Er så usikker.... (litt langt)

[Anonym bruker]

Hei, lurer på om det er noen i min situasjon: Sambo vil ha barn, men jeg er mer usikker. Har skjønt at nå som jeg er 32 år så er det på tide, men likevel så usikker på om han er den rette å få barn med.... Har vært i mange langvarige forhold, men aldri før har det vært snakk om barn. Vi har begge fast jobb, leilighet, bil osv. Jeg er kanskje krevende, men jeg er så usikker på om sambo virkelig, jeg mener VIRKELIG elsker meg. Han sier han gjør det, jeg får stadig masse søte sms, men han er ikke flink til å vise det. Min følelse er at han er avhengig av å ha NOEN der, men at denne NOEN kanskje kan være hvem som helst. Føler det han trenger er en mamma mer enn en kjærste/sambo. Samtidig ser han ut til å være ansvarsfull og tar mye hensyn til meg i hverdagen. Han planlegger ofte ut fra OSS, ikke bare ham. Han er veldig glad i barn og kommer sikkert til å skjemme det bort helt.... Spørsmålet er ikke om han vil bli en god far, for det vet jeg han blir, men blir jeg lykkelig med ham? Vi kommer fra veldig forskjellig miljø og familieforhold.... Andre som har tanker omkring dette?

[Anonym bruker]

Jeg tror (vet) at du har svaret selv. Men noen ganger kan det være vanskelig å stole på det. Vi vet jo ikke (de fleste av oss ihvertfall) hva fremtiden bringer. Og det kan være lett å slå seg til ro i et forhold slik det er, fordi en vet ikke om en får det noen bedre hos noen andre. At dette er det beste jeg kan få. Og i livet finnes ingen garanti.

Om du skal bli lykkelig, er mye avhengig av deg selv. Du skaper din egen lykke. Hvis du forventer at det din kjære som gjør det, kan du nok bli skuffet før eller siden. Men en partner beriker livet.

Ved å lytte til deg selv, kan du få svar. Finn ut hva du vil, og om det er mulig å oppnå det sammen med din nåværende kjære.

 

Utfra hva du skriver, virker du ikke helt fornøyd. Noe du savner. Hvorfor klarer du ikke å føle at han elsker deg? Jeg har også hatt det slik noen ganger i mitt forhold. En sa til meg at skriv ned alt som en er misfornøyd med partneren sin. Feks. partneren elsker meg ikke. Han vasker ikke opp. Rydder ikke. Så skal en selv gjøre alt det en savner fra partneren. Høres kanskje rart ut. Men mange elsker ikke seg selv. Og hvis en ikke elsker seg selv, er det litt vanskelig å ta imot kjærlighet fra den andre. Eller føle det. ELsker du deg selv, kan du også være lykkelig. Være lykkelig over livet.

Min største lykke er barna jeg har fått. Jeg føler så mye kjærlighet for dem. Å få barn er noe av det beste i hele verden, det har gitt meg mye lykke. Selvfølgelig er det også arbeid og man blir sliten. Jeg unner deg virkelig å få barn. Barnet sitt vil di fleste elske, uansett hvordan det går med forholdet.

 

Jeg har en følelse at du har litt dårlig selvtillitt. At du gjemmer deg selv litt. Mitt råd er vær deg selv. Åpne opp og ta imot kjærlighet om det skulle være fra en katt, eller et barn som ser på deg med lysende øyne, eller din kjæreste. Du må tørre å ta imot, de gode ting som livet gir.

Skummelt kan det være, du må velge om dette er den riktige vei å gå, eller om du vil bytte beite. Bare du kan velge for deg selv. Da tror jeg man blir lykkeligst. Ved å velge selv, og stole på seg selv. (noen ganger kan man velge feil). Men egentlig så gir det erfaring, og man velger det man tror er best. I morgen er du en erfaring rikere, og kan da velge annerledes. Sa derfor kan du ikke gjøre så mye feil. Man tar valg og det fører oss videre. Noen valg er smertefulle.

 

Jeg ønsker deg lykke til. Og håper det ordner seg til det beste for deg.

 

Hilsen Turteldua

 

[Anonym bruker]

Det var et langt og fint svar.. og jeg skal tenke på det du sier om å være litt mer glad i meg selv. Det er ingenting i livet som er garantert. Jeg skal tenke hardt noen dager nå. Takk for de kloke ordene dine :-)

[Anonym bruker]

Er også usikker....(veldig langt )

 

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, vi er like gamle og grubler begge på dette...

