Hans barn? Mine barn? (samme som dine, mine, våre barn)

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Hvordan er det mulig å utsette barna for slik "fremmedhets" som jeg velger å kalle det, som noen steforeldre gjør? Er eller skal ikke alle barn føle seg elsket uansett? Vet det kan være tøft, MEN...da dere ble sammen med barnefaren/moren (kanskje det er noen fedre her inne også) tenkte dere aldri lenger enn neste dag/uke? Tenkte dere aldri at jo, dette er noe jeg vil...vet det kan bli tøffe tak og mange utfordringer, men det får jeg ta med meg når jeg har valgt å gå inn i et forhold hvor det er barn fra før, enten på den ene eller andre siden eller begge.

 

Å komme med uttalelser som NEI, det er da urimelig at du skal passe HANS barn når han er på jobb. Er det ikke "deres" barn da? Om dere har barn sammen, ville det høres bra ut om mannen din sa at han skulle være barnevakt for barnet fordi mor skulle på kafe? En er vel ikke barnevakt for egne barn...stebarn burde vel gå under egne barn det også...det har da en mor eller far under samme tak som deg, det er ikke barnet til naboen en snakker om.

 

Er det noen som i det hele tatt tenker på hvor vanskelig det må være for barna i utgangspunktet å måtte forholde seg til den situasjonen at mor og far ikke er sammen...at mor og far kanskje har fått seg ny partner. Tenk på barna, som i mindre grad enn oss voksne klarer å se ting i et perspektiv som gjør det enklere å leve med. De blir "kasta" inn i en ny livssituasjon (som de aldri har bedt om) med nye voksne og barn å forholde seg til, som kan være veldig tøft. I tillegg skal de være nødt til å takle den følelsen av å være uønsket og i veien.

 

Barn har faktisk følelser...og det er vår oppgave å gi dem en følelse av å strekke til, å være verd noe, å være unik og spesiell, å være elsket..IKKE å gi dem en følelse av alltid å være i veien, å ikke bety noe, være mindre værd enn de andre barna, å være en byrde, misslikt eller hatet.

 

Har dere noen gang tenkt på at dere danner et grunnlag for barnets fremtid hva selvfølelse/selvtillitt, verdier og mestring angår? Har dere tenkt på hva den psykiske delen dere overfører barna kan gi eller skade dem?

 

Jeg synes det er på høy tid at vi som liksom skal være voksne kan prøve å sette oss selv i bakgrunnen å tenke litt lenger enn det nesa vår rekker, så kanskje...kanskje de stakkars små barna VÅRES kan klare å starte livet i de voksnes rekker uten alt for tung baggasje.

 

Psykisk "vold" kan ofte skade mer enn fysisk...og barn får med seg mer enn vi ofte tror...bare sånn til ettertanke.

 

 

 

[Fabelaktiv]

Veldig bra innlegg

 

Jeg har en "ny mann" og han er helt fantastisk med snuppa mi.. trur ikke hun føler seg utrygg på han i det hele tatt.. Nå har han sjelden vært sammen med henne på kveldene, men det er nok mest fordi faren har dattra mi 50% så da har vi all verdens mulighet til å være ute og sosiale sammen istedet når hun ikke er hos meg.

 

Men ja - barn får med seg utrolig mye og trekker ofte nok egne slutninger basert på lite.. disse slutningene vet ikke vi alltid så mye om fordi de ikke har ord å sette på det de føler etc

Sånn som her om dagen så sa jeg til min lille tulle at.. mamma og pappa bodde sammen da du var litt mindre men så flyttet mamma ut...

 

-ja og da fikk ikke jeg være med sa hun... - jeg fikk vondt av henne for det var sånn hun tolket i løpet av 2 sek- fikk forklart at hun flyttet med meg og bodde litt hos meg og litt hos pappa..og trur det ble godtatt, men det er ikke lett å være liten å ikke forstå alt

 

alle barn har rett til et navn og et land (jon blund) og å være elsket av de det bor med (sunn fornuft)

 

rotete - men ble litt ivrig

[Nr. 2 . Mor til 2 søte sneller]

YES!!!

