mine for meg selv. Og å høre det evinnelige maset fra pappan om at babyen må få pupp, selv om babyen akkurat har fått og er mett. Jeg blir irritert av å bli brukt som smokk. Så gruer jeg meg til alt maset med å få istand to små om morgenen og levere i barnehagen. Det er noe skikkelig pes og stress! Barnevogn ut av bilen, bleier, skiftetøy, bobledress, luer, sokker, votter, matpakke og en unge som ikke kan gå, og en som kan, men vil bæres fordi søsteren blir det....

 

Men bortsett fra det, er det bare kos ;-)

[Anonym bruker]

Dette kunne virkelig vært meg som hadde skrevet. Føler det på akkurat samme måte som deg. Er nesten forundret over hvor overlykkelige alle virker som er inne på disse sidene. Jeg tenker ikke så mye på fridager, men tenker mye på om jeg vil bli en god mor og om jeg virkelig vil dette. Jeg gleder meg ikke til fødsel heller, har ikke fått noe spesielt forhold til dette barnet som ligger i magen min og sparker villt rundt seg. Ingen morsfølelse heller...

 

Da jeg ble gravid vurderte jeg abort helt til det ble for sent. Mannen min vil gjerne ha barn, mens jeg har hele tiden sagt at jeg aldri kunne tenke meg det. Men vi kommer vel til å klare det. Men noe alenemor kunne jeg aldri ha vært. Kan ingenting om barnestell og oppdragelse og må nok ha hjelp til det meste fra nå av.....

[prøvekluten+3små]

tror ikke det kommer til å gå lange tida for deg etterpå før dette føles som en helt naturlig edl av deg jeg:o)og plutselig sitter du der og lurer på hva i huleste du brukte all tid,for ikke å snakke om alle pengene på,før du fikk barn:o) sånn var det hvertfall her...og de som sier du mister friheten din...vel...det er litt hva man gjør det til selv og da:o) du kan velge å mure deg inne med babyen og gjøre det hjemmeværende deluxe,eller,du tar med deg babyen og kommer deg ut (etterhvert da)

 

kjenner meg igjen i akkurat den "du mister friheten din"-kommentaren...det spør alle de som ikke har barn sjøl meg om..."hva med reising og opplevelser bla bla bla.."

fullt mulig å reise med unger og:o) her har vi vært litt opptatt av at det at vi har fått barn skal da vel ikke hindre oss i å gjøre det vi har tenkt nei:O)

 

gå ut kan jeg og i like stor grad som før...OM jeg hadde hatt lyst..har tre sett besteforeldre som mer enn gjerne sitter barnevakt,men av en eller anna grunn,så tiltaler hjemmelivet sammen med sambo og pizza+film ofte mer...veit ikke hvorfor det har blitt sånn jeg:o)

 

når det gjelder å være fødeklar,kan jeg ikke svare her da..hehhe,har enda 2,5 mnd igjen til termin;O) men vil tro at om enn så uvirkelig det føles for deg nå,så kommer du til å se annerledes på det etter på)

 

lykke til da:o)

[fru Senilix]

Hei, vi er visst flere som kjenner oss igjen. Jeg hadde veldig mange av de tankene da jeg fikk min første. Hun er nå 3 år, og vi venter nr 2. Jeg hadde gooood tid til fødsel, trodde jeg. Kjedet meg ikke ett minutt av permisjonen før vesla kom. Ikke hadde jeg pakket den berømte bagen heller da vannet plutselig gikk midt på natten, 10 dager før termin Å nei! husker jeg at jeg tenkte, jeg vil ikke det her, ikke nå! Jeg var så innstilt på å gå over termin som alle rundt meg gjorde, fantes ikke klar, men det måtte jeg jo bare bli. Kunne ikke snu på målstreken vettu:)). Men det har blitt mye bedre enn jeg forestilte meg. Kunne liksom ikke få nok av denne nydelige skapningen som hadde bodd i magen min i 38 uker. Jeg kjenner at jeg gruer og gleder meg denne gangen også. Håper alt er bra med det vesle nurket i magen min, lurer på hvordan vesla vil takle å bli storesøster, hvordan vi vil håndtere 2 småttinger, og muligens sjalusi. Lurer på om jeg går over termin denne gangen eller gjør som sist. Venter nok til samme dag med å pakke denne gangen også Lykke til forresten, alt går seg til etterhvert. Klem

[LRMG]

Kjenner meg godt igjen. Men tror egentlig det er ganske fornuftige tanker å gå igjennom - ikke ha altfor rosenrøde forventninger om hvor fantastisk og meningsfylt alt kommer til å bli.

 

Jeg har aldri vært særlig interessert i barn, og var ikke akkurat kjempeentusiastisk da vi satte i gang å prøve heller. Selvfølgelig satt det på første forsøk, så jeg har brukt endel tid på å innstille meg på alle forandringene. Hadde liksom tenkt å bruke prøveperioden til litt mental forbreredelse, men den gang ei. Skal jo ikke klage, når man ser hvor mange som sliter med å bli gravide.

 

Og selv om jeg har hatt et svangerskap med veldig lite plager, så synes jeg det har vært ganske slitsomt i forhold til de endringene og tankene som oppstår i forhold til mannen min, familie, venner, karriere, hobbyer osv. Alt påvirkes og endres jo av dette. Er veldig spent på hvordan dette blir når barnet kommer.

 

Har heller ingen plan om å "ofre" meg for barnet. Jeg vil forme ham til å bli en tilpasningsdyktig liten kar som kan innrette seg - ikke noe curling-barn her nei (vel, kommer sikkert til å skjemme ham bort og fortape meg helt, men i såfall skal det være av egen fri vilje).

 

Jaja, dette ble litt langt. 10 dager igjen til termin, og huset står helt på hodet, så av den grunnen føler jeg meg heller ikke helt klar. Satser på å gå litt over tiden, jeg!

[aanonym]

Nå er jeg bare i uke 33, men ser frem til å få fødselen og barseltiden overstått. Gleder meg ikke akkurat, for jeg har en fryktelig fødsel og veldig slitsom barseltid bak meg. Uansett så går det rimelig fort, og når barnet er et halvt år er ting som regel gått seg til.

 

Nå har jeg, i motsetning til sist, såpass mange plager i dette svangerskapet at jeg ser veldig frem til å få tilbake kroppen min!