Jeg er 99% sikker på at svigrinna mi har bulimi..

[Anonym bruker]

Og det bekymrer hele familien. Samtlige har konfrontert hu med deg, men hu nekter.

Hu har hatt en del problemer med hjertet idet siste også, rast ned i vekt, og ser ikke frisk ut i det hele tatt. Har lagt merke til at hver gang hu spiser, går det max 3 min så går ho på do. Og om vi ikke hører spylyder, så syns det godt nedi do om du går inn rett etter... Ikke tåler hu å prate om kropp, da sporer hu over på no annet.

Hvordan gå fram for å hjelpe? Hu har jo to små barn, og de trenger mora si sund og frisk!

(Jeg personlig tror at hjertetproblemene er en i sammenheng med at hu har sliti med spiseprob. over en lengere periode)

 

Hvordan hjelpe?

[-carina-]

Huff da...

Det finnes vel kanskje noen organisasjoner for de med anoreksi og bulemi, google litt på nettet så finner du det kanskje. Ta en telefon til dem, der er det vel helt sikkert noen som kan hjelpe deg med råd og tips!

 

Lykke til! )

[Anonym bruker]

Har hun barn? Sett dem i fokus, når du snakker om det.

Det er ren og skjær egoisme hele anorexi og bulemigreia, og jeg har hatt det selv (begge deler).

 

Det var fokuseringen på mine barn som peilet meg inn på rett spor.

Skal barna virkelig lide under dette? Nei!

Hun kan trenge psykolog,men jeg greide meg selv ved selvterapi (vet ikke hva jeg ellers kan kalle det), men jeg leste mye,og tenkte mye. Tankene mine peilet seg konstant på barna, og at det virkelig var egoisme av meg å tappe meg selv for krefter de årene de trenger meg mest.

 

Tenne blir også ødelagt. Snakk med henne om at du VET hun har det, og få henne til å knekke sammen. Alene med deg, ikke foran andre.

Ingen vits i å ydmyke henne foran andre.

 

Lykke til. Bra du bryr deg!

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har bulimi selv, hatt det i mange år (får hjelp for det). Jeg er veldig følsom på når folk tar det opp med meg, eller hvordan folk tar det opp med meg. Har opplevd at folk tar det opp når det er flere tilstede - det er kjempe ubehagelig og slags blottlegging av meg. Vet ikke hvordan dere tar det opp med henne, men kan godt hende at hvis det er mange som er bekymret og "alle" tar det opp med henne, kommer hun selvforsvar m.v. Så vær nøye med å være på tomannshånd. Nå har jeg kommet meg så langt at jeg fornekter det ikke lenger slik jeg gjorde i gamle dager....jeg innrømmer at jeg har det, er åpen om det....men ikke dermed sagt at jeg tillater at det snakkes om i plenum fordi det er så sårt og så personlig for meg.

Det høres ut som din svigerinne ikke har erkjent det selv. Det er første skritt. Hvem som skal få henne til å erkjenne det må være en person som hun stoler 100% på, moren, samboer eller lignende. Kunne sikkert skrevet mye om det...men det er et kjempe dilemma akkurat denne fasen.