Sliter med å "bearbeide" fødselen...

[Anonym bruker]

Hadde ikke en vanskelig fødsel, syntes selv den gikk greit. Ikke var den lang, ikke hadde jeg timevis med vonde rier, og ikke revnet jeg, men de siste 5 cm gikk rivende fort unna, og det gjorde vanvittig vondt. Har vært gjennom to fødsler fra før av, og visste sånn noenlunde hva jeg gikk til, men denne gangen føler jeg at det var så vondt at jeg holdt på å få panikk. Eller, jeg fikk panikk, og eneste tanken som gikk gjennom meg var at jeg MÅTTE få ungen ut, så jeg presset og ropte om hverandre da jeg endelig hadde full åpning.

 

Ungen kom ut uten mer dramatikk, men alt sambo fokuserer på i etterkant er at jeg ropte så høyt. For jeg ropte/brølte høyt. Jordmor forsikret meg om at jeg gjorde en god jobb, at lyder ikke er noe negativt, og at alle på barsel har født selv og vet at det er intenst - det fikk meg til å føle meg litt bedre. Men nå har det gått noen uker siden fødselen, og alt jeg hører fra sambo er om denne ropinga... Tror ikke han har sagt en eneste gang at jeg gjorde en god jobb, eller at jeg var flink... og jeg føler meg bare så forferdelig dum, mislykket og usikker.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Uff da, det er ikke noe hyggelig. En fødsel kan være ganske så traumatisk, og det siste man trenger er flåsete kommentarer fra noen som aldri kommer til å kjenne på kroppen hvordan det er å føde. Synes du skal ta en prat med han, si at du sliter med det enda og at det er vondt å høre hans kommentarer angående ropinga. Du trenger sikkert å prate om fødselen, om ikke med han så med noen andre.

 

PS. Du har vært kjempeflink og gjort en super jobb. Det er tøft å føde men du klarte det!

[Gjest]

Tro meg, du er IKKE dum og mislykket! Å rope/brøle under en fødsel er for meg det mest naturlige i verden! Jeg har bare en datter, men jeg brøla som en mann tror jeg...hehe...og jeg er stolt av det!

 

Be samboern din om å kutte ut å nevne ropinga, han har jo søren ikke prøvd å trøkke ut en unge!

[Gjest]

En kan vel ikke forvente at en skal klare å styre hva som kommer ut av munnen i det en skal presse ut et barn på 3-4 kilo.

 

At du ropte under pressriene er en bitteliten bagatell som du ikke må henge deg opp i. Prøv å ikke tenke på det og kos deg med babyen, du er GARANTERT ikke den som har brølt høyest eller sagt de dummeste tingene under en fødsel. Mannfolk forstår ikke at sånne kommentarer er sårende.

[somm@r]

Fødelen din høres ut som min. Måtte bare brøle på slutten. Har også vært gjennom to fødsler før, men denne ble vel intens med smerter. Jeg unnskyldte meg til legen og jordmor etterpå ,men de sa bare at vi hyler når vi føder vi også.

Heldigvis har ikke mannen min hengt seg opp i dette. Han er imponert over at jeg har greid å presse ut tre unger til tross for at det ser helt for j... ut. Klart jeg må får brøle litt da.

Jeg selv følte meg mislykka en stund, men det er over nå. Jeg har født naturlig tre ganger og er stolt av det. Har en behov for å brøle, så må en få lov til det. Du er ikke dum eller mislykket, bare ganske enkelt normal. Håper følelsene dine blir bedre.

[jubaloooo med to stk]

vet ikke om dette hjelper, men jeg kan fortelle deg om min historie om rpoing under fødselen. Hadde på forhånd (førstegangs) ikke tenkt at JEG kom til å lage så mye spetakkel. trodde jeg kun ville ha noen kontrollerte stønn, men neida- da riene kom sånn tre på rappen med 1,5min mellomrom så brølte jeg og grein om hverandre. og dette gjorte jeg helt til jeg fikk petidin og senere epidural:) da jeg skulle presse nusseliten ut så var det på'n igjen med brølinga, og til slutt sa gynekologen (som var med på fødselen) "du- hvis ikke brøler så mye, men heller bruker kreftene til å presse, så får du mer kraft bak pressinga":) så mitt budskap er-vi er mange i samme båt og det er helt naturlig! mannen din vet ikke hvor jævelsk vondt det er å føde, og han hadde sikkert hylt mye mer. kos og klem fra en annen fødselsbrøler

[Taram har gutt&jente]

Uff.. :-( Men du, kanskje han mannen din sliter litt selv, og syntes det var fælt, kanskje er det en måte for ham å ufarliggjøre det skremmende på? Liksom tulle med at du brølte sånn, fordi det egentlig gjorde ham veldig redd?

 

For om han sier dette for å være morsom og virkelig ikke kan forstå hvor hardt det er å føde, er det egentlig synd på ham....

 

DU skal hvertfall ikke føle deg dum og mislykket, alle vi andre jenter som har født vet nøyaktig hva du snakker om her.

 

 

[selfangerkjerringa]

Jeg og hun jeg delte rom med på barsel etter første fødselen fortalte fødselshistoriene til hverandre. Min fødsel var ganske lang, over 3 døgn fra riene startet, inkl 13 timer fra 4cm åpning, flere timer pressing, vakum, revn og klipp. Hun hadde en ganske rask fødsel, brukte ikke lange stunda fra hun kom inn og til ungen var ute - 2 timer tror jeg. Men hun fortalte altså at da jordmora var ute for å hente anestesilegen ble døra stående åpen litt. Det samme gjorde døra inn til føderommet rett over gangen. Hun ble vettskremt, var helt sikker på at den siste timen var kommet til hun over gangen, det var hyling og roping, fullt av grønnkledte som sprang ut og inn, blod og igjen: masse roping fra hun i senga. Jeg begynte å ane ugler i mosen da hun nevnte tidspunktet... og joda - det VAR meg som hadde ligget i rommet rett over gangen... hehe

 

Du er altså ikke alene om å ha hylt og skreket. Som søstra mi sier: "alt går bedre med lyd" Gubben din er en diger sopp, han har aldri vært i nærheten av hvordan det føles å trøkke ut en diger unge av et bittelite hull.

[Gjest]

Det vanligste er nok å lage lyd av seg...jordmora som hjalp meg var i sjokk fordi jeg ikke skreik (jeg har astma og jeg trengte all min lungekapasitet til å puste)...Jeg husker godt hvordan jeg hørte på naborommets hyling og var en smule misunnelig for jeg hadde aldri i livet orket å skrike sånn, selv om det hadde vært deilig Det er helt naturlig å hyle, enten er mannen din dum eller så er han selv litt i sjokk over at hans kjære kunne brøle som en ekte løvinne! Klart du er flink, du fikk jo ungen ut, ikke sant

[Mikaelle7]

Du har gjort en kjempejobb, er en prestasjon å føde et barn. Fortell mannen din akkurat det du har skrevet her. Viktig at han blir klar over hvor viktig hans støtte og anerkjennelse er for deg.