 

Selv har jeg det godt i forholdet til samboeren min, men er litt usikker på om det å få barn vil forandre alt....vi har det så bra som vi har det...jeg vil jo ikke for alltid forbli barnløs, men er litt skremt på tanken over den endringen det vil innebære, merker jo at vi ikke er like flinke alltid til å diskutere konstruktivt når en beslutning skal tas...er bestemte begge to, krangler litt om småting, men aldri om store ting, aldri har han gjort meg utrygg eller forårsaket at jeg har blitt lei meg eller hatt det vondt, årene med han har definitivt vært de beste i mitt liv og ville ikke bytte han ut for alt i verden... En bagatell idag er at han syns jeg er litt klossete, er nok en fare for at han vil være etter meg og fortelle hvordan jeg skal passe på barnet, vil jo være en kime til konflikter, men det får vi ordne opp i. Håper og tror at et morsinstinkt vil slå inn og gjøre at jeg ikke vil tro at jeg er en dårlig mor...blir man ikke instinktivt den som ordner det meste på en god måte da, om en bare vil og er opptatt av det? Regner med det... Forventer jo ikke at barneoppdragelse skal være problemfritt heller...

 

Vet han vil bli en fantastisk far, det er helt sikkert, spørsmålet jeg har grublet på er vel heller, vil jeg bli en god mor? Har jeg det i meg å være så oppofrende?...kanskje...har aldri prøvd, fått være ungdom i så mange år og satt egne behov først... kjenner jo at det etterhvert blir litt meningsløst, det finnes viktigere ting i livet, høres så flott ut som det beskrives over her, så når jeg kjenner etter så er det jo et savn etter akkurat de sidene av det å ha barn, ubetinget kjærlighet å gi og få, men er bare så ukjent alt det som hører med, svangerskap, fødsel, alt ansvaret osv osv...føler bare det er noe i veien med meg når jeg ikke er så overbevist og klar som andre synes å være. kanskje det er et tegn på at jeg ikke vil være oppofrende nok?

 

Har også migrene som slår meg ut til tider, det bidrar også til at jeg lurer på om jeg vil være et godt morsemne...men må jo da bare be om avlastning og ikke tro at jeg er en dårlig mor av den grunn, når jeg skriver dette høres det jo ut som om jeg bekymrer meg for det meste, men egentlig er jeg fornøyd og blid, er vel nettopp det som også er noe av grunnen til usikkerheten...har det jo så bra som jeg har det....Har gjort det bra i yrkeslivet, så det har tatt mye fokus, men kjenner det betyr mindre og mindre... er nok mer og mer klar for en annen livsstil, med mindre jobbing og mer fritid. Henger kanskje sammen med at jeg har kommet et stykke på vei i modningsprosessen rundt det å få barn, fra å ikke kjenne behovet i det hele tatt i mange år... så kjenner jeg det nå.... skulle bare ønske savnet var klart og tydelig!!! At jeg var overbevist om at dette var det jeg ville nå....enkelte har sagt at med de måtte det bare skje, man er aldri helt klar, det må bare skje....problemet for oss er at det skjer ikke av seg selv det å bli gravid...

 

Gutten min har hatt lyst på barn i flere år mens han tålmodig har ventet på at jeg skal bli klar. Så vi har faktisk prøvd i ett år nå, kanskje rart mtp mine betenkeligheter som beskrevet ovenfor, men jeg har tenkt at det ordner seg, bare det skjer så forsvinner siste rest av usikkerhet for dette ukjente....men etter utredning viser det seg at han har nedsatt sædkvalitet, så nå går jeg her og grubler på om vi skal be om den henvisningen legen min ville gi tre mnd siden, til prøverørsbehandling...trengte litt tid for det var en liten sjanse for at vi kunne klare det selv...men for tredje gang etter beskjeden om prøverør så kommer tante rød igjen i dag....han blir nedfor og samme blir jo jeg, men vet ikke om det er frykten for den kliniske prosessen eller om det er savnet etter barn som melder seg mer og mer...det hadde vært så mye bedre om vi klarte det selv...for prosessen vi skal igjennom blir en påkjenning psykisk og fysisk, rent fysisk mest for meg, gruer meg...er en pyse (som om det ikke fremgår tydelig av det ovenstående allerede! ).

