...Hjelp noen...??? Hva er galt med min samboer?

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne.. Kan sikkert skrive like langt som et liv om dette men skal prøve å fatte meg i korthet!

 

Jeg traff typen min i august i fjor. Jeg var stormende forelsket og alt gikk på skinner fram til jeg ble gravid. I desember følte jeg at alt begynte å bli kontrollerende og anipulerende.

Ante ikke helt hva som var galt da, hadde litt vanskelig for å sette ord på det men det begynte såvidt med mld og slikt. Fikk jeg en mld var spørsmålet hvem min venn var. Jeg svarte og fikk et nutt spm: Hva skriver du da?...Dette var småting syntes jeg og prøvde å ignorere det selv om han maste om hver eneste mld jeg fikk.

Han ble sur og nedlatende for den minste ting..(helt ufattelig nok klarer jeg åvidt å dette ord på det nå). På jobb kunne han kommentere for noen store bukser jeg hadde dratt på men når jeg nettopp hadde begynt å bruke mammkler.

Slike ting som var så sinnsykt sårende. Jeg kunne ikke snakke med noen, le eller neon ting uten at han skulle vite ned i minste detalj om hva det dreide seg om. Slitsomt!!!!!

Ting ble bar verre og verre..og dagen etter at vi hadde flyttet i ny leilighet flyttet jeg fra ham. Vi hadde vært ute med min mor den dagen og han hadde ikke vist noen god side. Var skikkelig barnslig og gikk rundt med et skikkelig "syns synd på meg" Utrykk.

Han oppførte seg slik forde han ikke likte det gode forholdet meg å min mor hadde.

 

Etter vel om lenge en mnd hjemme det jeg fikk hvilt ut og komt til hektene igjen endte det med at jeg flyttet tilbake. Dt gikk ganske bra fram til for et par mnd siden.

Alt faller sammen og jeg er så sinnsykt utslitt. Jeg føler jeg ikke bestemmer noen ting selv, bor langt ut på bondeland og kommer ingen vei. Jeg har ikke lappen og kan jo ikke kjøre men jeg har heller ingen problemer med og ta buss. men det har han. Han skjønner ikke hvorfor jeg skal ta buss når han an kjøe meg. Forså meg rett nå: Han liker ikke at jeg går ut uten ham, hverken til min mor eller rett og slett bare en tur med hundene alene. Venner har jeg ikke mer igjen av og venner har han aldri hatt!

Jeg liker mitt egent selskap og liker ikke å være avhengig av andre. dessuten syntes jeg at jeg må få lov til å ha litt fred og slippe å løpe i bena på ham hele dagen. Hvis jeg vil ut en tur så oppfører han seg som en liten unge og kan ikke forstå hvorfor jeg vil noe uten ham. han må alltid vite hva jeg gjør, hva jeg tenker, hva jeg sier osv. Dette fører til jernteppe hos meg og jeg føler meg konstant overvåket.

Så den siste mnd har jeg latt vær å gå ut og holdt kjeft for å slippe å krangle. På fredag brøt jeg helt sammen. Da hadde vi vært ute og handlet og jeg hadde ikke engang fått vært inne et prøverrom alene engang for å prøve meg en BH. Det var sinnsykt ydmykende.

Jeg vill bare kjøpe noe nytt undertøy til å ha med på sykehuset. Fikk ikke gjort så mye akkurat så jeg sa til ham at jeg eller kunne ta med mamma til uka slik at jeg kunne få kjøpe det jeg trengte til sykehusoppholdet.

Da snudde han helt og hadde helt klart god tid likevel og kunne være med meg rundt i butikkene til jeg hadde funnet det jeg trengte.

Han ville bare ikke forstå..nyttet ikke å si at jeg gjærne ville inn i en butikk alene..ble ramaskrek med engang og jeg orket ikke å krangle om det..

utbruddet mitt kom da vi gikk fra senteret. 2uker til KS og jeg er fullstendig utslitt..

I går tok jeg sjangsen og sa at jeg gjærne ville en tur til min mor alene (vi er der ganske ofte altså, men jeg for liksom aldri muligheten alene).

håpte det ville gå bra uten å bli kryssforhørt først. Kvier meg til å si ting til ham og føler meg helt underdanig.

