Hans barn? Mine barn?

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Hvordan er det mulig å utsette barna for slik "fremmedhets" som jeg velger å kalle det, som noen steforeldre gjør? Er eller skal ikke alle barn føle seg elsket uansett? Vet det kan være tøft, MEN...da dere ble sammen med barnefaren/moren (kanskje det er noen fedre her inne også) tenkte dere aldri lenger enn neste dag/uke? Tenkte dere aldri at jo, dette er noe jeg vil...vet det kan bli tøffe tak og mange utfordringer, men det får jeg ta med meg når jeg har valgt å gå inn i et forhold hvor det er barn fra før, enten på den ene eller andre siden eller begge.

 

Å komme med uttalelser som NEI, det er da urimelig at du skal passe HANS barn når han er på jobb. Er det ikke "deres" barn da? Om dere har barn sammen, ville det høres bra ut om mannen din sa at han skulle være barnevakt for barnet fordi mor skulle på kafe? En er vel ikke barnevakt for egne barn...stebarn burde vel gå under egne barn det også...det har da en mor eller far under samme tak som deg, det er ikke barnet til naboen en snakker om.

 

Er det noen som i det hele tatt tenker på hvor vanskelig det må være for barna i utgangspunktet å måtte forholde seg til den situasjonen at mor og far ikke er sammen...at mor og far kanskje har fått seg ny partner. Tenk på barna, som i mindre grad enn oss voksne klarer å se ting i et perspektiv som gjør det enklere å leve med. De blir "kasta" inn i en ny livssituasjon (som de aldri har bedt om) med nye voksne og barn å forholde seg til, som kan være veldig tøft. I tillegg skal de være nødt til å takle den følelsen av å være uønsket og i veien.

 

Barn har faktisk følelser...og det er vår oppgave å gi dem en følelse av å strekke til, å være verd noe, å være unik og spesiell, å være elsket..IKKE å gi dem en følelse av alltid å være i veien, å ikke bety noe, være mindre værd enn de andre barna, å være en byrde, misslikt eller hatet.

 

Har dere noen gang tenkt på at dere danner et grunnlag for barnets fremtid hva selvfølelse/selvtillitt, verdier og mestring angår? Har dere tenkt på hva den psykiske delen dere overfører barna kan gi eller skade dem?

 

Jeg synes det er på høy tid at vi som liksom skal være voksne kan prøve å sette oss selv i bakgrunnen å tenke litt lenger enn det nesa vår rekker, så kanskje...kanskje de stakkars små barna VÅRES kan klare å starte livet i de voksnes rekker uten alt for tung baggasje.

 

Psykisk "vold" kan ofte skade mer enn fysisk...og barn får med seg mer enn vi ofte tror...bare sånn til ettertanke.

[Lita1]

For å gjøre det kort (noe jeg ikke er flink til) så sier jeg:

DETTE VAR ET SUPERT INNLEGG!!!

Flott!!!

[Terningkast6-7 times lucky???]

Jeg gir stående applaus for dette innlegget... Er selv "bio-mor" og "ste-mor", og føler også at vi voksne må ta ansvar for det som er vårt... Og gi barna det de trenger av omsorg og trygghet. OM det skulle være en voksen som ikke er like god på å samarbeide, så er det opp til alle oss andre voksne å ta ansvar for barna våre, egen-fødte eller ei...

 

Og bare for å ha bragt på det rene: jeg har barn fra tidligere ekteskap som jeg tok med meg inn i mitt forhold, mannen min har barn fra før som han har tatt med inn, og nå ventes ett felles barn om ikke så lenge.. Og vi har 8 barn, ikke mine eller dine.. men våre.

 

For meg er det å være "stemor" noe som kommer fra hjertet, og det å være "bio-mor"er å være storhjertet nok til å se verdien en "stemor" faktisk er.

 

Jeg sier ikke alle ting er totalt ukomplissert, men om vi voksne tar vår jobb som "ett eller annet"-foreldre alvorlig, så burde det meste være overkommelig...

Jeg siterer "tanteBassa" litt her jeg, "vi må alle svelge noen kameler"... ;-)

[Gjest]

Godt sagt og tenkt! :-)

[Anonym bruker]

Bevare meg vel er jeg enig i at en verken skal utøve psykisk vold mot barn, la dem føle seg uønsket eller i veien, uelsket eller andre ufyselige ting.

Men hans barn er ikke mine, de mellom menneskelige relasjoner er ikke så enkle som du beskriver. Verden fungerer ikke alltid sånn at kun hvordan jeg som stemor gjør ting påvirker situasjonen.

