Hjelp noen?? hva skjer i forholdet vårt??

[Anonym bruker]

Hei, vet ikke lenger hva som skjer i forholdet vårt, alt går bare rett vest og ingen ting blir bra nokk.

det det hele sikkert begynte med var at jeg (typen) har hatt mine problemer fra barndommen som har formet meg deretter som gjør at jeg har mine problemer og slite med. Jeg kan være kontrollerendes, stressendes og den lille i forholdet. mens min samboer ser på dette som noe negativt, dette er jo en selvfølge. jeg har ønsket å forandre meg og begynte hos psykolog, men har ikke fått den hjelpen jeg burde ha fått på grunn av sommeren. det som i det hele er problemet etter min oppfattning er at vi kan begynne å krangle av den minste ting som en liten kommentar. kan være jeg svarer i feil tone, ser på feil måte på henne som får henne til å føle seg tråkket på og nedverdiget, noe som gjør forholdet vårt veldig vanskeligt. det hele begynte i begynnelsen av graviditeten at jeg hele tiden skulle vite hvor hun var når hun kom hjem og hvem hun fikk mld av osv. dette er jo noe jeg i den senere tid har innsett at er fryktelig galt, men har jo alltid vært et problem men at jeg ikke allti har sett det. Jeg er også en ganske stressende person som føler at jeg må ha noe å holde fingrene i hele tiden, dette er noe som også stresser henne og gjør at hun ikke slapper av i mitt nærvær.

det daglige forholdet vårt er et skuespill der vi går på tå for hverandre og viser oss utad at ting er bra nok, mens egentli alt er jævligt. det går ikke en dag uten at en av oss, blir lei, skuffet eller føler den andre ikke gjør ting bra nok, som å vise at vi bryr oss om hverandre og hva vi betyr for hverandre, vi prøver begge to, er ihevrtfall dte vi sier, men tror hun får det bedre frem med hensyn av mine problemer fra barndommen men å stole på folk og å åpne meg på folk. forholdet endte i en pause i mars der hun bodde hjemme en mnds tid før vi flyttet sammen igjen. begge levde i håpet om at ting ville forandre seg, mn grunnet sommerferien og at psykologen min har vært mye på ferie har det ikke skjedd mye her. mye små kranging som har utviklet seg til større uenigheter der vi har gått i tottene på hverandre. forrige uke var en forholdsvis bar uke for oss da vi var opptatt med ting hver dag, mens når helgen nermet seg gikk alt i vasken. jeg klarte å skuffe igjen med å ikke leve opp til di forventningene hun har til meg og slik jeg ønsker å være. dette endte i at hun snakket med moen i helgen og hun fikk høre at dette vi kalte et forhold var galskap, og at ting ikke ville bli noe serlig bedre, derfor har hun nå gjort det slutt og ønsker å flytte hjem til foreldrene før hun finner en egen plass å bo, etter fødselen. jeg kan si til meg selv at nå når psykologen er tilbake for fult, vil jeg gå hver dag om nødvendigt for å få den hjelpen jeg trenger for å forandre på meg, noe som min samboer mener ikke nytter for vår del iog med at ting allerede er blitt gale nok og gått forlangt.

hva kan vi gjøre, håper noen forstår og tar seg bryet å svare.

[-Hengebuksvinet-]

Er det pga at du ikke gir dama di nok bekreftelse på seg selv? Krangling? På meg så høres det ut som samboeren din forventer at du skal se på henne med glødende øyne hele tiden, men sånn er dessverre ikke virkeligheten når man har vært sammen en stund.

 

At du har kontrollert henne er absolutt ikke bra, og det er du klar over. Stor honnør til deg som har klart å bli bevisst på dette problemet og å jobbe deg forbi det. At du har din bagasje kan være vanskelig å leve med for en partner, men også der har du tatt tak i problemene dine. Får håpe du får en utvikling også på dette området, det vil gavne deg uansett om forholdet skulle fortsette eller ikke. Men vær klar over at dette ikke er enkelt for samboeren din, og at dette kan medføre vanskeligheter som du selv ikke er obs på i et forhold. Det kan for en utenforstående høres ut som dere også kunne hatt nytte av parterapi, for å få hjelp til å kommunsiere. De kan også hjelpe dere å sortere. Hva er bagateller som man lett kan leve med, og hva bør man jobbe med. I og med at du er såpass åpen for at din bagasje kan være vanskelige å leve med, vil det jo dessuten være lett for samboeren å overføre andre problemer til dette. Ikke nødvendigvis bevisst, men sånn at du blir syndebukken og den urimelige i uforholdsmessig mange situasjoner.

