Så lei av at jeg irriterer meg over barna...

[Fiolinen]

Jeg har to barn på 2 og 4 år. De går i bhg, den minste tre dager i uka, den eldste fire dager. Jeg jobber ca 75% +/-, samboer er offshore. Har egentlig ikke et sånn kjempetravelt liv, men er likevel så sliten av å "styre" med de ungene...

De er egentlig kjekke og greie barn, men når jeg er trøtt (småbarnsmødre er vel trøtte), og føler at huset står på hodet, og barna river meg omtrent av på midten, da blir jeg bare så møkklei!!

Jeg takler det liksom ikke...Og nå er det ferie i tre uker, og vi blir alene hele ferien fordi faren må følge turnusen sin...hjelp!

Jeg er kanskjue dårlig å engasjerer dem, men syns nå jeg prøver så godt jeg kan. Vi drar i parken, vi drar på bading, vi leker ute, vi går på skogstur+++ Jeg er ikke fan av å overstimulere barna mine, for jeg mener barn trenger å kjede seg litt. Jeg er ingen superkreativ sjel, og liker ikke å sitte med sånne perler og nabbi osv.

Det som kanskje er problemet er at de akkurat nå er litt ulik på det mentale disse to mine. Han største skjønner liksom litt mer, det går an å forklare og diskutere med han, mens hun minste bare springer rundt og er umulig å snakke til. Det går liksom inn det ene øret og ut igjen det andre med en gang.

F eks vi skulle tenne bål en dag. Det begynte så¨bra, men så fant hun på at hun skulle begynne å springe ned til veien. Og da kjenet jeg bare ta det her det takler jeg bare ikke! Så da gikk vi inn, uten å fått grillet ene eneste pølse. Jeg var sur fordi hun ikke skjønte at v skulle være i skogen, sønnen min ble lei seg fordi vi ikke grillet, og hun minset skjønte ikke noe, hun syns bare livet er herlig!

De krever liksom så ulike ting...Det er ikke mulig å slippe øynene av hun minste i ett eneste sekund, hun er lynrask å stikke av, og dte stresser meg noe sinnsykt. Og fører til at jeg blir irritert.

Jeg ønsker bare å være en rolig mamma, men det går bare ikke...Og jeg er fullstendig klar over det! Og vi har over to uker igjen....

Takk til dere som gadd å lese...

[Gjest]

åi, jeg har det på akkurat samme måten. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, så du er i allefall ikke aliene. Vi og har ferie her, og jeg er aleine med dem...faren jobber og pusser opp, og vi kjeder oss og går på veggene i regnværet. Finner på ting da, men når jg har to barn, en på snart 3 og en på snart 1,5 så føler jeg også at jeg blir delt på midten. Mine er også kjekke og herlige barn, men de driver meg til vanvidd...og slemme meg gleder meg til bhg begynner 1. august. (men da har jeg gått hjemme i 3 år, og mååå komme meg ut i jobb...)

 

Ønsker å være rolig mamma jeg også, jeg skjønner deg sååå godt..!!!

 

Klem fra

[dvaslatkadjeteta :o)]

Hei!

 

Jeg har selv to små, ei på 2,5 og en på 3,5. Det er hektisk, og jeg kan absolutt kjenne meg igjen i det du sier med at eldstemann kan man snakke litt lettere med, og han forstår tingene, mens hun på 2,5 bare farer rundt og ikke helt forstår ting, og har mer raseriutbrudd pga dette. Det er jo sånn de alderne er.

 

Hvis du er mye alene, så synes jeg faktisk du kunne vurdere å ha barna mer i barnehagen jeg. Jeg har i alle fall funnet ut at økonomisk er det ikke så mye dyrere å ha full plass. Da kan du jo ha litt fri og pusterom når barna er i barnehagen, og få tatt deg inn igjen, slik at energi nivået er litt større til å gi litt mer til ungene. ) Og så har du jo heller muligheten til at de får en fridag i blant, når du føler at det passer både deg og de. )

 

Bare et forslag. Det fungerer i alle fall for meg! )

[Tommage♀♂]

Føler det på samme måte av og til, bare at mine er 19 mnd og 3 mnd, og ene krever stimuli og andre krever pupp... Blir litt stress og pes av og til, og når begge endelig er i seng er det en fryd å slenge bena på bordet og bare slappe av!

Men det er så mye som veier opp for det, så i bunn og grunn har vi det bra=)

 

Klem fra

[Fiolinen]

Nei,men det er liksom nå i ferien at det er så slitsomt...Det går fint ellers, når vi ikk egår så mye oppå hverandre, hvis du skjønner.

[Gjest]

Det er vel helt vanlig og ganske normalt å føle det slikt. Jeg selv føler hjernen min vrir seg i alle retninger i håp om å finne på noe som barna mine har glede av. Jeg har iallefall dratt eldstemann rundt over alt. Men det er slitsom å besøke parker, bondegårder, lekeland osv. Savner selv å finne meg selv oppi alt kaoset.

Mitt tips må være å slå seg sammen med andre som har barn. Da har de lekekamerater og du en voksen å snakke til. Ellers er det kjempeviktig å ha noe å glede seg til. Jeg skal iallefall ha en god samtale med mannen min om at hver mnd skal vi ha et høydepunkt som familie. Jeg må liksom ha noe å se frem til. Det kan være småturer bare for å skifte stue - eller det kan være at mannen får som oppgave å ta barna med ut en lørdag, mens jeg er hos frisøren. Jeg savner å savne barna mine. De henger rundt meg dagen lang og jeg tror de hadde hatt det kjempefint med å savne meg også.

Forstår deg godt!