Klarer jeg dette da?

[Anonym bruker]

Tenker på å flytte fra samboeren min og ønsker å høre om deres erfaringer.

Vi har vært sammen i 6 år og har en sønn på vel to år. Vi fungerer greit sammen, men er på to forskjellige planeter og det eksisterer ikke et fnugg av varme følelser mellom oss. Han er veldig flink med sønnen vår og de har et kjempe godt forhold.

Vi holder også på å bygge hus (det har pågått en stund, så det må bare bygges ferdig).

Jeg tviler på at det blir så mye bedre hvis jeg flytter. Men jeg trenger KJÆRLIGHET!!! Og det er vanskelig å finne om man har samboer. Vi kommer ikke til å vare livet ut, så da er det vel bedre å gå først som sist!?!

 

MEN tenker på sønnen vår, hvordan kommer han til å takle det??? Kommer han til å få arr for livet? Han er veldig knyttet til oss begge. Hvordan skal vi fordele samværet.

 

OG samboer har kjøpt alt vi eier, så jeg må begynne helt på nytt. Klarer jeg meg økonomisk?? Får jeg noe støtte?

Tjener ca 200.000 i året...

 

Vet egentlig hva jeg må gjøre. Men dette er skummelt!

 

Dere som har vært gjennom dette. Hva går jeg til??

[Anonym bruker]

hvis du leser på skravlesiden så går du visst til et liv i luksus hvor alt er bare velstand og du får dytta penger opp i rævva!!

Sånn er det altså da ikke da,men mange lider av uvitenhet!Står en link lenger nede-der står alt du trenger å vite av penger hvertfall.

Klarer deg alene gjør du helt sikkert,men du er jo vant med å være to så det blir jo helt klart en omstillingsprosess for deg!

Men,du kommer til å klare deg,tunge stunder har vi alle om vi er en eller to....

[så var vi 4]

Ja du klarer det. Du har uansett ikke noe valg hvis du bestemmer deg for å gå fra samboeren din. Og det er tungt, trist og av og til litt ensomt, men når du kommer deg over den kneika er det helt fantastisk. Å leve igjen, uten å føle deg oversett og tilsidesatt er en fantastisk følelse

[Gjest]

hvis du er sikker på at dette ikke varer UANSETT, hadde jeg ikke nølt med å flytte ut.. alt det praktiske er vanskelig og tungvint, men å leve uten kjærlighet er ett verre alternativ. tror ikke sønnen din får arr for livet, han kan fremdeles se pappaen sin ofte. så lenge dere voksne samarbeider ok vil han nok ikke merke store forskjellen. jeg måtte også starte helt på nytt, han eide ALT. Var tøft i starten, kjempetøft, men er glad og stolt over valget og hvordan alt har falt på plass. jeg kan med hånden på hjerte si "jeg er lykkelig" og det er en deilig følelelse!

[spix]

Det er nesten samme situasjon som jeg var i for 2 år siden. Hus som skulle bygges ferdig, en samboer som var kjempeflink med ungen. Nå skal det sies at han var utro, men det var egentlig ingen følelser igjen. Jeg var kjemperedd for hvordan ting skulle gå. Både økonomisk, og det å være alene. Men det gikk overraskende greit. Til og begynne med hadde jeg ungen mer enn barnefar, men vi byttet ganske ofte, var ikke mange dagene til meg før hun tok en tur til han. Vi har trappet opp samværet, med noen skritt frem og noen tilbake, og idag har vi annenhver uke, og ungen stortrives med det. Fra å være et par som hadde det ok, så er vi idag lykkelige alle tre. Har vært noen tøffe runder, men kan med hånden på hjerte si at jeg er lykkelig. Har jo også funnet den store kjærligheten :-)

 

Hvis du er sikker på at dette ikke går, ville jeg nok flyttet. Ønsker deg uansett lykke til, uansett hva du måtte bestemme deg for.

[Solstråle*]

Tusen takk for svar alle sammen:-)

Hompetitten

Høres ut som dere har kommet dere fint ut av det. Hvor gammel var barnet da dere gikk fra hverandre.

For å si det sån hadde jeg foretrukket at han var uttro eller stygg med meg. Men han er bare snill, økonomisk sterk (ja, det teller litt), god far..... hopper når jeg sier hopp, krangler ikke, sier lite... ja rett og slett drit kjedelig! Og helt følelsesløs...

 

Jeg kommer til å flytte, men vil ha litt ting klart først. Har ikke sagt noe til han enda. Men har vel mer eller mindre sagt at jeg ikke har følelser for han, men han sier ha og ja...

 

Hadde vært fint å ha noen å være gla i!!!

 

Venner og familie kommer til å lure på om det har klikket. de ser jo bare han som gjør alt for meg hele tiden.

Men han irriterer meg mer og mer. Og jeg blir så stygg i munnen og slenger ut av meg allverdens frekke kommentarer hele dage. At han orker!!

Hvordan skal jeg få han til å se at det er det beste for han også??

[Solstråle*]

Jaja, og sånn går det når man skal se tv og skrive innlegg samtidig. Vips var jeg ikke anonym lenger... Hehe...

[spix]

Min lille var 2 år da vi flyttet.

Ting blir nok tøft for dere en periode, men ting blir bedre. Sender en klem :-)

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Vi liker best de som har et nav her inne vi. :-)

Fikk nettop servert (på skravle) at jeg ikke kan uttale meg om parforhold siden jeg er uten mann som hun så fint ordla seg, men jeg prøver meg her alikevel.

 

Tenkte på to ting når jeg leste innlegget ditt: for det første: er du sikker? Det er ikke en fase, en krise som kan rettes opp i med masse ståpåvilje og litt rådgivning? Som du selv sier; han er jo ikke slem eller utro, så da kan det jo være verdt en ekstra mil for å se om man kan finne tilbake til hverandre, for en gang har vel gløden og følelsene vært der. Viktig å tenke gjennom. Og gjør et forsøk på å snakke med ham, kanskje han går med de samme tankene?

 

For det andre: dersom du ER sikker så går du. Ingen er tjent med å pine seg igjennom et samliv for syns skyld av hensyn til familie og venner. Og når det kommer til sønnen deres: jeg kan love deg at han vil merke forandringen, men ikke slik du er redd for! Han vil få to fornøyde foreldre som er blie når de møtes, som har overskudd til å være mamma/pappa, og han slipper å være midt mellom to som hakker på hverandre. Det er faktisk bedre å komme fra et oppløst hjem enn å bo i ett. Og akkurat der snakker jeg av erfaring.

 

Så til sist vil jeg bare ønske deg lykke til, det løser seg, på ett eller annet vis.

[Anonym bruker]

Velkommen med nick og uten nick i boka mi hvertfall;)

 

stella:)

[Solstråle*]

Takk for svar:-)

Fint å se det på den måten mtp sønnen vår. Og det er jo helt sant!

Jeg er sikker! Har brukt det siste året på nettopp den runden og ikke kommet noen vei. Var vel mer hodet en hjerte som bestemte da vi traff hverandre...

Han går det ikke an å snakke med! "Fortalte" han i går hva som er ståa. Han sa absolutt ikke noe annet enn ha og ja og "hva med huset"

Er så lettet nå om det er oppe og avgjort! Så var det å finne seg leilighet...