 

Hadde jeg vært overbevist om at barn var høyeste ønske så hadde motivasjonen for å gå igang med dette vært på plass...men det ordner seg nok etterhvert, sålangt har jeg tenkt positivt og sagt til meg selv at problemene med å bli gravide bare gjør meg mer klar for å få barn og det merker jeg stemmer...men å ta dette skrittet over i en operasjonell behandling...det krever mer av meg....og jeg håper jeg virkelig vil dette og ikke bare følger strømmen av forventninger...er forvirra....men prosessen vil nok gjøre det blir så mye finere tilslutt, og gjøre barnet så enda mere velkomment.... om vi skulle klare å bli gravide da...er jo ikke en selvfølge...

 

off er litt fortumla og trengte å få det ut....beklager at dette ble så langt om meg meg meg, men å få satt ord på det kan kanskje få meg til å få litt mere klarhet i hva jeg selv virkelig vil... er vel et typisk bortskjemt produkt av dette samfunnet med så mange valgmuligheter...

 

Kanskje du anonym kjenner deg litt igjen i akkurat sistnevnte?

Noen som har lignende erfaringer hvor en grublet en del men så endte det godt? tror nok at vil kjenne at det å få et barn er større enn alt annet om det bare skjer...håper iallefall det....både for deg anonym og meg og andre grublere Lykke til til oss!

[Anonym bruker]

Hei ...meg igjen, fra like ovenfor...etter den lange utredningen om meg og mitt så har jeg enda mere på hjertet, men denne gangen, omsider, et forsøk på å si noe som mer angår ditt Trengte et sted å tømme ut all forvirringen i kveld, så beklager at det ble på din tråd uten de store forsøk på å svare deg... selvom vi begge grubler så baler vi jo med litt ulike ting også...

 

Syns du fikk så nydelig svar av turteldua ovenfor her, tok med meg en del av de fine rådene jeg og!

 

Som hun sier så er det bare du som vet hva som er best for deg...

Utfra det du skriver så savner du bekreftelse på at han elsker deg, at du er kvinnen i hans liv. Skjønner godt du kjenner på presset spesielt mht at han ønsker barn og du er på min alder, antageligvis har du likevel flere fruktbare år igjen...men vi er jo i en alder hvor man begynn erå kjenne på forventningene og på klokka...

 

Selv har jeg et grunnleggende utgangspunkt, - en tro på at en kan få det til å fungere godt sammen med flere forskjellige partnere, men at ethvert forhold vil kreve kontinuerlig innsats og at gresset derfor ikke nødvendigvis er grønnere andre steder, dersom en har noe grunnleggende fint, som fungerer.

 

Sånn som du beskriver samboeren din så virker han kjærlig, hensynsfull og inkluderende - grunnleggende gode egenskaper... om han ikke viser han elsker deg i klartekst, så viser han det kanskje likevel...i de små handlingene, gjennom nettopp hans hensynsfullhet og respekt. Min gutt er heller ikke ekspessiv mht kjærlighets-erklæringer...og jeg husker det gjorde meg litt usikker den første tiden, hvorfor valgte han meg, var det bare fordi han trengte NOEN? Jeg savnet avklaring av at jeg var hans store kjærlighet i ord og handling...men med årene har jeg lært å se at jeg ER det beste som har hendt ham, jeg er overbevist om det nå, selvom vi kan være uenige til tider og forskjellige, så ser jeg en stor kjærlighetserklæring i det at han blir hos meg, nettopp tiltross for våre ulikeheter og særegenheter.

Hør litt på Bjørn Eidsvågs sang "tålt", for meg sier den en del om hvordan kjærligheten kan være når en kommer litt opp i årene som vi er nå.

 

Noen vil kanskje mene dette er uttrykk for lave forventninger til kjærlighet, det mener ikke jeg, hvorfor må det være stor lidenskap hele tiden? Etter min mening er den stillfarende kjærligheten den beste, den som vokser fram i hverdagen, det ene utelukker ikke det andre selvsagt, men erfaringen viser at en vil ikke være forelsket hele tiden...ikke i et langvarig forhold. Det behøver heller ikke starte med fyrverkeri. Det må imidlertid være en basis der som gjør at en føler seg tilstrekkelig verdsatt og respektert, samtidig som en kjenner en grunnleggende respekt for den andre og trives i hverandres selskap såklart.

