Jeg er en dårlig mor!

[Anonym bruker]

Føler ofte at jeg ikke burde ha fått ungen.

Har aldri vært noe særlig glad i barn, ville ikke ha barn og særlig etter å ha vært au-pair var jeg sikker på min sak.

Så traff jeg drømmemannen, som ville gjerne ha barn og som "kompromiss" (må man jo innå når man er gift) har vi bestemt oss for ett barn, som nå er her.

 

Jeg elsker ungen min kjempemasse, men blir så fort utålmodig og sinna med han, enda stakkaren er bare 4 mnd. Kan bli nokså røff mot han (ikke voldelig altså). Etterpå er jeg alltid kjempelei meg, men det skjer likevel.

 

Føler meg så elendig og er redd at det bare bli verre, f.eks når han kommer i trassalderen og begynner å gjøre ting med vilje :-(.

[Anonym bruker]

hvis du er våken nok til å skjønne at dette er et problem for deg,så klarer du kanskje å snakke med noen om det og?Få hjelp..Jo fortere du får ordnet opp i dette jo bedre!

 

Lykke til,det ordner seg nok:-)

[Anonym bruker]

Jeg føler det også sånn av og til. Har ganske kort lunte, og dårlig tålmodighet, så jeg kan fort bli sur på den lille herligheten min. Men har komt seg nå, nå er han 10mnd. Tror man vokser med foreldrerollen..

Jeg fikk/får også utrolig dårlig samvittighet når jeg har vært sur på han. Stakkar, han er jo bare liten og skjønner jo ikke hvorfor jeg blir sur..

Men du er slettes ingen dårlig mor! Skal mye til for at du er en dårlig mor altså! Alle kan bli sinte og frustrerte.. Du er ikke alene!

[Trolleliten]

Tror dette er noe du vil "vokse" av deg. Særlig siden du er så oppmerksom på problemet... prøv å telle til ti hver gang du egentlig vil "eksplodere", prøv å le, se situasjonen fra en positiv side.

Han har jo bare deg på dagtid vettu =)

[Mamman til M&E]

Det er bra at du "ser" dette problemet selv, noe jeg mener ikke gjør deg til en dårlig mor MEN jeg tror du kan trenge noe hjelp, evt noen du kan prate åpent med vedr følelsene din. Fortsetter dette kan du nede opp med å "lære" barnet ditt å takle ting på samme måte som du gjør, om du skjønner hva jeg mener. Snakk med helsesøster og kanskje hun kan hjelpe deg videre.

[Murmeline]

Ikke alle er født som mødre, noen må også lære å bli det:) Jeg er enig i at du bør prate med noen om det, ikke legg lokk på det! Tror det er mange som har det litt som deg, noen mer og andre mindre.

[mammatilpia]

Jeg er enig med det som er skrevet så langt, også vil jeg anbefale deg å lese om barn slik at du forstår han bedre. (F.eks Gode knep for småbarnsforeldre av Elisabeth Gerhardsen) Jeg synes det er lettere å være tålmodig når jeg vet at barnet ikke gjør ting med vilje for å plage foreldrene, men fordi barna er programmert slik og må igjennom div. faser.

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver. Tanken om at jeg er en dårlig mor, uegnet til å være omsorgsperson, utålmodig og hissig, har vært stadig tilbakevendende i disse tre første månedene. Og jeg gruer meg til trassalderen!

 

De aller første månedene dreier seg stort sett om barnepleie. Du må stelle med ungen, amme/gi flaske, trøste osv. Og du får nokså lite respons tilbake. Ikke alle er naturlig opptatt av babyer og synes at bæsjebleier og skriking er kos, særlig ikke blant førstegangsmødre. Vi får ikke nok søvn, alt er nytt og bare kaos, vi er slitne. Har du dessuten temperament, er det lett å miste kontrollen.

 

Heldigvis er foreldrerollen mye mer enn dette. Etter hvert vil vi kunne kommunisere med dem på en mer "normal" måte, vi vil oppdage verden sammen med dem - tenk så spennende! Min venninne som heller ikke er så veldig glad i barn, sier at hun først begynte å sette pris på å være mor da ungen ble litt selvjulpen. Så det går seg til, tro meg på det.

 

Det er viktig å få nok hjelp og avlastning. Få litt tid for deg selv, vær god mot deg selv. Gå på kino sammen med en venninne, eller bestill time for aromamassasje - hva som helst som får deg til å føle deg bedre.

 

Når du føler at ungen er i ferd med å drive deg fra vettet, IKKE ta ham! For da er fristelsen til å være hardhendt mot ham stor. Og det må vi unngå. Vi kan ikke la vår frustrasjon gå utover barna. La ham heller ligge på et trygt sted og skrike i noen minutter. Gå ut av rommet, ta deg noe å drikke og pust dypt. Det fungerer for meg i hvert fall.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Uff, ja, du høres ut som en dårlig mor. Håper faren til babyen er bedre da :-)

[Anonym bruker]

jeg er helt lik!!! elsker datteren min over altpå jord, og hun er sååå herlig. som mange andre her gruer jeg meg også til trassalderen. har absolutt ikke tolmodighet, men dette er noe jeg jobber med hver dag. må bare bli flinkere til å ta time out når jeg trenger det!

 

jeg også får så utrolig dprlig samvitighet og senest i går grein jeg fordi jeg føler meg som en dårlig mor og at jeg ikke burde og ha barn osv.. det verste er vell egentlig at man føler alle rundt seg er tolmodige og synes det er vanskelig med barn, men alle har nok noe!

 

lykke til.. håper du får støtte fra mannen din. det gjør jeg og det hjelper mye!

[Løvemor79]

Jeg tror det er mange som har det sånn som deg. Jeg føler også at jeg er en en dårlig mor til tider, når jeg sliter med ungene, og tålmodigheten svikter. Jeg savner friheten og å ha tid til meg selv, og skylder ubevisst på ungene. Tror det er lett å gjøre det..

'

Når babyen skriker og må bæres og rugges på i mange timer og ikke vil sove, tenker jeg mange dumme tanker, og har nesten lyst å hive ungen i veggen. Senest i går var jeg så sint og fortvilet, og etter å ha tenkt sånn, holdt jeg på å snuble med han fordi jeg var så sliten, og da gråt jeg bare enda mer fordi det siste jeg ville var å skade den lille gutten min..

 

Gidder ikke være anonym her, for jeg tror det er mange av oss som føler det slik til tider. Da trenger vi avlastning og oppmuntring. Klem )