Han fikk kjøre meg til min mor da og prøvde såvidt og snakke med ham på veien.. vi hadde kranglet så å si hele dagen også da og det var pga hans handlemani..Har er allti ute på farten og kjøper bade det ene og det andre uten å diskutere med meg først. ikke det at det er så galt men leh liker at økonomien er i orden og at når det gjelder høie beløp så kan vi snakke om det før vi kjøper noe. Lever jo i et parforholdt da..

endte vertfall med at jeg stigråt da vi kom hjem til min mor og moren min kom ut i gata og henta meg.. da var jeg halt nervevrak.. krangelen da startet med at jeg ikke kunne helt svare for hva klokke jeg ville hjem igjen. han godtar ikke "vet ikke, jeg ringer deg". Alt føltes nytteløst og som om det er min feil.. lurer på om heg har litt for mye hormoner i kroppen eller om det faktisl er han det er noen galt med..

 

Beklager at dette ble rotete men jeg er helt utslitt.. vet ikke hva som skjer lenger men føler meg fanget i mitt eget hjem..

Håper noen orker å lese, men jeg tror ikke jeg helt har klart å utfylle alt som er galt. Tusen takk for respons hvis noen vil skrive noen ord...

 

cher

[Anonym bruker]

Kom deg vekk fra den psykopaten så fort som mulig!!

 

 

[Anne-B.]

Av det du forteller her, høres det ut som at han er på nivå med et barn. Han er egoistisk og har ikke evne til å sette seg inn i hvordan noe kan være for andre.

 

Du har det ikke godt nå, og kommer ikke til å få det noe særlig bedre etter hvert heller. En persons karaktertrekk endres ikke som ved et trylleslag ved å få barn, slikt skjer bare på film.

 

Som en som står utenfor, så er mitt råd at du bryter forholdet. Mora di ser antageligvis hvordan han behandler deg, søk hjelp og trøst hos henne.

[Anonym bruker]

Tror du må finne ut hva du selv kan leve med. For oss som står utenfor føles det helt vanvittig at du godtar dette, men du ser kanskje også de gode siden, evt er redd for å være alene.

 

Tror du skal finne ut hva det er som gjør at du bor sammen med denne mannen. Hvis ikke du gjør det for de rette grunnene vil jeg anbefale deg at du pakker en bag¨å flytter inn hos moren din. Hun vil nok støtte deg i din avgjørelse.,

 

- En ting er sikkert: Ikke vær i det forholdet pga at dere får barn, det er altfor mange barn i Norge som lider under en slik tankegang. Forholdet du er i føles ikke sunt for deg, og er dermed ikke sunt verken for deg eller babyen.

 

Ønsker deg all mulig lykke til med fødsel enten den er med eller uten mannen din.

[stavangermamma3]

Vil gjerne spørre om et par ting, du svarer om du klarer og vil.

Er det slik at han fyker i været av av ulike ting, det som er greit den ene dager en det ikke den neste? Får han i ettertid dårlig samvittighet?

 

Må først påpeke at dette er DITT valg, det er du som skal leve med det uavhengig av hva du velger.

 

Men denne mannen høres ut som han har et snev at psykopati og noe manipulerende atferd.

Det at han har isolert det i form av plassering av bolig og tap av venner får mine alarmer til å ringe.

Det aner meg at han også snakker nedsettende om din mor.

[stavangermamma3]

Takk for at du skrev til meg, vet ikke hva jeg kan gjøre for deg. Men om det hjelper å ha noen å prate med så bare skriv til meg.

Jeg kan jo fortelle kort hvordan jeg vet litt om dette å bli manipulert og kontrolert.

Da jeg var 17 år reiste jeg til Tyrkia på ferie, der traff jeg verdens mest sjarmerende gutt. At han så ut til å beundre meg over alt på jord gjorde jo saken lettere. Jeg pendlet til tyrkia i to år før vi giftet oss. Alarmene var da begynt å ringe hos meg, men han beklaget seg jo alltid i ettertid og skyldte på en vanskelig barndom.

Han var egoistisk, egosentrisk og kontrolerende.

Jeg tilgav ham alt, stakkar-han hadde det jo så vanskelig.

Så flyttet han til norge. først var alt ok, men etter kort tid kritiserte han vennene mine, klesstilen min og måten jeg gjorde det meste på.

Jeg var ikke enig, men føyet meg for å slippe krangler.

Jeg ble en skygge av meg selv, hvor alt jeg gjorde var for ham . For å glede ham eller for å unngå at han ble sinna.

Han på den andre siden gjorde hva han ville. Det var jo ikke samme saken(?!?)

Vi fikk barn, trodde og håpt at alt ville bedre seg når hun var født, han sa at det ville det. Men ting ble bare verre. Jer ble mer isolert enn noen gang og gråt mye. Da datteren min var 1 år pakket jeg å reiste mens han var i utlandet, måtte gjøre det på den feige måten. Hadde ikke klart det hvis han var tilstede. Han ville lovet bot og bedring, vært lei seg og lovet at DENNE gangen skulle det virkelig bli annerledes. Og jeg hadde ikke vært sterk nok til å stå i mot.