Vi må alle holde oss innen de forhold og de relasjoner og muligheter vi har, og gjøre det beste ut av det.

[Anonym bruker]

 

Min mann har 2 barn fra et tidligere forhold og sammen har vi 1 barn. Jeg har aldri sagt og ville aldri sagt at VI har 3 barn sammen. Føles totalt feil. Vi har vært sammen i over 10 år og ja er en storfamilie med alle utfordringer det er og goder. Jeg tenker at MIN mann har et eget ansvar som FAR for sine 2 eldste og så har VI som mor og far et ansvar for vårt fellesbarn. Hjemme er jeg en voksen person men ikke en mor for hans 2 barn. De har en mamma og jeg tror så absolutt at de ikke trenger en mamma til. Heller en nær, voksenperson som venn og som kan ha en egen relasjon til de ikke bare som pappas kjæreste.

Synes det er ærlig og ryddig. OG det betyr ikke at man er mindre glad i "stebarna", "bonusbarna" men at man er forskjellig. Det er lov:-) Synes ikke det er noe poeng å applaudere det ene eller det andre for å få frem at SLIK skal det være. Dere som tror at dere er en "mamma" for et barn som har en mamma i live fra før og som barnet bor sammen med bør stikke fingeren i jorden. Dere er ikke "mamma" men noe annet - minst like verdifullt. Og dette "noe annet" innebærer andre forpliktelser enn en mor. Det er ikke dine barn men din manns barn.

[Anonym bruker]

Kjære Tbgjente

 

Jeg kunne skrevet tilnærmet samme innlegg om biomødre. Jeg tror det finnes minst like mange biomødre som skyver barna foran seg som en dårlig unskyldning for å hevne far, enn stemødre som distanserer seg fra stebarna.

 

Det er synd at vi skal sitte og forsvare vår egen rolle her inne både som biomor og stemor. Jeg bruker dette forumet til å lufte frustrasjon (så jeg slipper å ta det ut på de hjemme) og ikke minst for å få råd og tips om hvordan jeg kan gjøre hverdagen enklere for mine dine og våre barn. Trist at diskusjonene går ut på å beskylde hverandre for hvem som er verst. Uansett om barna har 4 foreldre eller 2 foreldre + 2 voksenpersoner

 

Det er nok av tråder her som dessverre sprer eder og galle: Kan vi ikke slutte å starte nye?

[~~DoraDora~~]

De fleste er her inne for å få råd i vanskelige situasjoner, som har med dette temaet å gjøre. Dette er som anonym over sier, et forum hvor en kan få ut litt frustrasjon...

 

Og dersom dere alle er tøffe nok til å innrømme det, så er jeg sikker på at det er de innleggene med de "Heiteste" overskriftene, dere trekkes mest mot når dere er her inne... innleggene hvor folk lufter sine frustrasjoner...

 

Ikke kom hit og påstå at dere like ofte hadde tittet innom her, og tatt dere tid til å lese gjennom laaange innlegg hvor stemødre fortalte om de "vanlige" hendelsene de har når stebarna er på samvær. Det nekter jeg å tro på...

 

Jeg for min del synes det er bra, og ofte lærerikt å høre om hvordan andre opplever dette... både biomødre og stemødre... Greit å kunne se "to sider av samme sak". I tillegg synes jeg det hjelper meg å høre hva andre mener om ting jeg selv opplever i denne situasjonen.

 

 

[Terningkast6-7 times lucky???]

Hei, antar det var mitt synspunkt du svarte på?

Det var ikke meningen å fremstå som at jeg er mamma til barna min mann har fra før, da tror jeg du misforsto... Det jeg mener er at vi sammen gir omsorg og trygghet, og tar vare på alle barna i samlet tropp og ikke "deler" dem i mine eller dine... Det er snakk om er å velge å ikke skyve bort noen av ungene. Om da min manns datter har lyst til å sitte i mitt fang og kose, så er også min omsorg til for henne, selv om hun da ikke er født av meg.. akkurat som min mann blåser på min sønn sitt kne om han har falt og slått seg...

Det er på det grunnlag jeg snakker om våre barn, da vi begge som foreldre gir omsorg og trygghet ovenfor alle barna vi har..

Vi er tross alt en familie.

