Samværs-bråk! Jeg blir snart sprø.....

[Anonym bruker]

Vi har... min mann har 3 barn fra to tidligere forhold, samværet med den eldste har alltid gått knirkefritt.. Samværet med de to yngste derimot har det alltid vært tull med, moren der saboterer og står på... Til nå har mannen vært hos advokat og fått samværs-kontrakt signert av mor.... Denne avtalen holdt i 7 mnd, så nektet mor å la han se ungene mer fordi han møtte meg.... Min mann gikk da til advokat igjen og vi gikk til retten for å slåss for ungene... Retten kjørte rett over mor og krevde at hun tre timer etter rettsmøtet var overleverte ungene til faren , som da ikke hadde fått se ungene sine på ett år... Retten ga også min mann en rettsskreven avtale som gav han rett til samvær.(pga moren flyttet langt unna bare dager før rettsmøtet, er det en avtale basert på lengre perioder, alt av ferier osv) Noe senere ble vi kontaktet av barnevernet som pga barnas beste ville at barna skulle være her annehver helg i tillegg til det samværet retten hadde satt (mor hadde nå flyttet tilbake).

Så det siste året nå har vi hatt "rett-samværet og annenhver helg i tillegg, noe som har i følge barnevernet gjort ungene utrolig godt.... Så fikk moren vite at vi venter baby.... og nå mener hun at faren ikke bryr seg om ungene hennes siden han velger å få barn med meg, og nekter ham alt samvær! Fikk beskjed her for ett par uker siden via sms at "at han bare kunne glemme han hadde unger der, det er jo bare dritt-ungen til dama di du bryr deg om... Du får aldri se ungene igjen, så du kan bare glemme å ha de noe mer, får de ikke i ferien heller"...

 

Så hva søren gjør vi nå da? Har ringt barnevernet og snakket med dem, men de sier de ikke kan tvinge mor til å levere ungene, bare anbefale henne?

Advokaten sier at om hun ikke leverer ungene så går hun i mot ett retts-vedtak og gir oss grunn til å kunne kjøre over henne i retten og kreve den daglige omsorgen for ungene... men vi har ikke råd til å gå til retten... Vi tjener akkurat noen tusenlapper over grensa til å få fri rettshjelp, og har ikke akkurat super økonomi i utgangspunktet...

Men vi er så lei bråk nå.... Til sammen har hun drevet på med sabotasje og bråk nå i 6 år. helt siden mannen min gikk fra henne... Og stakkars mannen min, han er helt knust... Sier han ikke orker mer... Han hadde gledet seg så til de skulle være her i sommer, skulle ha kommet nå til fredag og blitt i en mnd, men nå kommer de altså ikke alikevel... Vi hade gledet oss sånn alle sammen, pappaen, broren, jeg, ungene mine... vi har planlagt turer, skulle til dyreparken, besøke farmor og kose oss masse....

Og det er jammen ikke mye koselig å være ste-mor og "skylda" til alt sammen heller....

[cheers]

Leit å lese om alt bråket!

 

Sender en sympatiklem til deg og familien din inkludert bonusbarna.

[Anonym bruker]

Sympati fra en som også kjenner til denne galskapen dessverre..

[Anonym bruker]

Takk for varme tanker... Jeg er så fryktelig trist pga dette som aldri tar slutt.. er det ikke det ene, så er det hæren fløtte det andre. Moren vet å ødelegge alt som er bra.. Til og med ungenes glede over å skulle få en søster eller bror måtte hun knuse, hun sa til den minste at hun ikke skulle glede seg til babyen kommer, fordi babyen kommer til å dø! Til den eldste har hun sagt at faren driter i ham og ikke vil ha han.. Heldigvis så vet gutten at vi elsker han, men ordene sved...

Og nå er det tilbake til at mannen min ikke får se ungene sine.. igjen..

Og denne gangen har vi ikke råd til å slåss for dem, og barnevernet er det ingen hjelp i, selv om de har sett hvor godt det gjør ungene å være her så mye. Så vet ikke helt hva vi skal prøve nå jeg... Og mannen min er redd jeg skal bli stresset og, for den lille i magen som snart skal komme til verden.. Og han sier at han føler han står ved ett veiskille hvor han må velge hva han skal gjøre videre, men det er ingen skilter som viser hvilken vei.. Og han føler nå at det lureste kanskje er å prioritere oss, babyen og barna vi har her... og la de to andre "fare" som han sier, for at de skal få fred og (moren bruker de som live-ammo).. Men det blir ikke riktig det heller...

 

Er det noen som vet hva annet som kan gjøres, noe vi ikke har prøvd

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Det er jo ikke du som er "skylda" i alt dette, langt der i fra. Det er hun som er skylda i dette. Jeg tror det er viktig at både du og mannen har det fokus, og at ingen av dere skal føle det er din skyld. Om din mann velger å gi opp, så er det hans valg, så lenge han vet at du støtter han om han vil gå videre, er det ikke noe du kan presse på.