 

Er i dag 2,5 år etter samboer på ny, men en flott mann som elsker meg for den jeg er, ikke den han kan forme meg til. Jeg er like overrassket hver gang vi diskuterer, vi er likeverdige. Jeg blir satt pris på, ikke bare belønnet når jeg gjør noe riktig.

Jeg er lykkelig og ikke avhengig av andres humør for å være det.

 

Så det jeg vil si til deg er at du må prøve å se det objektivt, flytt til din mor i en mnd. Om dette forholdet er bra for deg så vet du det etter det. Er det ikke det så bli hos din mor. Og vær åpen mot henne, hun høres ut som en flott støtte for deg. Om ting er så galt som det høres ut så vil du trenge henne i den prosessen du skal gjennom.

 

Og kontakt meg gjerne, vil mer enn gjerne hjelpe deg.

 

Ps: Er det din samboer som skriver om at han ikke blir forstått, at han går til en psykolog som er på ferie og at du bare maser og krever?

 

Fikk ikke sendt privatmelding jeg, men send meg mailadressen din så kan vi ta det derfra

 

klem fra stavanger

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott svar!

 

Du beskriver mitt forhold i ditt!!! Jeg er ikke sterk nok til å dra så lenge han er her. han trygler og maser på de vanskeligste måter kan en si, alt jeg sier blir snudd og vridd på og får ting til å handle om ham.

 

Han skrev det andre innlegget ja. Vet ikke hvorfor men tror han følte han måtte få si ting på sim måte! Vet ikke om det er rett eller galt. Jeg viste ham bare mitt innlegg når jeg hadde fått svar av noen har inne. også syntes jeg det var godt å få det ned på papiret slik at han kansje lettere ville forstå problemene.

Han har rett i at han har fått lite hjelp i sommerferien og slikt men jeg syntes at litt av innsatsen for å få det bedre er opp til ham selv. Kansje han prøver å forandre seg til det bedre, men jeg tør ikke håpe lenger! Jeg føler heller ingenting. Jeg syns bare synd i ham(uheldigvis)!

Jeg gjorde saken opp og avgjort på sundag at jeg ikke orket mer og at jeg vill flytte. Jeg sa jeg trengte å avslutte her for å kunne klare å finne tilbake til meg selv. Jeg er ikke lenger meg selv! Jeg har mistet mine meninger og oppfører meg som moren hans, alt etter hva slags humør han er i.

 

Er jeg ikke moren hans er jeg nederst på rangstigen!

jeg har en utolig støttende mor:) Hun mener jo at forholdet burde vært slutt for lenge siden, og det synes hun bare av det lille hun har sett! (ikke ta meg feil nå. Mamma har alltid vært snill med ham og ALDRI vist at hun ikke ønsket forholdet for ham)

Men nå han hun sett, og spesielt i helga.

Hun sier akkurat som du. Hun vil jeg skal komme hjem og at jeg ikke bør bo langt her ute(grødem). Jeg derimot har ikke samvittighet til det så å si. Vet at det er det jeg må gjøre men prøver å utsette i det lengste. familien min har ikke den største bo kapasiteten kan en si. Flytter hjem hjem deler jeg rom med min 16 år gamle bror. Stakkars han. også et nyfødt barn....

 

Vet ikke av hvilken grunn jeg ikke har flyttet ennå.... blir sliten ved tanken. Forholdet ser jeg ikke noe håp for, og det er 100% over for min del.

Må selvfølgelig argumentere med det hver dag da. Han mener jeg tar fra ham barnet og ikke ser tig fra hans side.

Jeg vet at han er alene om jeg drar. Han har ikke et nettverk og det syntes jeg nå er forståelig, med tanke på hvordan han oppfører seg og behandler folk.

Han har heller ikke venner.. (et har jo ikke jeg heller da etter at jeg traff ham)..

off føler jeg legger all skyld på han nå.. Tror ikke bare det er hans feil alt men jeg har gitt opp så mange ganger og er så lei av å krangle å forklare hvordan jeg oppfatter ham og hvordan han er mot meg at jeg så å si lar ting tute å kjøre.

 

Jeg har snakket masse med legen min om dette, men lite eller ingen forståelse å møte der, så jeg har faktisl en følese av at det er jeg som gjør at han er slik han er. Han er mannlig da og bare glatter over og sier jeg må gi det tid og at det er forferdelig å være alenemor i dag..Jeg vil aldri klare meg alene. Virkelig oppmuntrene!!

