Hvorfor er det så vanskelig å gi opp forholdet?

[Anonym bruker]

Mannen min kaller meg ofte for stygge ting og slenger meg full i dritt og kjefter på meg for meningsløse ting, som at han mener jeg ikke kjører bra (jeg kjører bra når han ikke er med, men det blir ofte litt usikkert når han er i bilen nettopp på grunn av dette.)

 

Han bryter ofte avtaler, lover ting som han ikke holder. Svikter meg veldig ofte, og sårer meg gang på gang ved å bryte ting.

I tillegg kjefter han på meg hvis jeg blir lei meg når han sier han kommer hjem til tre f.eks. men ikke kommer før åtte-ni, og så har han ikke gitt beskjed på forhånd. Da er jeg helt dum (selvsagt..!)

 

Han er mer borte enn tilstede, og hjemme sitter han og sukker og klager over alt han ikke kan gjøre fordi vi har barn, selv om han stort sett gjør akkurat det som passer han likevel, og ikke tar hensyn til at jeg alltid sitter igjen alene med barnet. Ønsker han å finne på noe, spiller det ingen rolle hva jeg sier. Han bare går.

Ønsker jeg å finne på noe, må jeg planlegge det flere uker i forveien, og det er så vidt jeg tør å spørre om det går greit, for han blir sur uansett.

 

Han forventer at jeg gjør alt for ham her hjemme, lager mat, vasker klærne hans osv. Han selv gjør ikke noenting. Jeg tar meg av barnet, gir h*n mat, nye klær, bleier osv. Ber jeg han om å gjøre noe, sukker han i et par minutter før han evt. ber meg om å hente bleien eller klærne for han gidder ikke reise seg.

 

Jeg er absolutt ikke lykkelig. Han sårer meg, svikter meg og lar meg sitte hjemme alene minst 80 % av tiden. Dette er noe han mener jeg burde godta uten problemer. Men jeg klarer bare ikke å sette foten ned å gi slipp på ham, selv om jeg etter en viss tid sikkert får det fint igjen.

 

Jeg misunner alle som har forhold med kjærlige menn, menn som bryr seg, sier fine ting, hjelper til hjemme, koser seg hjemme sammen med damen sin og setter pris på henne. Jeg klarer ikke å forstå at det går an, det er så fjernt fra min virkelighet. Det er vel noe jeg aldri får oppleve.

[Gjest -<<-]

Fordi mennesker generelt misliker nye ting og overganger til utrygge settinger. Dessuten er det antagelig ekstra kjipt å oppgi langvarige forhold, fordi det også impliserer å akseptere at man gjorde en grundig feilvurdering på et eller annet tidspunkt.

 

Men at du aldri får oppleve et godt forhold er noe du bestemmer selv.

[Anonym bruker]

Fordi han, gjennom systematisk nedtrykking og sjikanering har fått deg til å tvile på deg selv, og tro at det kanskje er noe i det han sier...... Kanskje er du dum, kanskje er du for kravstor, kanskje hørte du feil når han sa noe, kanskje kjører du dårlig....

Jeg kan love deg en ting; ingen av disse tingene stemmer!! Kom deg bort, det gjorde jeg- og etter ganske så lang tid er selvtillitten på vei tilbake.....

[Anonym bruker]

Ja, jeg burde komme meg bort. Jeg vet det så inderlig godt. Jeg føler meg trakket på, dårlig behandlet og nærmest som en slave. Han setter inn pris på noe jeg gjør, selv om jeg faktisk tar meg av alt.

Hvis han drikker, sier han at han er stolt av meg, og er takknemlig for det jeg gjør. Men det spiller jo ingen rolle når han ikke oppfører seg deretter...

 

Jeg er helt knust, og ja du har rett. Jeg tviler veldig på meg selv, tror ikke at jeg kan finne noen andre, føler ikke jeg fortjener det.

 

I tillegg klamrer jeg meg til våre fine stunder. Sjeldne, men fine.

 

HI.

[Anonym bruker]

To ting;

 

Hvis du ikke gjør noe med situasjonen, får du helt rett - du vil aldri få oppleve et sunt og kjærlig forhold.

 

Du er absolutt din egen lykkes smed.

[Gjest]

Fordi selv et dårlig forhold gir en syk form for "trygghet" og forutsigbarhet. En vet hva en har, men ikke hva en går til dersom en bryter ut. Hver gang de korte, gode sekundene inntreffer minnes en på hvorfor en gikk inn i forholdet i utgangspunktet, og håpet om et lykkelig liv sammen med partneren tennes på ny for så å slukkes brutalt når øyeblikket er over. Grip dagen og skap din egen lykke, du fortjener bedre enn dette!