Kaller dette å inkludere jeg, noe jeg vet ungene her setter stor pris på. ;-)

[Anonym bruker]

 

Hei terningkast6, måtte smile litt av innnlegget ditt. Klart begge voksne i et hus skal vise omsorg på alle måter og du kan gjerne definere det som å inkludere (selv om jeg tror det er mange måter å inkludere som også er mulig ved å snakke om mine og dine barn:-). Det jeg mener er at den eneste grunnen til at du kan snakke om "deres" barn er fodi du er sammen med pappan. Hvis dere hadde gått fra hverandre så hadde ikke dere snakket om "barna våre" på samme måte...Omsorg og ikke minst trygghet kommer også av å ha definerte relasjoner. Jo klarere jo mer trygghet ofte... Jeg synes at den tanken om at "vi er blitt kjærester, mine og dine barn er stesøsken og vi er en familie" ofte kommer altfor altfor fort. Kjenner barn som har vært ut og inn av slike "stor familier" opp gjennom årene...og tro meg...det er ikke alltid like trygt og godt. Hverken for barn eller voksne. Har en fetter som hvert år ha ny kjæreste - som regel har kjærestene barn og min fetter har 3. Og hvert år skal alle barna og voksne i familien møtes som storfamilien, inviteres likt til bursdager, bryllup, konfirmasjon osv og vet du hva jeg trenger ikke å bli kjent med alle disse menneskene med en gang....og jeg tviler sterkt på at ungene synes det er like stas å skulle møte masse fremmede mennesker de skal være i familie med fordi mamma og pappa er blitt kjærester...å inkludere slik du skriver kan ha mange uante konsekvenser.

[Terningkast6-7 times lucky???]

Klart det er fordi de er barna til mannen min... Men når jeg ble sammen med pappaen deres så valgte jeg jo også å ha barna som en naturlig del i mitt liv? Og det har jeg gjort... Og min mann tar seg av mine barn som om de var hans....

Må jo være bra det eller?

Det som Er definert her i gården er at vi alle 10, snart 11 er en familie og vi skal ha det bra sammen, og da gjør vi det vi kan for at det skal være sånn.... og å ta alle 8 barna som våre har vist seg å være rett vei for oss... vi voksne har det godt, og ungene trives...

 

Jeg er selv ste-barn, og har erfaring jeg og.... ;-)

 

Det er forskjellige løsninger for forskjellig familier.. Men å lage skiller og eskludere, det går ikke bra....

Ha en fortsatt fin kveld....

 

 

 

[Anonym bruker]

 

Hei igjen terningkast6,

 

Jeg skal egentlig legge meg men men.....snart på vei:-) Det er godt å høre at dere greier å håndtere alle de utfordringene og gledene som hører til med en stor familie og 8 barn:-)! Helt enig i at å ekskludere ikke er noe løsning og klart at det er fint for ikke å si supert at dere greier å snakke om våre barn. Dette gjelder sikkert ikke deres familie men jeg tror det er lett å snakke om "våre barn" og snakke varmt om det men i praksis - i hverdagen er det kanskje ikke like lett å følge det....

 

min mann vokste også opp med sine 3 søsken og stemors barn - 4. Far (min svigerfar:-) og stemor (svigermor) snakket og snakker fremdeles om SINE barn og barnebarn (alle sammen), om at alle skal behandles likt, at ingen skal ekskluderes osv. Min mann har fortalt meg at både han og søskene ikke har følt det slik. Det har alltid vært forskjellsbehandling og slik er det enda i dag (både barn og barnebarn på hver sin side)....som sagt jeg tror det er veldig lett å snakke varmt om "våre barn" og at alle behandles likt...men jeg tror ikke vi mennesker er så "objektive", jeg tror vi gjør forskjell på egne barn og andres barn....jeg tror faktisk noe annet er ganske vanskelig....og det er ikke for at vi er onde, ikke er glad i vår partener eller bonusbarn....men jeg tror det ligger i vår natur......og at det er bedre at man er ærlig og åpen om det...at det er en forskjell.......dessverre gjelder dette de fleste av oss men ikke alle.

 

Vil helt til slutt si at jeg ikke tviler på at din familie har funnet ut en måte som fungerer for dere. Det er flott! Ønsker dere lykke til med den lille! Og nå skal jeg sove!

 

[Anonym bruker]

Hva er galt med deg????? Sier du at hvis jeg ikke omtaler stebarna som MINE barn, så er jeg en dårlig stemor???!! Herregud! Får være grenser for hva en skal måtte ta på seg! En stemor er forpliktet til å være hyggelig og behandle barna bra under samvær, det er ALT du kan forvente! Og greier man det er man faktisk en god stemor!

