Hvorfor Føler jeg d slik?

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Hvorfor får jeg nå den berømte "ikke gleder meg til babyen blir født" følelsen???

Har ikke hatt snev av den før(32 uker på vei), men nå føler jeg d sånn...Jeg gleder meg jo maaaaaaaasse til å få se nusket mitt jeg, egentlig:)<3<3<3 Elsker henne jo over alt på jord allerede egentlig..

 

Er d noen andre som har kjent på dette og ikke skjønner noen ting????

[bobobaby+Lucas og Nathalie]

du er ikke alene om det. jeg følte det sånn i uke 35/36 men det gikk over. er nå i uke 38 og kan ikke vente til han kommer ut.

[Tbgjente_Det ble ei lita tulle]

Du har vel en blandet følelse av å "gleder meg til å se babyn..se hvordan den ser ut..holde den inntil meg" og den følelsen av "jeg trives som gravid og kommer til å savne magen etterpå..er litt lei, men vil alltid gå gravid" ??

 

Stemmer det?

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Ja, har litt den følelsen av å ville gå gravid og savne magen ja... Hater å føle d sånn iallefall:(

Dårlig samvittighet for lillegull og da vettu, selv om hun aldri får vite noe om d...

[nr 2 i oktober?]

hmmmm

 

følelsen har kommet de siste ukene. er nå bare 11 dager igjen og tror det kan ha sammenheng med at jeg er engstelig for at noe skal gå galt (liksom syker meg inn på at det ikke blir baby likevel...)

[julaugmamma]

Jeg hadde det slik sist gang.. Er muligens litt rar, men jeg grudde meg sinnsykt til at hun skulle bli 14 år... Ikke fødsel eller småbarnstiden.. Så lenge hun var i magen visste jeg at hun fikk nok mat, sov nok og jeg visste alltid hvor hun var..Nå er hun tre år, og det har nesten gitt seg, men når hun pynter seg og flørter med 18-19 år gamle gutter, kjenner jeg litt på den følelsen igjen. :-) Tror bare det er et mamma-gen som har våknet til liv; være bekymret for barnet sitt, selv når det fyller 60 år...

Skulle ønske jeg kunne si at den skumle følelsen forsvant etter fødslen, men det har den ikke gjort for meg. den har bare endret karakter :-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Må si jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver Bolleiovn25. Det er akkurat de samme tankene jeg går med, som jeg så gjerne skulle vært foruten.

 

Kan ha en sammenheng med at jeg har hatt endel motgang de siste to årene, med operasjoner, komplikasjoner, død i familien og økonomiske problemer. Klarer liksom ikke helt å glede meg sånn skikkelig. Selvom jeg elsker gullungen min over alt i verden, og frykter så masse for å miste han. Vet at jeg ikke ville ha klart å komme meg igjennom det.

 

Har hatt komplikasjoner gjennom stort sett hele graviditeten også, med åpen livmorhals, og store smerter i tilknytning til kraftige kynnere osv.

 

Men jeg prøver å fortrenge dette og bare se fremover og glede meg til nusket kommer, selvom jeg innerst inne frykter det aller værste.

 

Usj, guffen følelse altså!

[❤lille stjerne❤]

Har det litt sånn jeg også, selvom jeg gleder meg masse, masse til hun kommer og jeg kan holde henne, se på henne, susse på henne og kose med henne, vise henne fram og alt sånt. Det er en slags skrekkblandet fryd, man vet jo ikke hvordan det kommer til å bli, vet bare at livet aldri mer blir det samme og det er litt skummelt. I tillegg blir kroppen full av hormoner og følelsene skifter så fort.

En venninne har nettopp fått sin lille tulle som er et par mnd gammel nå. Alledeles nydelig hun, og jeg holder og koser masse med henne og tenker at snart har jeg min egen baby, gleder meg!. Men av og til når jeg sitter og ser på dem så tenker jeg litt "huff, snart braker det løs". Tenker på søvnmangel, bekymringer, økonomi, tålmodighet, oppdragelse, oppkast, feber, trass og alt annet man skal igjennom.....

Tror det bare er sunt å ha litt begge typer tanker og følelser jeg, det er med på å forberede kroppen på det som skal komme. Livet er jo ikke bare rosenrødt med en baby heller, så det kan være greit å kjenne litt på de følelsene i blant.