 

Pointet er at man har ingen garanti for happy ever after enten man begynner forholdet med stor forelskelse eller ikke... men jobber en for å bevare respekten og tilliten, så er iallefall oddsene større for at den vedvarer. Fordi de fleste vet å sette pris på det som er godt, iallefall sånne menn som er hensynsfulle, inkluderende og ansvarsfulle

 

Det er jo denne gode hverdagskjærligheten jeg er litt redd for å utfordre nå når vi prøver å bli gravide, vil masse nytt ansvar rokke ved grunnvollene i det som fungerer godt? Sannsynligvis vil det gå fint, men det vil kreve mye innsats og by på utfordringer ifht dette med å respektere hverandres ulikheter når står ovenfor krevende og ansvarsfulle oppgaver..., håper og tror at vi skal klare det....men som sagt, har aldri noen garanti, kreves kontinuerlig innsats, men med en bevissthet på hva vi må jobbe med går det nok bra tilslutt...

 

Håper du vil finne ut av hva dine kriterier for et forhold må være og dermed finne ut hva som er best for deg

 

Masse lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om hvordan jeg hadde det for lenge siden.

Jeg var også usikker og grublet mye som dere. Men nå etter to barn og mange år (6år) er jeg helt sikker på at min samboer er den jeg vil ha.

På disse årene har jeg blitt mer selvsikker og fått mer selvtillitt, vet mer hva jeg vil, og jeg liker å være en familie med en mann og våre to barn. Begge ønsker det beste for barna. Forholdet har gjort at vi begge har utviklet oss.Vi har mye like verdier som gjør at vi har et godt fundament. Noen ganger har vi hatt vanskelig perioder, pga av meg som ikke visste om det var dette jeg ville. Jeg snakket med han, han var tolmodig og sa han ville ha meg elsket meg osv. Jeg kunne ikke føle at han gjorde det. Jeg ønsket en som viste at han elsket meg. Men nå som sagt over, er jeg ikke i tvil på at min samboer elsker meg, og jeg føler det. Noen ganger når det blir veldig hverdagslig sier jeg ifra og vi tar oss tid til å være kjærester.

Min samboer har også mange gode kvaliteter, som jeg liker. Flink med barna, tolmodig, positiv innstilling. Gir meg frihet til å treffe venninner, ha mine interesser. Prøver ikke å styre meg, jeg kan ha mine meninger.

Jeg har mine, og vi er flinke på hver våre områder som gjør at vi utfyller hverandre. Istedefor å bli sur for at han ikke lager meg gourmetmat, og vasker huset hver uke, setter jeg pris på di tingene han gjør som han er god til. Da blir hverdagen mye bedre.

For meg gikk det fra grubling til at jeg har et helt fantastisk forhold.

De gangene jeg har blitt tiltrekt og forelsket i andre. Tenker jeg på forholdet som jeg har og at jeg trives med det, ønsker jeg meg ikke noe annet. Det har tiltrekningen blitt borte etter hvert.

Dette var min vei å gå. Håper dere finner deres vei.

 

Og jeg er helt enig i at ofte er ikke gresset grønnere på andre siden. Jeg er helt sikker på at det vil bli andre utfordringer. Og når en midt opp i utfordringer er det til god hjelp å ha en partner man stoler på, som har noen gode kvaliteter. Som gjør at dere begge klarer å komme gjennom dem, og det som gjør at kjærligheten hele tiden vokser. Man får mer respekt for hverandre ettehvert. (forhåpentligvis)

 

Livet er skjørt, min erfaring, sett pris ¨på hver dag dere får med deres kjære og familie. nyt øyeblikk for øyeblikk. Når man blir eldre ser man at livet sakte men sikkert sklir forbi. Det er godt å ha noen ved ens side, når det motgang og medgang. Og oppleve motgang og medgang med en partner er vel ganske naturlig. Gjennom et helt liv er det vel et fåtall som kun har medgang.

Mitt råd elsk dere selv, og nyt livet. Og lev det. Ta vare på dere selv, slik senere når dere ser tilbake..at dere har levd livet i tråd med dere selv og har mange lykkelige stunder som minner.

Det å få barn beriker familielivet og er den beste gaven en kan få.

(syns jeg/ og trist for dem som ønsker barn men ikke får.)

 

Lykke til begge to!!