[Milletrille]

Syns du har kommet langt når du vet hva du skal jobbe med og er innstilt på å forandre deg - kjempebra!!

 

Men hvis forholdet skal være noe å samle på , må også hun være villig til å jobbe med det.

 

Vil råde dere til å gå sammen til familierådgivning el. Hvis hun ikke har gitt forholdet helt opp og ikke ser lys i tunnelen. Da er det vel bedre å innse fakta og komme seg videre. Men når det er barn inne i bildet er det verdt å jobbe litt ekstra!

 

Lykke til!

[Milletrille]

Og hvorfor ikke vise henne det du har skrevet her? Eller skriv et brev/mail til henne. Lettere å se ting svart p åhvit noen ganger...

[stavangermamma3]

Høres ut som om dere har kjørt dere litt fast her. Når ting har vært vanskelige i en lenger periode blir man ofte besatt med tanken på at en ikke vil mer. Og når en edelig tar det vanskelige(?) valget det er å gå er det ofte en lettelse.

Det betyr ikke at en har gitt opp, men at en prøver å få det bedre.

Flott at du tar ansvar og prøver å ta tak i de tingene som lager trøbbel for dere. Men husk at det alltid er to sider av en sak, selv om du er klar over hva du gjør feil så kan det fortsatt irritere henne om du gjentar feilene. Og hun må jo også være villig til å se sine mangler.

Tror samlivsterapi ville ha hjulpet dere, om dere begge vil selvfølgelig.

Men gi henne litt tid, hun har nok mannet seg opp til å ta denne besluttningen, la henne få roe seg før du prøver å snakke med henne.

La henne få sette noen krav og be om at du får samme retten.

 

Lykke til!

[-maria-]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Men hos oss var det meg md problemene. Vil bare si en ting-husk at ikke alle problemer er DIN SKYLD. Hun har sikkert sine feil hun og. Er så lett for osss med vond barndom og ta på oss skylda for alt mulig.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg vil si at det trist at du har problemer fra din barndom, men det må du ikke bruke i forhold til f.eks å være kontrollerende. Hva med ditt ufødte barn da, skal barnet fortsette i samme mønster pga dine problemer og ikke minst hvordan har moren det nå som bærer barnet. Jeg har hatt en traumatisk barndom, men det har lært meg hvordan jeg ikke skal opptre. Du burde kanskje se at det beste er at hun drar nå, i hvertfall til du klarer å gjøre noe med personligheten. Det er farlig å sette gravide ut for slik press. Jeg forto at dette innlegget hadde med et annet innlegg å gjøre og det er fælt å høre hvordan din samboer har det under graviditeten, en tid som skal bestå av forventning og lykke. Det å kontrollere andre mennesker har ikke noe for seg, hvis noen ville gjøre noe galt så hadde de klart det uansett hvor mye du hadde prøvd å følge med. Vil du ikke helle ha en følelse av å stole på noen? Hadde jeg vært deg, hadde jeg gått i tenkeboksen. Jeg ville ha valgt å stole på min kjære, for tenk på hva alternative er det å leve med en konstant mistanke om noe. Alle mennesker har krav på et privatliv der f.eks meld. er private, man kan ikke eie noen. Håper at du mestrer å se bort fra barndommen i forhold til hvordan du behandler andre, og se på hvordan man i stede kan skape lykke for andre, det å gjøre andre lykkelig, gjør deg lykkelig. Lykke til videre

[Anonym bruker]

Hei Hengebuksvinet.

 

