Trøbbel hjemme

[Anonym bruker]

Vi har trøbbel i forholdet,masse trøbbel!

Det jeg vil er en pause,men han sier det er ikke mulig.Enten så blir jeg i forholdet eller så må jeg gå!

Denne besluttningen klarer ikke jeg å ta nå,så nå har jeg gått her hjemme i ei "boble" i mange dager.Men kommer ikke frem til noen svar.Jeg mener fremdeles at vi begge hadde hatt gått av en pause,slik at vi kan finne ut av problemene,og sammtidig kjenne på hvordan det er å bli alene.Og se om det er det vi vil!?

Jeg vil jo ikke egentlig gå,men det er så masse uenigheter her noe som går utover oss alle. Det er jo absolutt ikke gått for våre barn! Vi krangler ikke foran de,men utrolig hva de merker...

Elste mann sa til meg her en dag med tårer i øyene"mamma,du og pappa må ikke flytte fra hverandre"Det gjorde vondt!

 

Har noen noen gode råd til oss?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke en pause vil hjelpe, og du får heller ikke noe reellt inntrykk av hvordan det vil være å bli alene.

Jeg tror aldri du vil løse noe ved å se utover, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis det er forholdet som er problemet, ja så er det forholdet dere må fokusere på. De samme problemene vil dukke opp helt til dere tar skikkelig tak i dem, gjerne ved hjelp av en psykolog eller samlivsterapeut.

Selv syns jeg det er absolutt vanskeligst å ta tak i problemene når man egentlig bare vil ha en pause fra hele greia. Jeg føler meg litt apatisk til hele forholdet da.

Men jeg tror det er lurest, spesielt hvis det er barn i bildet. Å gjøre noe selv om du ikke er spesielt motivert for det.

Håper det ordner seg.

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret ditt:-)

 

Det som er så dumt var at vi oppsøke familie poliklinikken,men fikk avslag forde det var så lang venteliste! Det var nesten 2 års ventetid! Utrolig kjipt når jeg endelig fikk han med på det!

Vi gikk til samlivsterapaut for 2 år siden,men han synes det var for dumt,så vi droppet ut!

Kanskje vi burde prøve det igjen...

 

Det er bare så pyton å ha det slikt.Mest av alt ønsker jeg selvsagt at vi kan holde sammen.Jeg er jo utrolig glad i han,men ikke alltid i det han gjør...Jeg er heller ikke feilfri bare sånn at det er sakt!

 

 

[Anonym bruker]

To års ventetid?? Det er jo tåpelig, da vil jo situasjonen sannsynligvis være "løst" på enten den ene eller andre måten uansett!

Kom på en liten ting du kunne gjort for å få i pose og sekk. Hva med å reise vekk en langhelg? En liten ferie med en venninne? Det må jo være helt legitimt, også for ungene dine. Det er liksom ikke så "skummelt" at mor reiser på hyttetur eller til London med en venninne. Så får du i hvert fall bittelitt tid til deg selv og tankene dine.

[Anonym bruker]

Der sa du det:-)

Ikke så dumt kanskje,tror jeg skal høre med han om den tanken i kveld.Det hørtes utrolig dæilig ut:-)

 

Tusen takk for gode råd

 

Klem :-)

[-Hengebuksvinet-]

Det høres litt hardt og skummelt ut, og får han kanskje til å tro at denne tenkeperioden medfører at du kan date andre. Eller er jeg helt på jordet nå?

 

Vi har flere vennepar som har flyttet fra hverandre en kort periode, mens de har gått til rådgivning og datet litt mer uformellt. Et av parene gjorde det da sånn at de leide en hybel, og at det byttet på å bo hjemme hos barna. De var også ivrige til å tinge barnevakt i denne perioden, sånn at de kunne gjøre litt morsomme ting sammen. Uten ansvar og hjemmets mas hengende over seg. Dette forholdet ser nå ut til å fungere supert, og de har faktisk satset på å få nummer tre i ettertid.

 

Jeg tror en pause kan være alfa og omega om man har gått seg fast i et dårlig spor. Og det er ikke noe nederlag å få profesjonell hjelp ;-)