Det beste som kunne skjedd var at han var utro..

[Anonym bruker]

Høres temmelig sprøtt ut, men la meg fortelle historien min.

Jeg giftet meg i naivt ung alder, var bare 19 år og blendende forelsket. Ble advart av venner og familie, men jeg bare visste at dette var mannen i mitt liv. Vi flyttet ikke sammen før etter at vi var gift og allerede en uke etter at vi giftet oss begynte samlivet å skurre.

Han brydde seg lite om hvordan jeg hadde det. Selv om han kunne være aldri så sjarmerende når det var noe han ville oppnå så var han mesteparten av tiden manipulerende og ekkel.

Han mishandlet meg aldri fysisk, og det var det som fikk meg til å bli hos ham tror jeg. tanken på at "han slår meg jo ikke".

Men litt etter litt levde jeg gjennom ham, han likte ikke vennene mine, kritiserte dem og sa at han følte at de ikke likte ham. Etterhvert nektet han meg å være sammen med dem.

Han var mye ute med kompiser, mens jeg satt venneløs hjemme.

Jeg var i full jobb, tok meg av hus og ham. Han jobbet ikke, var ute til langt på natt og sov hele dagen.

Han "bodde" på internett, når jeg ble sinna fordi han chattet med andre damer snudde han krangelen til at det var jeg som var sjalu og ikke stolte på ham.

 

Så ble jeg gravid, noe som ikke var planlagt. Han var overlykkelig og jeg var redd. Nå skulle alt bli bedre lovet han, og jeg trodde han. Det måtte jeg jo.

Jeg levde mer å mer isolert, orket ikke forsvare ham lenger og holdt meg heller vekke fra alle.

Han var ute på byen hver helg, mens jeg satt hjemme.

Da jenta vår var 5 uker fikk jeg det store sjokket. Han hadde ei på si. Han sa det bare hadde skjedd den ene gangen, men jeg trodde ham ikke. Ikke at jeg turte si det til ham, men all den frustrasjonen jeg hadde gikk ut over henne. Jeg oppsøkte henne og fikk deler av sannheten. Dette hadde holdt på lenge...

For å gjøre en lang historie kort, jeg prøvde i et år, men trengte det året for å bli klar til å være alene. Gråt mye og var ensom, hadde jo ingen igjen å prate med.

Etter ett år reiste han bort i en lenger periode til sin familie, da pakket jeg alt som var hans, leverte det til en venn av ham. hentet seperasjonspapirene og så var det slutt.

Han mente det var brutalt, men jeg hadde aldri klart å gå hvis ikke.

Var svært usikker, men visste at han ikke gjorde meg godt. Ville ikke at min datter skulle vokse opp å tro at hun burde la seg behandle på denne måten.

 

Nå 2.5 år etterpå har jeg en fantastisk samboer, vi har et likeverdig forhold og jeg trenger ikke krangle meg til at han skal tilbringe tid sammen med meg.

Det beste som kunne skjedd meg var at min xmann var utro, uten det så hadde jeg nok aldri dratt fra ham...

 

*sterkere enn jeg trodde*

[Anonym bruker]

Jeg tenker også slik; er han utro har jeg endelig en bekreftelse på at jeg har grunn til å gå. så flott å høre din historie! det jeg gruer meg til er å måtte finne en ny mann, bli kjent på nytt, oppleve opp og nedturer en gang til osv. jeg vil egentlig ha et stabilt og trygt forhold, men ikke for enhver pris. honnør til deg!

[stavangermamma3]

Må jo si at det var spennende å nytt å treffe en ny mann, men også veldig frustrerende. Jeg hadde ikke gjort dette på mange år og det var skummelt. Dette med å ikke være sikker på hva den andre føler, fasen før en blir et par, det var grusomt. Jeg var klar for å bare avslutte hele greie, men gjorde heldigvis ikke det. Er nå samboer med en flott mann som tar seg godt av både datteren min og meg.

Men jeg var singel i nesten to år først, trengte den tiden til å "finne" megselv igjen. Jeg er i dag en mye sikrere og tøffere person enn tidligere, selv om mitt tidligere forhold har satt sine spor.

 

Lykke til alle sammen, det finnes heldigvis så mange flotte menn der ute, bare synd at noen få ødelegger troen vår på at de finnes...

[-Hengebuksvinet-]

men i tillegg var eksen min ekstremt ille til å kalle meg stygge ting og rakke ned på meg.

 

Ville bare si at det å bli alene var supert. I etterkant av bruddet tenkte jeg alller minst på å finne meg en ny partner, og til å begynne med måtte nok mannen min jobbe litt for å få tilliten min. Men nå, 4 år senere, har vi et supert forhold.

[Anonym bruker]

Så godt å lese det du skriver. at du var sterkere enn du trodde og forlot et dårlig forhold og nå har det bra og lbli behandlet som likeverdig:-)

Glad på dine vegner. Og godt å høre om menneker som tar vanskelige valg, men ender opp med å få et mye bedre og sunnere liv.

 

Ønsker deg alt godt videre, aldri glem igjen hvor sterk du er:-)