Tusen takk for svaret ditt, skal prøve å svare litt på det du skrev for mye kan lett missforståes. Det er nok ikke det at min samboer ønsker at jeg skal se på henne med glødende øyne hele tiden, er vell heller det med gjensidtg respekt hun savner, og at vi skal kunne kommunisere på et normalt nivå istede for å bare krangle hele tiden, og at di dårlige uvanenen mine skal forsvinne (noe som jeg også ønsker skal skje). det at det virker som om jeg har forstått alle mine problemer eller feil er vell å ta litt hardt i, men jeg prøver virkelig. det som er saken nå er at ting ikke fungerer mellom oss, alltid en slags negativ stemning som om vi ikke har noe å være gla for, det eneste vi gjør er å fyke i tottene på hverandre og krangle om det ene eller det andre mens vi egentlig på sett og vis mener det samme. så ved enden av diskusjonen er vi egentli mer enige enn vi ser selv. mye av det som har skjedd og skjer er min feil og jeg har en del å fikse opp i,, noe som førte i at hun flyttet med vår nyfødte datter til sine foreldre. dette ble vi enige om 2 uker før fødselen. dette gjør jo ikke ting så mye lettere iog med at vi ikke kan planlegge så mye om når og hvordan jeg får treffe min datter. jeg har begynt hos psykolog for å få hjelp uten nytte da hun ikke forstår problemet. så vil nå prøve å bytteprykolog eller finne en annen plass å få hjelp, men usikker på hvor jeg kan henvende meg for å få den hjelpen jeg trenger. trenger liksom hjelp til å bli "normal" slutte med alle uvanene mine jeg har lært meg opp gjennom oppveksten min. egentli ser vi på forholdet som helt slutt, ihvertfall for en lang periode for jeg trenger mye hjelp.. noen som hver hvor jeg kan henvende meg??

 

beklager at dette svaret vble litt rotete og sikkert kan misforstås men er litt stresset akkurat nå så får ikke helt med meg hvordan eg formulerer meg, er det noe du er usikker på så bare spør.

 

takk for alle tilbakemeldinger

[Anonym bruker]

Hei Hengebuksvinet.

 

vet ikke om jeg har forstått ting rett, men hun mener forholdet er galskap på grunn av måten vi er mot hverandre på, måten jeg er på mot henne og alle kranglene og kommentarene fra min side. at vi ikke har det kjekt sammen til tider og at jeg gjør at min xsamboer følte seg fanget i sin egen leilighet. det er vell i korte trekk det som gjør at det er galskap. og at hun ikke kan gjøre ting uten at jeg er der eller ser på (somregel med feil blikk, uten at jeg merker dette) og at jeg er kontrollerende og vil vite alt.

 

Tusen takk for svaret ditt, skal prøve å svare litt på det du skrev for mye kan lett missforståes. Det er nok ikke det at min samboer ønsker at jeg skal se på henne med glødende øyne hele tiden, er vell heller det med gjensidtg respekt hun savner, og at vi skal kunne kommunisere på et normalt nivå istede for å bare krangle hele tiden, og at di dårlige uvanenen mine skal forsvinne (noe som jeg også ønsker skal skje). det at det virker som om jeg har forstått alle mine problemer eller feil er vell å ta litt hardt i, men jeg prøver virkelig. det som er saken nå er at ting ikke fungerer mellom oss, alltid en slags negativ stemning som om vi ikke har noe å være gla for, det eneste vi gjør er å fyke i tottene på hverandre og krangle om det ene eller det andre mens vi egentlig på sett og vis mener det samme. så ved enden av diskusjonen er vi egentli mer enige enn vi ser selv. mye av det som har skjedd og skjer er min feil og jeg har en del å fikse opp i,, noe som førte i at hun flyttet med vår nyfødte datter til sine foreldre. dette ble vi enige om 2 uker før fødselen. dette gjør jo ikke ting så mye lettere iog med at vi ikke kan planlegge så mye om når og hvordan jeg får treffe min datter. jeg har begynt hos psykolog for å få hjelp uten nytte da hun ikke forstår problemet. så vil nå prøve å bytteprykolog eller finne en annen plass å få hjelp, men usikker på hvor jeg kan henvende meg for å få den hjelpen jeg trenger. trenger liksom hjelp til å bli "normal" slutte med alle uvanene mine jeg har lært meg opp gjennom oppveksten min. egentli ser vi på forholdet som helt slutt, ihvertfall for en lang periode for jeg trenger mye hjelp.. noen som hver hvor jeg kan henvende meg??

 

beklager at dette svaret vble litt rotete og sikkert kan misforstås men er litt stresset akkurat nå så får ikke helt med meg hvordan eg formulerer meg, er det noe du er usikker på så bare spør.

 

takk for alle tilbakemeldinger

[Anonym bruker]

Hei Hengebuksvinet.