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Har aldri sagt at du skal si dine barn til hans barn...jeg skrev "deres" barn. Og når jeg sa VÅRES, så mener jeg våres alle barn...barn generelt. Jeg er ikke og kan aldri bli mamma til mine stebarn, de har alt en mor...MEN en kan vise de mer forståelse og tilhørighet enn hva mange gjør. Og nei, jeg er langt fra perfekt. Om du leser innlegget mitt en gang til, så kanskje du forstår hva jeg mener.

 

Og til du som nevnte det med bioforeldre...klart det er mange biomødre/fedre som også må ta seg sammen. Men håper for all del ikke det er mange bioforeldre som viser "fremmedhat" mot egne barn. Det at de bruker barna i en konflikt mellom seg og mor/far er absolut galt.

 

Dette var ikke skrevet for at folk skulle føle de var nødt til å forsvare seg selv, vet det finnes mange fine bioforeldre og steforeldre...bare en liten tanke om hvordan det må være for alle de barn som lider under dette.

[Anonym bruker]

Hei Tbgjente

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver. Selv om det finnes strålende bio og stemødre rundt omkring så finnes det også de som mister fokuset på det viktigste oppi dette: nemlig barna. Biomødre som bruker barna i "kampen" mot faren evt en eller annen form for straff/sjalusi, og stemødre som ikke aner hva de går til, og ikke evner å ta det ansvaret de har havnet opp i. Skylden for dette er nok 50/50, selv om jeg tror terskelen for at stemor gjør noe galt er mye lavere enn biomor.

Jeg sitter ikke barnevakt for mine stebarn, jeg kaller det heller at jeg finner på noe sammen med de. Når det er sagt er jeg ganske klar på at de er der i utgangspunktet for å treffe sin far. det betyr at far får planlegge samværshelgene sine slik at han er tilstedet - og de må gjerne bytte helger for å få det puslespille til å gå opp. Men at vi kan finne på ting sammen hvis far skal et ærend eller hjelpe naboen noen timer er jo selvfølgelig helt greit (og da sitter jeg ikke barnevakt)

Tror det er greit å sette slike grenser slik at man ikke blir brukt som barnepasser. Man er først å fremst kjæreste med en som har et barn fra før. Skal man bli en god stemor tror jeg man skal sette noen grenser for hva man selv aksepterer, og ikke være en nikkedukke for bioforeldrene.

Jeg krever iallefall såpass respekt fra mannen min at jeg vil bestemme hvor mine grenser går - da er jeg så utrolig mer medgjørelig for hans barn og vi trives godt sammen.

 

Lise:)

 

[~~DoraDora~~]

Ja det er vel "vårt" barn når vi ska stille opp når faren skal noe ( barnevakt), mens jeg tviler sterkt på om det ville vært like mye "vårt" barn, dersom far ikke kunne møte opp på feks et foreldremøte... hadde det da vært en like stor selvfølge at jeg stilte i hans sted da????

 

Har på følelsen at vi er gode nok, når vi kan utnyttes... men ellers er vi ikke verdt en dritt.... det er sånt som provoserer meg noe enormt

[Anonym bruker]

Det er ikke så lett. Det er nettopp et innlegg om en mor som er sjalu på stemor etter å ha sett dem på senteret. Det er ikke alle mødre og fedre som er så villige til å dele barna sine. Det funker ikke sånn at de bare kan dele på jobben og utgiftene, men ikke på andre ting.

Selvsagt er vi alle ansvarlige for mennesker vi er sammen med, få dem både til å føle seg velkommen, ønsket og godt likt. Det være seg om det er venner eller familie, voksne eller barn.

Men et foreldre ansvar er ikke det vanlige å sammenligne ansvaret ovenfor samværsstebarn med. Vår ansvar og mandat strekker seg ikke lenger enn hva foreldrene gir oss, og slik er det. Jeg har en samboer som ikke er særlig flink å dele ansvaret for sine barn. Han deler villig vekk på både kostnader, klesvask og oppvask, men oppdrager ansvaret det holder han for seg selv. Jeg kan ikke gå inn å overstyre den oppdragelsen han og barnas mor bestemmer seg for at de gjerne vil gi. Samme om jeg synest det er behov for det.

Selvsagt mener jeg ikke at jeg skal vise dem verken hat eller avsky, og ikke føler jeg det for dem heller. Men siden jeg ikke har full styringsrett over hvordan de får lov til å oppføre seg i vårt hjem, så bruker jeg min rett som voksen i huset til å begrense hvor mye de oppholder seg her.

Deres oppførsel er ofte for meg et kompromiss for hvordan jeg selv ønsker å leve og hvordan jeg ønsker fellesbarna skal leve, og jeg kan ikke stå uten innflytelse på mitt liv og mine barns liv.