 

vet ikke hva jeg skal si jeg egentlig.. babyen blir født neste mandag(6aug) og livet er et virrvar. Gleder meg ikke det minste over barnet og gruer meg til etterpå der han kommer tilå gi meg ufattelig dårlig samvittighet hvis jeg blir med familien min hjem og ikke ham. Han mener vi kan bo sammen for babyen sin skyld og han skyld da til jeg finner en leilighet igjen. (er ikke det enkleste i stavanger)

 

Er det best at jeg føyer ham? Er det virkelig slik at om jeg ønsker å flytte herfra så "tar jeg fra ham " barnet.

Jeg ville jo aldri ha hindret ham i å treffe datteren sin men jeg ønsker heller ikke daglig mas! Det er det verste..mas mas mas....mld ,telefon osv..

Han sliter meg ut med alle de innviklete spørsmålene sine og det nytter på en måte ikke å forklare!

oi..dette blei litt lenger enn er hadde trodd.

Tusen takk for at du har svart meg vertfall:)

Og håper at jeg har klart å skrive forståelig.

mvh [email protected]

 

 

 

PS

 

Det er veldig greit å kunne skrive om det til deg.. for om det spykopatiske trekk han har så er det ufattelig vanskelig å få folk til å forstå.

Det var virkelig oppmunterne å lese at du har opplevd det og klart å komt levede fra det. Også kjekt å høre at det finnes bra menn der ute.

 

(irettesett meg er du snill vis du syntes jeg gjør ting feil over for ham) Tusen takk

[lokpo]

Det beste for både deg og barnet hadde vært å kommet deg vekk fra han! Skjønner at det er vanskelig men det blir bare vanskeligere jo senere du gjør det!

[Anonym bruker]

han høres jo sinnsykt barnslig og dominerende ut, men kjære deg, hvorfor finner du deg i det? og ikke si at du bare ikke orker... ikke spør om det er greit at du drar på handletur alene, si at nå drar jeg hadebra! og så drar du! si rett ut at du vil ikke ha han med, du trenger å gjør enkelte ting for deg selv! du kan jo ikke finne deg i slik oppførsel.. om han forfølger deg om du sier at du skal dra ut alene, så er det jo klart at det feiler han noe, men er du sikekr på at du har sagt ordentlig i fra? for jeg ser ikke det ut i fra hva du skriver..

[Sivalur]

Nå er det jo flere mnd siden HI la inn dette innlegget. Kanskje mer på sin plass å spørre hvordan det egentlig gikk? Men er jo ikke sikkert hun ser dette nå da. Hvis du gjør det, så håper jeg det går bra med deg og at du har funnet ut av hva du bør gjøre.

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Det finnes en annen tråd her inne hvor noen lurer på "har noen noengang vært i ett voldeligforhold" eller noe i den duren.... Jeg har skrevet ett gangske langt innlegg der så jeg skal fatte meg i korthet...

 

PSYKISK VOLD ER LIKE VONDT SOM AT NOEN SLÅR DEG!!!!

 

Jeg startet akkurat som du forteller over, han var snill,ble slem,flyttet ut,flyttet inn, gråt,var sliten og kunne ikke dra fra han...

 

Jeg endte opp med:

 

-drapsforsøk, knivstikking,andre volds episoder.

-nedbrendt hus

-utallige trusler ol

 

I dag har jeg:

 

-nytt navn

-hemmelig adresse

-slettet fra alle register i norge

-voldsalarm

-alarmerte vinduer og dører

-nesten ingen venner

-en standig frykt får at han ska finne meg

 

Jeg sier det bare, kom deg ut! Det er vanskelig og vondt men det er viktig for din framtid. Ingen fortjener å noen gang være under ett sånt press...

 

Jeg ønsker bare at du ikke havner som meg... det er fryktelig å våkne opp hver dag å ikke vite om dette er dagen han finner meg....

 

***lykke til***

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med en slik fyr som deg. Og tro meg, det ble ikke bedre, bare verre. Han var sjalu på babyen, på mine venner (som fort ble redusert til ingen venner), på min familie, ja til og med på døde ting som ei cd-plate som jeg var så glad i. Han reduserte meg til et vesen som gikk rundt på tåhev av redsel for å utløse hans vrede.

 

Bedre ble det ikke da barn nr 2 kom. Da skulle barnet kun knytte seg til han, mens alt arbeidet ble overlatt til meg, og han ble skikkelig slem mot den eldste. Slik gikk årene og barna ble mer og mer ødelagt av han. I dag går den eldste til psykolog og den yngste har jeg ikke kontakt med lenger. Psykopaten har fått barnet til å hate meg.

 

Ikke la det hende deg!

 

KOM DEG VEKK!!!