 

Tusen takk for svaret ditt, skal prøve å svare litt på det du skrev for mye kan lett missforståes. Det er nok ikke det at min samboer ønsker at jeg skal se på henne med glødende øyne hele tiden, er vell heller det med gjensidtg respekt hun savner, og at vi skal kunne kommunisere på et normalt nivå istede for å bare krangle hele tiden, og at di dårlige uvanenen mine skal forsvinne (noe som jeg også ønsker skal skje). det at det virker som om jeg har forstått alle mine problemer eller feil er vell å ta litt hardt i, men jeg prøver virkelig. det som er saken nå er at ting ikke fungerer mellom oss, alltid en slags negativ stemning som om vi ikke har noe å være gla for, det eneste vi gjør er å fyke i tottene på hverandre og krangle om det ene eller det andre mens vi egentlig på sett og vis mener det samme. så ved enden av diskusjonen er vi egentli mer enige enn vi ser selv. mye av det som har skjedd og skjer er min feil og jeg har en del å fikse opp i,, noe som førte i at hun flyttet med vår nyfødte datter til sine foreldre. dette ble vi enige om 2 uker før fødselen. dette gjør jo ikke ting så mye lettere iog med at vi ikke kan planlegge så mye om når og hvordan jeg får treffe min datter. jeg har begynt hos psykolog for å få hjelp uten nytte da hun ikke forstår problemet. så vil nå prøve å bytteprykolog eller finne en annen plass å få hjelp, men usikker på hvor jeg kan henvende meg for å få den hjelpen jeg trenger. trenger liksom hjelp til å bli "normal" slutte med alle uvanene mine jeg har lært meg opp gjennom oppveksten min. egentli ser vi på forholdet som helt slutt, ihvertfall for en lang periode for jeg trenger mye hjelp.. noen som hver hvor jeg kan henvende meg??

 

beklager at dette svaret vble litt rotete og sikkert kan misforstås men er litt stresset akkurat nå så får ikke helt med meg hvordan eg formulerer meg, er det noe du er usikker på så bare spør.

 

takk for alle tilbakemeldinger

[Anonym bruker]

Hei

 

Tusen takk for svaret ditt, skal prøve å svare litt på det du skrev for mye kan lett missforståes. Det er nok ikke det at min samboer ønsker at jeg skal se på henne med glødende øyne hele tiden, er vell heller det med gjensidtg respekt hun savner, og at vi skal kunne kommunisere på et normalt nivå istede for å bare krangle hele tiden, og at di dårlige uvanenen mine skal forsvinne (noe som jeg også ønsker skal skje). det at det virker som om jeg har forstått alle mine problemer eller feil er vell å ta litt hardt i, men jeg prøver virkelig. det som er saken nå er at ting ikke fungerer mellom oss, alltid en slags negativ stemning som om vi ikke har noe å være gla for, det eneste vi gjør er å fyke i tottene på hverandre og krangle om det ene eller det andre mens vi egentlig på sett og vis mener det samme. så ved enden av diskusjonen er vi egentli mer enige enn vi ser selv. mye av det som har skjedd og skjer er min feil og jeg har en del å fikse opp i,, noe som førte i at hun flyttet med vår nyfødte datter til sine foreldre. dette ble vi enige om 2 uker før fødselen. dette gjør jo ikke ting så mye lettere iog med at vi ikke kan planlegge så mye om når og hvordan jeg får treffe min datter. jeg har begynt hos psykolog for å få hjelp uten nytte da hun ikke forstår problemet. så vil nå prøve å bytteprykolog eller finne en annen plass å få hjelp, men usikker på hvor jeg kan henvende meg for å få den hjelpen jeg trenger. trenger liksom hjelp til å bli "normal" slutte med alle uvanene mine jeg har lært meg opp gjennom oppveksten min. egentli ser vi på forholdet som helt slutt, ihvertfall for en lang periode for jeg trenger mye hjelp.. noen som hver hvor jeg kan henvende meg??

 

beklager at dette svaret vble litt rotete og sikkert kan misforstås men er litt stresset akkurat nå så får ikke helt med meg hvordan eg formulerer meg, er det noe du er usikker på så bare spør.

 

takk for alle tilbakemeldinger

[Anonym bruker]

hei

takk for svaret ditt, vårt barn er nå født og min samboer og jeg har gjort det slutt og hun flyttet til foreldrene etter sykehuset. det er ikke lett å kvitte seg med alle dårlige ting fra fortid/barndommen, hvordan har du lært deg å kontrollere opplevelsene dine fra barndommen og overse dem? har du noen ide om hvor jeg kan oppsøke hjelp for å få mest mulig hjelp til å bli kvitt mine negative sider og min negative oppførsel?

