Min fødselshistorie - ikke for de lettskremte - lang.

[Solskinnsjenta]

Torsdag 12.juli møtte jeg opp på sykehuset for planlagt igangsetting av fødsel. Tvilling 2 hadde vekstavvik på ca 22% og legene mente at hun ville få det bedre ute i den store verden.

Vi ble møtt av en koselig jordmor og lege som satte CTG på tvillingene og gjorde en modningsundersøkelse på meg. Det siste gjorde VONDT! Livmorhalsen var lang, lukket og fullstendig umoden. Jeg fikk modningstablett og måtte ligge stille en times tid. Ny modningsundersøkelse planlagt kl 5 på ettermiddagen. Vi tok det med ro og benyttet anledningen til å besøke noen gode venner som bor rett i nærheten av sykehuset, og som akkurat hadde kommet hjem med sin 4 dager gamle sønn. Rundt kl 4 begynte jeg å kjenne mensmurringer, og innen ny modningsundersøkelse ca kl 6 hadde jeg begynt å få maserier. Undersøkelsen viste at livmorhalsen var blitt kortere, men fortsatt umoden. Ny tablett, ligge stille og ny CTG for å overvåke tvillingene. Maseriene tok seg opp og var skikkelig vonde. Riene var tette og jeg fikk ikke pause mellom. CTG viste at toppene kom med under 1 minutts mellomrom. Litt utpå kvelden fikk jeg tilbud om lystgass, som ble mottatt med takk.

I 4-tiden foreslo jordmor et bad. Det gjorde godt. Tok en lang varm dusj etterpå. Da var det godt både at det var en krakk å sitte på og et håndtak å holde i når riene tok tak. Etter dette avtok riene noe i intensitet og jeg trengte ikke lystgassen lengre.

Fredag morgen var det ny modningsundersøkelse. Fortsatt umoden, men livmorhalsen var blitt kortere. Vi ble flyttet til observasjonsposten - de trengte fødestuen...

Riene var ikke så intense, så jeg klarte å få i meg litt mat innimellom. Det gjorde godt etter et døgn på kun isvann. Modningspille på formiddagen. Undersøkelsen på ettermiddagen viste fortsatt liten fremgang, livmorhalsen var moden, og legen fikk såvidt en finger inn og kunne kjenne hodet på tvilling 1. Ny pille, men ingen lovnad om tiltak hvis ikke fødselen startet av seg selv i løpet av natten. Jeg hadde i tillegg begynt å få noe plagsomt utslett som vi etter hvert kom frem til at måtte være stresseksem. Det klødde ihvertfall fælt og var utrolig slitsomt å streve med i tillegg til riene/sterke kynnere.

Lørdag morgen kom en hyggelig svensk lege og undersøkte. Han mente at det var lite fremgang og ga meg en pausedag. Det var visst vanlig, mente han, at etter 1-2 døgn med modningstabletter uten særlig effekt behøvde kroppen en hviledag. Da ville det bli bedre, og fødselen kanskje komme i gang av seg selv. Vi syntes det hørtes fornuftig ut, og benyttet anledningen til å reise hjem en tur og sjekke blomstene, posten o.l. I ettertid har vi fått beskjed om at dette er IKKE vanlig prosedyre, og at vikarlegen absolutt ikke skulle gitt oss det hviledøgnet men heller fortsatt med igangsettingen. Vi "mistet" et døgn på grunn av ham...

Søndag morgen viste undersøkelsen 2 cm åpning. Ny tablett, ut på tur og gikk for å få kroppen til å ta hintet. Litt før 4 tok riene seg opp igjen. De minte veldig om maseriene torsdagen, men vi håpte disse ville ha bedre effekt.

Undersøkelsen på ettermiddagen gav oss endelig litt håp om at fødselen kom til å skje en gang - 3/4 cm åpning, og det ble bestemt at vi skulle flyttes tilbake til føden og at vannet skulle taes. Jeg var offisielt i aktiv fødsel!

Vannet ble tatt 1930, og det fosset ut. Legen kommenterte at hun aldri hadde sett så mye fostervann, og jordmor mente hun kanskje hadde opplevd det en gang tidligere.

Etter dette tok riene seg opp av seg selv og jeg gikk rundt på gulvet, drakk isvann og støttet meg til Andreas når riene tok tak som verst.Riene ble vondere utover og jeg fikk tilbake min elskede lystgass. Den virket godt en stund, men riene ble sterkere og overdøvet den bedøvelsen lystgassen gav. Jeg hadde gitt beskjed om at jeg ønsket epidural- og nå hadde jeg skikkelig vondt igjen. Det var nå kommet nytt skift, klokken nærmet seg midnatt og jordmor ville vurdere fremgang før hun bestilte epidural. Plutselig ble det veldig hektisk. Hun mente at åpningen var på 7 cm allerede, det var nesten for sent med epidural. Det ble gjort ny undersøkelse - jordmoren hadde tatt feil. Åpningen var ikke på mer enn 4-5 cm, men livmorveggen var veldig tynn, og man kunne kjenne barnets hode gjennom veggen. Det som var positivt med det var at nå rakk vi epidural likevell!

Anestesilege ble tilkalt. Dette tok litt tid, han var opptatt men kom etter ca én time. Jeg hadde nå store smerter, så da epiduralen begynte å virke var det virkelig som å komme til himmelen.