[Anonym bruker]

Takk for svar... Jeg vet det ikke er min skyld, mannen min vet det og.... Og mannen min vet jeg står sammen med ham, uansett hva han velger... og jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner det ligger sjalusi bak alt sammen.

Men alikevel er det så utrolig frustrerende at det ikke er noen som kan hjelpe ungene og oss.... Har man ikke penger på bok, så har man ingen sjanse liksom....

Jeg får bare ta tiden til hjelp...

 

 

 

Klem HI

[Anonym bruker]

Vi hadde det noenlunde likt.

 

Min mann valgte å kutte samværet og satser på at gutten tar kontakt når han er moden for det.

 

Min mann var ikke villig til å ofre ekteskapet med meg for en håpløs mor som var i ferd med å lage vrak av både mine og hans barn med oppførselen sin.

 

Det har ikke vært en enkel prosess å komme dit , men det vi nå ser er at alle har det bedre.Biomor er rolig, stesønnen fungerer bedre på skolen, min datter har ikke vondt i magen lenger og vi har fått ro i ekteskapet igjen.

Men det rir oss med jevne mellomrom avgjørelsen vi tok , men da snakker vi om hvor mye roligere stesønnen har blitt, så blir det til å leve med igjen.

 

Vi måtte ta et oppgjør med oss selv om hvem er samværet for.Så lenge ungen ikke hadde det godt med konfliktene som raste rundt han så var det avgjørende for oss. Det skal ikke være samvær for enhver pris.

 

Av og til så kan det være mest ansvarsfullt å si at nok er nok for på den måten ta ansvar for barnet.

Konflikter og krangel går utover ungene uansett om man tror man skjermer dem.

[Anonym bruker]

Helt klart barna skal være det viktige her.... men ungene vil jo så gjerne være her hos oss, de vil jo ha pappaen sin... Men mor står i veien, alltid.....

Men det ser ut til at vi må velge å la barna får fred og ro.. Men har egentlig ingen tro på at de får det, da mor maler og maler på hvor slemme vi er som ikke vil ha dem og ikke er glad i dem.... Og de skal tross alt får en søster eller bror her om ikke så lenge, noe de og gleder seg så veldig til....

 

Men vi ser jo at vi har gjort alt vi kan.... Men er samtidig i tvil om det er til barnas beste at vi gir oss, mors omsorg er ikke akkurat super... ungene får alt de trenger av matrielle ting og sånt, men de får jo ingen trygghet og heller ingen hvile fra mors svartmaling om hvor slem pappaen deres er...

Blir på en måte å velge ett onde over ett annet onde dette her.....

Men ser logikken i svaret ditt... ungene er tross alt store nok til at de vil huske faren sin og alt det gode, rolige som fulgte med han... Og således også nok vil ta kontakt når de blir eldre... Jeg vet gutten har sagt til ett av mine barn at han ønsker å flytte hit, han sier han bare må bli litt større først... Er dette barnet barnevernet mente hadde mest å vinne på å være mest mulig sammen med faren sin.

Men vi må nok vurdere barnets rett til samvær opp mot barnet rett til ett liv uten å bli satt i midten av en voksenkonflikt som tydligvis ingen ende har... Og da blir det vel til at faren, som er den fornuftige foreldren, må rygge unna og håpe barna for fred...

 

Takk for svar forresten, HI.

[Anonym bruker]

Prøv å spare penger til advokat. Dette er jo forferdelig for ungene!! Er det ingen i familien som kan hjelpe dere?

Og hva om dere sender en bekymringsmelding eller får noen andre til å gjøre det til bv?

Huff, håper dette løser seg til det beste...

[Anonym bruker]

Mor slutter nok å male rundt dere etterhvert fordi hun ike får noe male om.

 

Den største faren ved samværskutt er vel heller det at mor får fritt spillerom til å fortelle hvor stor drittsekk far er.

 

Vi måtte satse på at gutten beholdt de lyse minnene om oss tross moras drittsnakking. Vi satser på at når han er stor nok så kommer han til å ta kontakt i ren nysgjerrighet for faren.

 

Vi måtte også trekke pusten dypt i forhold til moras omsorg.

Hun var på flyttefot med ny kjæreste og gutten hadde det ikke optimalt.

 

Vi kunne bare ikke være med på å gjøre guttens tilværelse verre ved å ha den store konflikten gående rundt han.

 

Det viste seg jo at det hele roet seg og gutten har det bedre idag, så får pappa sitte med savnet, men samtidig med en visshet om at han gjorde det riktige.Nemlig å ta ansvar ved å gi slipp på han slik omstendighetene var.

Og jeg skal love dere at vi har prøvd ALT.

[Anonym bruker]

Dette var som å lese min historie . Er oppi nøyaktig de samme tingene og kjenner på de samme følelsene du gjør . Hadde ikke jeg vært her så hadde han hatt samvær . Vi har også prøvd alt men møter bare stengte dører. Mor kan kjøre på akkurat som hun vil uten konsekvenser og det er det som irriterer meg mest oppi saken . At hun faktiks slipper unna med dette her .