Samboere som gruer seg....

[Anonym bruker]

Min samboer gruer seg ti ganger mer til fødselen enn meg. Jeg tar det ganske rolig og ofrer det egentlig ikke så mye tanker anna enn at jeg godt kunne tenkt meg å ha det overstått snart.

 

Vi var på sykehuset i dag og fikk omvisning og stakkars mannen hadde høy puls og var svett i henda når vi gikk ut igjen. Synes det er litt morro da, han som liker å se på seg selv som ganske tøff. Nå er han bare bekymret for hvordan han skal takle å se at jeg har det vondt:-)

[LRMG]

Hehe, kjenner meg litt igjen der ja. Foreløpig er jeg dum nok til å glede meg til fødselen, men da jeg spurte mannen min, skjønte jeg at han syntes hele greia var ganske skummel.

 

Men nå har vi vært på fødselsforberedende kurs ("aktiv fødsel" med pust og pes-teknikker). Tror det hjalp ham ganske mye. Fikk en veldig forståelig innføring i gangen i fødselen, når man ringer sykehuset, hva som skjer når og hvor og hvor lang tid ting pleier å ta i hvilke faser og hvordan kvinnen oppfører seg. I tillegg fikk vi lære masse pusteteknikker, ulike stillinger og massasje osv. som kan sysselsette far underveis. Tror det er godt for dem å ha en oppgave de kan konsetrere seg om og føle at de kan bidra underveis. Ikke noe gøy for dem å stå i et hjørne i 10 timer og se at kjæresten blir torturert...

 

Så kanskje det kan være noe for dere også?

[Anonym bruker]

mannen min gruer seg like mye til fødselen denne gangen. Han synes det var flott og fælt på samme tid sist ;o)

[Anonym bruker]

Vi skal til grundig gjennomgang av alt med fødsel å gjøre neste fredag så kan jo håpe det hjelper han, men siden han har angst for at jeg kommer til å ha det vondt vet jeg ikke om det hjelper.. Lov å håpe... hehe

[NewYorkMom_får_to_tette]

Mannen min har i allefall flere ganger uttrykt at han er kjempeglad for at vi tok foedselsforberedende kurs. Vi tok et ganske grundig et, hvor mennene ogsaa ble tatt til side og "kurset" av en mann i hvordan vaere en god foedselshjelper. Spesielt det tror jeg han opplevde som en lettelse. Likevel har han flere ganger uttrykt at han gruer seg, selv om han gjoer alt han kan for aa gjoere meg rolig saa ser jeg det paa ham. Tror han gruer seg mest for tre ting:

 

-Aa se at jeg har det vondt. Han har flere ganger sagt at han skulle oenske han kunne ta noe av smerten slik at jeg slapp. Ogsaa oever han seg masse paa massasjeteknikker osv og spoer hva som hjelper naar jeg har det vondt.

-Aa vaere den som maa uttrykke vaare oensker for sykehuspersonale, familie, osv. Riktignok har vi skrevet oenskebrev, men dersom avgjoerelser maa tas under foedselen, er det han som kommer til aa ta jordmor til side og be om aa faa dette forklart, siden jeg har mer enn nok med foedselen. Er ikke sikkert jeg klarer aa ta gode avgjoerelser der og da. Dette gjelder ogsaa evt. overivrig familie. Er slett ikke sikkert slike situasjoner vil oppstaa, men dette vet jeg at han gruer seg for...

-Spraaket. Han forstaar ca. halvparten av det som sies paa norsk, men er redd for at han ikke alltid faar med seg alt som blir sagt pga spraaket. Haaper i grunnen vi faar en jordmor/lege som er villige til aa snakke engelsk slik at han er med 100%.