Epiduralen tok smertene, men den tok også litt av riene. Jeg fikk riestimulerende drypp, og det virket kan man trygt si! Riene tiltok i intensitet og stryke, og snart overdøvet de både lystgass og epidural. CTG viste hele tiden at tvillingene hadde det bra. I 6 tiden målte jordmor at åpningen kanskje hadde utvidet seg til 5 cm. Maks 6! Legen kom og sjekket. Hun mente at det var 7-8 cm. Vakthavende jordmore ble tilkalt, og jormødrene var enige i at åpningen var nærmere 5 enn 7, men at den kunne tøyes til 7. Det var altså veldig liten fremgang i forhold til når epiduralen ble satt. Legen bestemte at det skulle gjøres klar til keisersnitt etter vaktskiftet. Nå var kl nærmere 7 og dryppet ble slått av.

Når det kom ny jordmor på vakt en time senere ble dryppet satt på igjen. Hun sa det at selv om det var vurdert keisersnitt skulle de likevel se om fødselen kunne starte, det var nemlig prosedyre å ha drypp på fullt i 4 timer før det ble snitt, og jeg hadde "bare" hatt fullt drypp ca 2 timer. Nå var smertene så intense at selv om jeg pustet for harde livet var jeg omtrent helt borte i en smertedøs. Jeg var også forferdelig sliten. Andreas var frustrert. Han kunne ikke skjønne hvorfor dryppet ble slått på igjen - det var jo bestemt keisersnitt...

I ettertid har det vist seg at også dette var feil. Dryppet skulle ikke vært satt på igjen. Jeg kunne sluppet de siste timene med intens smerte.

Etter vaktskifte for legene kom to leger og vurderte åpning og fremgang. Nå ble det endelig bestemt keisersnitt med 100% sikkerhet. Fremgangen var så dårlig, og jeg var så sliten at det ble vurdert som det tryggeste.

Ca kl 9 ble jeg trillet ned på operasjonsstuen, og 0940 ble tvilling 1-Håkon - født, tett fulgt av tvilling 2 - Sunniva - kl 0941.

Håkon var 2790 g og 48 cm lang. Han fikk en score på 9 etter 1 minutt, og 10 etter 5 minutt. Helt supert!

Sunniva var 2150 g. Hun lå i seteleie og ble ikke målt rett etter fødsel. Hun var litt blå, men fikk 10 poeng etter 10 min.

Begge ble vist frem til meg og jeg fikk kysse dem før de ble tatt ut sammen med Andreas og stelt.

Jeg ble sydd sammen og sendt på oppvåkningen. Etter et par timer kom Andreas og barnepleieren ned til meg og jeg fikk hilse ordentlig på tvillingene mine! Det var en utrolig opplevelse!

 

Dette var en lang og slitsom fødsel, som endte med keisersnitt.

Det ble gjort noen dumme vurderinger underveis, og hele veien ble alle grenser tøyd til maks.

Men nå er tvillingene 1 uke gamle, og jeg merker at selektiv hukommelse er en fin ting.

Jeg er ikke redd for å bli gravid igjen, men tenker at det kommer nok til å bli noen år til.Tvillingene er stort sett fredelige og greie, men det er godt å være to om arbeidet!

I dag fikk vi reise hjem, og vi gleder oss til å finne ut hvordan det kommer til å være foreldre helt alene.

 

Dette ble veldig langt. Hvis du orket å lese gjennom hele håper jeg du ikke har blitt skremt. Det har ikke jeg.

[Gjest]

Gratulerer med tvillingene! Leit å lese om fødselen din, at du måtte slite så lenge før du endelig fikk de ut! Du var nok max uheldig med ferievikarer og vaktskifter. Ønsker dere lykke til videre alle fire!

[Gjest]

Gratulere som tvillingmamma;) kos deg med nurkene dine:)

[moklatt 9 dager til termin]

Gratulerer så mye med prinsen og prinsessen.Lykke til videre.

[Vestlandske meierier A/S]

grattis!! var ikke den verste fødselen jeg har lest om det der:) godt det gikk bra til slutt!!

[Mone snart3barnsmor]

du er en sterk kvinne må jeg si.... ikke nok med at du skulle ha tvillinger, men så måtte de gjøre så mange vurderingfeil...

 

masse grattis å lykke til....

[Nicoline3]

Gratulerer så mye til dere alle fire, skremte ikke meg den historien nei, bare leit på dine vegne at du måtte gjennom SÅ mye før du endelig fikk barna hos deg. Kos dere masse sammen!!!

[Gjest]

uff leit at du måtte gjennom alt det der men flott at alt gikk bra til slutt! lykke til med de to små, og gratulerer masse til dere =)

[nr 2 i oktober?]

gratulerer så masse me tvillingene.

 

håpløst å møte så mange ukompetente folk da!!!! men e ble ikke skremt nei

[smillas]

Gratulerer! Du har vært utrolig sterk og modig, og ikke minst tålmodig med helsepersonellet. Syns det er viktig at de får tilbakemelding på at ting ikke har blitt gjort riktig. Hvilepause? Drypp når det er bestemt at man skal ta keisersnitt (nærmest)? Høres helt krakilsk ut. Men UTROLIG fint at hjernen er selektiv og at du koser deg med vidundrene dine. Kan jeg spørre hvor du fødte? Og gratulerer igjen. For en bragd!

[Solskinnsjenta]

Jeg fødte på St.Olav i Trondheim.

Må bare legge til at jeg er veldig fornøyd med barseltiden på sykehuset etterpå!

Fantastisk personale og god hjelp (hvis du husker å be om det...)

Vi lå en uke, da var ihvertfall jeg lei.

[Yoggy ; )]

Suck.... Hormonell som jag er sitter jag med tårar i øgonen.. Otroligt fint skrivet og jag er absolut inte skremt. hade selv en traumatisk førsta gångs fødsel før tre år sedan som oxo slutade med haste snitt!! Nu hoppas jag på det mera normala..

 

Lycka till med Håkon og Sunniva og mannen din andreas ; )