Ikke stemor likevel.

[Kreoline]

Jeg var "sammen" med en mann med 3 barn fra før. Vi møtte hverandre kun sporadisk, gjerne med måneders mellomrom. Jeg møtte han i februar og fikk ikke sett han før i slutten av juni. Alle våre planer om å møtes blir avlyst med reelle ting han må ordne. Det var hyttesalg, leilighetsvisning, ekstra samvær med barna, jobb o.s.v. Han pratet om å ville flytte sammen med meg og om hvor fint alt kom til å bli fremover. Han hadde så god tid til meg i sommer for da var alt ferdig med den nye hytta hans og vi skulle bare kose oss. Jeg er litt mer av den realistiske typen, så jeg satte meg ned med kalenderen og fant ut at han hadde tid til å se meg 1 helg i sommer. Vi avtalte helgen og som det pleier å skje kom det selvsagt noe annet i veien som han heller ville prioritere. Nå er det helt slutt og jeg føler meg utrolig dum som sitti å ventet på han som om han var den siste mannen på jorda.

 

Jeg var totalt blind og så ikke at han ikke hadde noe følelser for meg. Jeg prøvde å gi han en klem et kyss på kinnen når jeg var hos han, men ble sittendes med en følelse av å klenge og invadere han. Han fikk meg til å tro at han ville gi meg et godt samliv, men alt var bare ord. Alt hadde blitt som han ville ha det og han hadde brukt ungene sine for alt de var verdt for å oppnå egne ting. Egentlig var han en gedigen egoist, fordi han lot foreldrene sine flytte inn til seg med lovnad om at de skulle bo hos oss. Denne avgjørelsen som hadde fått så stor innvirkning på livet mitt, tok han alene uten å si noe til meg. Argumentet hans var at foreldrene hans ikke hadde sett barna hans da det var små og det var så syndt på de og barna at det ikke var måte på. Han levde i fortiden sin og skulle ta igjen alt det tapte.

 

Jeg høres sikkert bitter ut, men det er jeg ikke. Jeg er glad for at det tok slutt, for jeg hadde blitt tilskuer i mitt eget liv. Tilværelsen hadde handlet om han, barna og foreldrene hans og jeg hadde måttet tilpasse meg til enhver tid i et kjærighetsløst samliv. Aner ikke hvorfor jeg ventet så lenge på han, men jeg trodde han var en bra mann og min redsel for å bli alene tok overhånd. Han viste litt kjærlighet i senga, men sånn elsers var det ikke så mye å rope hurra for.

 

Godt å få skrevet det ned, nå er jeg på kjærlighetsjakt igjen, der jeg kommer til å finne meg en singel pent brukt mann.

[Solitude]

Kjære deg... Vær glad for at du slapp unna mannen på et så tidlig tidspunkt. Lei for å si det, men etter det du forteller her så er det klart at mannen ikke hadde blitt den gode samlivspartneren.

 

Høres ikke ut som han har tid eller interesse for å bruke på et kjærlighets forhold nå.

 

Godt at du ser det selv at dette hadde ikke blitt greit i lengden... ønkser deg lykke til med jakten på singel pent brukt mann.. hehe.. måtte forresten le litt når jeg leste det. Skikkelig artig beskrivelse

 

 

[Gjest]

Er lei for å høre at det ble sånn, men sammtidig ikke for din del. Etter å ha lest en del du har skrevet virker det ikke som du har hatt det lett, så kanskje best for deg og ditt liv, slik at du har en mulighet å se framover når det triste går over.

Ønsker deg lykke til=)

[Kreoline]

Dette er absolutt det beste, jeg hadde ikke blitt lykkelig i dette forholdet. Det har ingenting med barna hans å gjøre, selv om jeg vet at far hadde brukt barna sine for alt de er verdt for å oppnå egne fordeler. Jeg måtte hele tiden høre på at han selvsagt kunne gjøre ting/"ofre seg" om han ikke hadde barn. Han forsøkte etter beste evne å tilrettelegge ting slik at hele livet vårt/mitt hadde blitt etter hans ønske. Han levde fortsatt mentalt i ekteskapet sitt og pønsket ut hvordan han kunne ta igjen alt det tapte. F.eks. som jeg fortalte i innlegget om at han lot foreldrene sine flytte inn i leiligheten hans for å senere skulle bo i leilighet i vårt hus. Det er da ikke sikkert at vi hadde fått råd til å bygge oss et hus på mange år. Det er tøft nok å skulle finne sin plass i forhold til barna hans om ikke dette forholdet skulle bygges i leiligheten der besteforeldrene til barna bor og har innredet leiligheten etter eget ønske. Jeg hadde jo følt meg som en outsider i både hverdag og helg. Hans argument til enhver tid var at foreldrene hans ikke hadde fått sett noe særlig til barnebarna i oppveksten.

 

Jeg har bedt han instendig om å la fortid være fortid og heller finne ut hvordan han best mulig kan ivareta barna og fremtiden isteden for å synest synd på seg selv, barna og foreldrene sine. Men han hadde en rar tankegang om at nå skulle alt bli som han ønsket, og at jeg hadde noen meninger om mitt liv og min fremtid var helt uten interesse for det laget bare krøll for hans intensjon om en perfekt tilværelse.

 

Takk kjære gud for at jeg kom meg ut av dette. Større egoist skal man lete både høyt og lavt etter. Nå forstår jeg også hvorfor hans eks alltid var forbanna på han og kjeftet. Hun var bunn fortvilet over at han turet frem uten å ta hensyn til at andre kan ha følelser og andre meninger.