Min mann kunne selvsagt ha valgt annerledes, han kunne ha gitt meg mer innflytelse i barneoppdragelsen av sine barn, da hadde ikke jeg kunnet sagt noe. Men så lenge han ikke er villig til å dele på de ting som virkelig gjelder så kan han ikke kreve at jeg bare bidrar med slavekraft.

[~~DoraDora~~]

Jeg har hele tiden vært med på oppdragelsen av mitt stebarn. Når hun er hos oss, så må hun følge mine, og farens regler. De samme reglene som vi har for våre barn.... Vi ser det på den måten at hun kommer inn i familien vår, når hun er her, og må derfor følge våre regler. Enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Ja, i ditt tilfelle er det ikke far som begrenser din innflytelse, men jentas mor. Men en kommer ikke lenger enn hva foreldrene gir tillatelse samme hvordan en snur og vender på det. Om en så prøver og handle uavhengig av dem, så får en jo bare opprørske barn å hanskes med i stedet for, som gjerne også begynner med trass. Vel det kan en godt risikere.

[Anonym bruker]

Et flott inlegg Tbgjente!

 

Hilsen Lena.

[Anonym bruker]

Flott innlegg Lise

 

 

 

[Anonym bruker]

Ikke sant.

 

Jeg setter stor pris på stemor, vi er gode venner og kan slå av en prat i hyggelig lag. Jeg aner ikke hvordan de ordner det med bringing/henting på skolen, men jeg vet at de deler på det. Hun har også møtt på foreldremøte og avslutninger, noe som også min mann gjør. Dette er helt naturlig. Vår datter heldig, hun har fire foreldre som byr seg om henne og som stiller opp for henne.

 

Uansett hvilke problemer det måtte være mellom oss voksne, så skal dette aldri gå utover barna. De er uskyldige!

[Gjest]

Siterer:

 

****Å komme med uttalelser som NEI, det er da urimelig at du skal passe HANS barn når han er på jobb. Er det ikke "deres" barn da? Om dere har barn sammen, ville det høres bra ut om mannen din sa at han skulle være barnevakt for barnet fordi mor skulle på kafe? En er vel ikke barnevakt for egne barn...stebarn burde vel gå under egne barn det også...det har da en mor eller far under samme tak som deg, det er ikke barnet til naboen en snakker om.****

 

Stebarn er faktisk _ikke_ egne barn. I det ligger det at de har to andre foreldre, som fordeler ansvaret for dem seg imellom. Det vil si at mor eller far har en soleklar plikt til å sørge for å være tilstede for å ta seg av det praktiske og gi sitt barn omsorg i samværstiden, _eller_ spørre sin partner om det er greit at hun eller han tar seg av det for en kortere tid. Er det ikke greit, vel så må man ta seg av sitt barn selv.

 

Kan noen være så vennlig å forklare meg hvorfor det er greit at bioforelderen gjøre andre ting i samværstiden, mens steforelder skal være forpliktet til å ta samværet, ellers er man et monster? Det henger ikke på greip.

 

Det _er_ faktisk helt urimelig å tro at en skal legge beslag på sin kjærestes tid og ressurser fordi det ikke passer en selv å gjøre foreldrejobben sin. Bioforeldre som respekterer dette, og _verdsetter_ hjelp og frivillig medforeldreskap fra ny partner, tror jeg har lite problemer med å få mye hjelp. Men de som tar partnerens ekstrainnsats for gitt, lager dårlige forhold for seg selv og for familiens særkullsbarn og fellesbarn.

[Anonym bruker]

Det mest normale er å ha en fast samværsordning.

 

Etter at min eks ble samboer ringer han ikke meg lenger hvis han må jobbe lenge og ikke kan hente på SFO, han ringer samboeren. Dersom de skal bort, fikser de selv barnavakt. De deler på å hente/bringe og jeg er helt sikker på at stemor av og til er hjemme med barna mens far jobber.

 

Jeg synes det er helt normalt å trekke et skille, så slipper man så mye mas.

 

Og stebarn er egne barn ja. De skal ihvertfall behandles på en slik måte. Jeg skaffer ihvertfall ikke barnevakt når mannen min uansett er hjemme, det blir bare dumt.

 

Når det gjelder bioforeldre og samværstid, så har vel ikke bioforeldre samvær, de har omsorgen. Men uansett, begge foreldre har som regel "fri" annenhver helg, så hvor vanskelig kan det være å prioritere barna når man først har dem der. Samvær er tross alt barnas rett til å se far, ikke omvendt.