Har valgt feil forlover

[Anonym bruker]

Jeg har spurt min vennine som jeg har kjent i 15 år om å være forlover.

Jeg har i alle år ansett henne som min beste vennine og er veldig gla i henne. Men i alle år har jeg stilt opp for henne, dag og natt, og ikke omvendt. Dette har jeg akseptert, men synes er trist, men valgte allikevel henne for jeg har kjent henne så lenge og hatt det veldig gøy sammen.

Har nå funnet ut at hun lyver for meg, og tenker mer på seg selv når det gjelder mitt bryllup, enn på hva som hun unner meg. Dolker meg i ryggen. Dette synes jeg er trist, og jeg blir sint.

Jeg vil ikke lenger ha henne som forlover, men har faktisk ikke lyst til å såre henne, eller å skjemme henne ut. Det ville føles veldig feil å ha henne som forlover i en av de viktigste dagene i mitt liv. Dette kommer jo til å gå utover både henne og meg. Det blir selsagt vanskelg.

Er det noen som har tips til hvordan jeg gjøre dette?

[blimbaby]

Synes du skal si det rett ut. Det vlir litt feil om du skal skjule hvorfor du gjør det, for det blir vel nesten det samme som hun gjør? Og du kan ikke ha henne som forlover siden dette faktisk skal være din dag!

[Vannmann35]

Det er nok på tide at dere tar dere en alvorsprat. Fortell henne hvordan du føler det og hør hva hun har å si til sitt forsvar. Ved å velge henne bort som forlover velger du nok henne bort som venninne også - dersom det ikke er så farlig for deg, med tanke på hvordan hun behandler deg, så har du ingenting å tape uansett.

[Anonym bruker]

Forstår hva du mener, men jeg har tatt opp ting men henne før, og på en eller annen merkelig måte ender det opp med at jeg sitter med dårlig samvittighet og at alt er min feil.

Denne gangen har jeg bare lyst til å ikke ta ting opp, jeg vet det kommer til å såre henne mer, hun vet jo hva hun har sagt og gjort. Det blir utrolig pinlig for henne.

Ærlighet varer lengst, men etter min erfaring med denne jenta stemmer ikke det. Og jeg føler ikke jeg er klar for en diskusjon, føler egentlig ikke hun fortjener det, etter det hun har gjort.

Har bare lyst til å komme videre med planleggingen uten å tenke på dette, for jeg vet at det ville kommet til å bli bråk, og føre til en verre situasjon.

Hun er på en måte midtpunkt i vennine gjengen, liker å være det, det kommer til å bi sladder og bråk. Men det gjør det vell uansett. Vil bare komme ut av situasjonen med minst mulig konflikter.

[dritgrei hei hei!]

Jeg har to forlovere.... velg en som er like glad i deg som du er i henne....

 

når det gjelder sånne "venninner" så er de faktisk ikke verdt alle tankene du gjør deg, du tenker og vurderer og tar hensyn, de jentene der gjør ikke det! De er likeglade og selvsentrerte... Jeghar droppet to av samme slaget... de slet meg ut, jeg liker dem faktisk ikke! Fine jenter, morsomme og søte, men upålitelige og selvopptatte og det er ikke greit. Jeg er veldig veldig glad for at jeg fjernet dem fra mitt hode før jeg skulle gifte meg, for om ikke så hadde valget stått mellom disse to... nå er jeg glad for at jeg har valgt de to som står meg aller aller nærmest, uavhengig av hvor lenge jeg har kjent dem.

 

Jeg håper du kan velge en forlover til som du er glad i, og som du vil at skal huske denne dagen sammen med deg!!!! Lykke ,lykke til!!!

[Anonym bruker]

Til HI og "dritgrei hei hei!" - lurer på hvordan man klarer å bestemme seg for åå "droppe" ei venninne? Jeg er nemlig litt i samme situasjon som HI her og er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Har ei venninne som jeg har kjent i 23 år, og vi har vel vært bestevenninner i ca 12 av dem. Har også bodd sammen et år og har hatt mye morro sammen. De siste 2-3 årene synes jeg imidlertid at vi har mistet mye av den kjemien vi har hatt. Hun er kun intressert i fotball, fjellklatring og annen sport, mens jeg liker kunst og kultur. I tillegg føler jeg at hun er veldig ufin ofte, sier ting som "den lille fisebikja" om hunden og "håper det ikke er sånn vond chips som du hadde sist" når jeg setter frem chips f.eks. Jeg synes det er lite hyggelig og må ofte bite i meg å si noe tilbake. Er vanskelig å si hvorfor det er blitt sånn, men vet hun har slitt litt psykisk de siste årene av ulike årsaker, blant annet med utbrenthet pga en krevende jobb, hun har nok blitt litt bitter og følt at ting ikke har gått hennes vei. Jeg vet at hun forventer å bli min forlover, hun har snakket om talen hun skal holde i åresvis og har bl.a. tatt vare på alle e-postene jeg har sent henne fra den tiden jeg møtte min kommende mann - som hun vil referere fra, noe jeg synes er litt skummelt da jeg ikke husker hva jeg skrev... Forhåpentligvis ikke noe alt for pinlig... Uansett ved å ikke velge henne føler jeg at jeg vil ødlegge det lille som er igjen av det som en gang var et flott vennskap - kanskje det kan reddes ved å vise henne den tillitserklæringen det er å være forlover? Ved å velge henne er jeg litt redd for hva jeg kan ha i vente, samt at jeg er litt usikker på hvor god venn hun egentlig er... Både min mor og søster ber meg ikke velge henne - de har aldri likt henne (men de kan være litt vel kravstore). Men jeg har alltid forsvart henne og aldri skjønt hva galt de så i henne, før kanskje nå de siste par tre årene. Er kanskje en kombinasjon av at vi begge har forandret oss. Men ingen tvil om at den gladejenta jeg følte jeg kjente ikke er den samme lengre. Har dere lest så langt ville blitt veldig taknemlig for noen tilbakemeldinger på hvordan dere "taklet" deres gamle venninner og høre hvordan de reagerte på å ikke bli valgt som forlover, samt hvordan forholdet deres har vært i ettertid!

[Anonym bruker]

Uff, dette er ikke lett. Gjorde samme feilen selv. Endte opp med en forlover til, og godt var det. Var mye lei meg under bryllupsplanleggingen, fordi den feilvalgte forloveren ikke tok del i noe. Dette var en god venninne i utgangspunket, men hun har bare blitt mer og mer sær. Hun var forlover for meg sammen med den andre, men er veldig glad jeg hadde en til. Snakker ikke mer med henne nå. Orker bare ikke. Det riktige hadde nok vært og sagt fra før, så hadde jeg spart meg for mye. Med den erfaringen jeg har nå, så ville jeg ha snakket med henne, og vært mer klar og tydelig på hva jeg forventet. Det var tross alt den en av de viktigste dagene i livet mitt.