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Du spurte meg hvordan jeg ble kvitt negative opplevelser fra barndommen. Jeg må jo leve med disse, men jeg bruker dem til noe positivt. Jeg har altid tenkt på jeg ikke skal overføre mine opplevelser til andre og at jeg ikke vil at andre skal oppleve meg slik jeg måtte oppleve ting i barndommen. På denne måten har ikke det jeg har opplevd vært forgjeves og bare vært til ingen nytte, men det har gitt meg innsikt i hvordan ting kan oppleves og føles av andre av andre. Man kan kanskje si at jeg har tatt et valg, i stade for å bli bitter bruker jeg erfaringene mine til å forme min personlighet. Bare tengk hvor godt det er å se på mennesker man gleder i forhold til noen man kjører over fordi: "jeg har rett til å behandle mennesker slik og slik ofedi jeg har ikke hatt det lett". Det jeg opplever er at man får masse igjen hos mennesker man gleder og man kan da snu livet sitt til noe positivt og kvitte seg med bitterhet pga problematisk barndom. Jeg har etterhvert i livet mitt utdannet meg til spesialpedagog og har sett gjennom psykologien hvor viktig positive hanlinger er og deretter tilbakemeldinger. Men for å få positive tilbakemeldinger må man snu bitterhet. Jeg har ikke gått i behandling og jeg skal ikke påstå at veien hit har vært enkel og uten kamp med meg selv, men jeg er glad at jeg har tatt denne kampen med meg selv. På mange måter følte jeg tidligere at det var et krav at jeg skulle være bitter fra andre, pga at "du har jo ikke hatt det lett du!. Etter hvert har jeg innsett at skal livet bli bra må jeg legge dette bak meg. Håper du forstår hva jeg mener i det jeg skriver. Lykke til videre!

 

[Anonym bruker]

Hei

jeg tror jeg forstår hva du mener, men har ikke så veldig mange ideer til hvor og hvordan jeg skal begyne, hvordan kan jeg bli en positiv person når jeg er så negativ, hvordan kan jeg slutte med alle di negative kommentarene, når alt som er negativt blir rettet mot meg er det ikke så lett å fokusere på det positive. det er så mye jeg vil forandre og klarer det for noen dager så faller mye tilbake i di samme gamle sporene igjen, hvordan blir jeg kvitt di helt? hvis du har noen gode hnt eller råd, kanskje du tar deg bryet å svare meg på mail? mailen er [email protected] trenger virkelig all den hjelpen jag kan få men vet ikkje hvor jeg skal begynne eller henvende meg...

 

takk for svarene dine, håper på fler

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Tror nok jeg ville ha fått hjelp og du kan spørre legen din om hvilke tilbud det er i ditt distrikt. Vet ikke om det nytter for deg, men når jeg virkelig begynte å jobbe med meg selv ( spesielt i forhold til det å stole på noen igjen) tok jeg dag for dag. Jeg sa til meg selv på gode dager at : i dag har du vært flink! På mindre gode dager jobbet jeg med å bli bevisst på hvorfor jeg sa eller gjorde ting og jobbet med å komme meg ut av disse mønstrene. I tillegg tvang jeg meg selv til å si til mennesker rundt meg hvorfor og jeg beklaget også dårlig oppførsel. Har du tenkt gjennom hva man oppnår med negative kommentarer? Ut fra min mening er det ingenting godt som kommer ut av dem. Men positive kommentarer gir andre noe og du får noe igjen, glede rund din person. Det kan være små kommentarer som : å så fin du var i dag, jeg synes du har vært kjempeflink, eller kanskje : du har virkelig laget en god mat. Se i menneskers øyne når man gir slike kommentarer, de lyser opp både for den det gjelder og de rundt. Hvis mennesker rundt deg er negative, tenk da at dette gjør du selv når du er negativ. En annen ting er at negative mennesker har det ikke godt med seg selv, prøv å ikke la deg styre av dem og bestm deg for å se det positive med deg selv og de rundt deg( men selfølgeli er man ikke positiv altid, men for det meste). Skriv en liste på det du er fornøyd med og en liste på hva du vil forandre, for husk at det er bare du som kan forandre deg selv. Andre kan jo hjelpe til med å se løsninger, men man må selv gjøre noe med det. Ros deg selv når du takler tin og ikke riv deg selv ned når du ikke takler ting men tenk at dette skal jeg mestre bedre neste gang. Ut fra dette har jeg selv funnet ut i forbindelse med at jeg ikke mestret å stole på andre tidligere at, viser det seg at noen ikke er til å stole på så kan jeg jo kutte kontakten. Ny erfaring for meg da dette gikk opp for meg pga at man kan ikke kutte med foreldre når men er barn, men man kan kutte kontakt med de man vil som voksen. På denne måten har jeg klart å stole på mennesker igjen. Ved å være generelt positiv person blir man en "magnet" i forhold til andre mennesker og man får venner og et godt forhold til dem. Bare prøv å tenk på hvem du ville ha valgt å forholde deg til, en negativ eller en positiv person. I tillegg gir en positiv person mer trygghet til omgivelsene, er man opp og ned hele tiden blir mennesker usikkre. Man må gi masse i forhold til det å være positiv, men man får så mye igjen. Håper at du forstår hva jeg mener og jeg ønsker deg lykke til i å snu en negativ tilværelse til en positiv (-:

[Anonym bruker]

hei igjen

tusen takk for dine gode innlegg. jeg forstår hva du mener, det jeg siter mest med er nok å få vekk alt det negative da jeg (ikke fre til nå ihvertfall) har tenk noe over det jeg har gjort å sagt til folk.. hverken om det er positivt eller negativt eller om det påvirker folk. derfor er jeg ogå veldi usikker på hvordan jeg kan forme min personlighet med det negative om til positivt, men kan ikke gjøre så mye annet å prøve.. men skal lykkes det tar nok bare veldig godt tid.hvis negative mennesker ikke har det godt så gjelder jo det meg og da må jeg jo finne ut hva som egentlig plager meg, for svaner å vare glad, positiv og å smile.. men klarer ikke dette uten å anstrenge meg å da heller ikke lenge. hvorfor er det så vanskelig å være negativ å ikke smilende istede for å være glad å smile??

 

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Jeg går ut fra at det du mener er hvorfor det er så lett å bli negativ og vanskelig å være blid/ positiv. Jeg tror at grunnen til dette er st man er kommet i et mønster som startet ved problematiske omgivelser og tanken på hvorfor skal jeg være blid? jeg har ikke hatt det godt. Svaret for meg er at: nå har det vært nok trasige ting nå vil jeg gjøre noe med det. Jeg vil si at du har kommet langt i det å snu ting, det gikk lang tid før jeg forsto at jeg måtte begynne å tenke gjennom væremåte og kommentarer. Da kom jeg virkelig i gang med en forandring i livet. Det at du må anstrenge deg for å være positiv tror jeg vil snu fordi når du oppdager responsen du får blir dette bare en berikelse. Men i forhold til mennesker som er vant med at du snur etter en tid vil nok dette ta litt tid, da de kanskje vil tenke;" nå har han en god periode". Men ikke gi opp for du vil greie det, det er jeg sikker på da du virker veldig reflektert over din situasjon. Det å ta tak i problemene er en start på forandringen. Slik jeg oppfatter deg vet du hvor problemene ligger, dine tidligere erfaringer. Det å mestre å gi slipp på dem og hvis ikke få hjelp hos fagfolk er viktig. For skal du hver gang si til mennesker rundt deg at jeg er slik og slik pga tidligere erfaringer vil de nok til slutt tro at ting ikke blir bedre. Jeg fikk meg et tankekors av en dame som hadde vært utsatt for overgrep i sin barndom, hun sa at det er nesten som om mennesker forlanger at jeg ikke skal ha det bra fordi jeg har opplevd det jeg har gjort. Hun sa at jeg må jo legge dette bak meg ellers så må jeg jo fortsette å leve med denne tragedien og da blir jo ikke livet mitt bedre. Dette fikk meg til å snu min tankegang mye, for er det ikke nok at man har fått ødelagt mye av sitt liv om man ikke skal fortsette å leve med det. Jeg er sikker på at du komme til å mestre dette, men du må ta dag for dag og huske på å rose deg selv for de fremskritt du gjør(-:

[Anonym bruker]

ja det er det jeg mener for er lett å være positiv en periode så faller alt tilbake igejn uten at jeg merker det før jeg er midt oppi det negative igjen.. hvet hvor problemene ligger men ikke hva som bør gjøres for å få vekk problemene..ønsker bare å være positiv og glad mesteparten av tiden men ser ikke ut som om det er det letteste når jeg har vært i slike negative rutiner over lang tid. ar ikke fåt tnoe serlig respons når jeg har vært positiv for di fleste rund meg vet jo at det er for en periode så er vi tilbake der vi var. vet du om det er noen form for kurs eller lignendes for å kunne forbedre seg eller bli positiv og teke annerledes?

 

[Anonym bruker]

Nei jeg vet ikke om noe kurs, men psykologer er dreven på å hjelpe mennesker til å se hvor problemet ligger. I tillegg hjelper de mennesker til å se hva man bør gjøre.