 

Min mann har 2 fra før. Jeg behandler de som mine egne. Jeg har også en kjempefin kontakt med moren deres. Vi går veldig godt sammen. Noe jeg er utrolig glad for.

[Hva skjer'a?♂]

Kjempebra innlegg, signerer!!!

[ana baroma]

Heldigvis sitter jeg aldri barnevakt for stesønnen min... Han bor jo her, og jeg bor her, så vi er hjemme sammen, vi. Også om far ikke er hjemme.

Jeg blir aldri mamman hans, men det er ikke noe mål for noen av oss siden han har en mamma som er superduper. Jeg har sittet barnevakt for han et par ganger, men det var hjemme hos mamman hans, og da blir det en annen sak.

 

Men noen voksne er jo egoister og konfliktelskende personer. Og det går lett utover barna. Jeg synes det er forferdelig med steforeldre som ikke tolererer stebarna sine, og jeg synes det er grusomt hvordan enkelte foreldre saboterer samvær osv med den andre.

 

Alt slikt går utover ungene... men jeg skal strekke meg langt for at min stesønn skal få en trygg og god oppvekst med to familier og kanskje søsken på begge sider. Det er mitt valg og min oppgave som jeg tok på meg da jeg ble sammen med min kjære:)

[Mamma'n til Thias]

Enig med deg i mye av det du skriver...

 

Jeg tror også at både barnemødre og barnefedre ofte bør tenke litt mer igjennom hva de sier og gjør.

 

Jeg har en stedatter jeg er veldig gla i, men hun har en mor som ikke alltid tenker lenger enn nesa. Det er mye som ligger bak, men det siste nå er ferien.

Vi har bedt om å få vite når i sommer jenta kommer på besøk helt siden februar for å få tatt ut ferie. Vi fikk 20 dagers varsel!

Jenta synes det er kort tid med bare 14 dager og ber om å få være her lenger. Men får beskjed fra mor: du får ikke være der lenger, fordi pappa ikke har mer ferie. Mor stiller nemlig krav om at mannen min skal ha ferie hele tiden mens hun er her. At jeg er hjemme hele dagen, og at jenta er 10 år og helst sammen med vennindene sine - det tenker hun ikke på. Og hvordan kan han planlegge og få mulighet til å ta ut lenger sommerferie når han bare får 20 dagers varsel!!!

 

Beklager utblåsningen, men det er på tide bårde barneforeldre og steforeldre tenker på hva de gjør med barna. Det er virkelig på tide å lytte til barna!

[pylvis]

Min mann har en gutt fra før, som er hos oss annenhver helg. Det er klart han er en like stor del av familien som vår felles sønn! Men jeg har stor forståelse for at andre syns situasjonen er vanskelig! Jeg ville også reagert om minn mann hadde sett på det som en selvfølge at jeg skulle være hjemme med hans sønn om han skulle ut. Hans sønn kommer for å bo hos han eller oss, ikke hos bare meg! Men det er klart at jeg og hans sønn er masse sammen alene hvis f.eks min mann må jobbe! Det som har "lettet" min situasjon er at min mann aldri har tatt det som en selvfølge at jeg stiller opp. Han har alltid spurt om hva jeg syns er greit!

[ana baroma]

jepp, enig, alle må nesten gjøre sitt for at ting skal fungere:)

[kaur *har født!*]

Er fullstendig enig med deg!

 

Jeg hadde to barn fra før da jeg giftet meg. Mannen min har tatt ansvaret på strak arm. Han er minst like bekymret for de to eldste som jeg er. Det flotte er at han ikke er like naiv som jeg... Han har kjørt gatelangs sene kveldstimer på jakt etter min tenåringsdatter. Han har holdt avhør for potenielle beilere. Kjørt henne og hennes venninder i hytt og gevær. Hentet på fest midt på natta. Hjulpet med lekser. Akkurat som en vanlig pappa.

Sønnen min på 13 er vel stort sett snill gutt hele tiden....men merker hormonene begynner å melde sin ankomst...

Flotte steforeldre er gull verdt!