Drama queens

[Anonym bruker]

Når stebarna er her føler jeg jeg lever i en episode av Home and Away, eller noe. Det er alltid så mye styr og oppstuss. De blir så sinte, de blir så lei seg, de blir så skuffa, såra, gråt og tårer og ikke langt mellom opptur og nedtur.

Samboer springer rundt og degger og digger, hva om de ikke har det bra. Jeg mener jo at vi som er voksne må jo kunne takle unger med et umettelig oppmerksomhetsbehov og behov for overdramatisering på en litt mer ansvarlig måte.

Hva signaler er det sånt sender ut da, får jeg ikke viljen min så lager jeg en eller annen sene eller opstuss så kommer de springende og degger for meg, om jeg ikke får det jeg opprinnelig ville, så får jeg nok noe annet som plaster på såret.

Andre som har det sånn i forbindelse med samvær?

[ana baroma]

man må drive oppdragelse og grensesetting av stebarn som av alle andre unger. Og dramaqueens finner man nok i "vanlige" familier også. Du og far må finne ut hvordan dere vil ha det i forhold til ungene når de er hos dere. Men så lenge de bare kan hyle litt, så blir det plaster og trøst, så blir det jo uutholdelig for dere alle sammen til slutt!

 

Skal jeg være ærlig tror jeg mange av problemene i nyfamilier kunne vært unngått dersom far og stemor hadde kommunisert litt bedre om slike ting. Far blir redusert til en klovn som underholder og stiller i giv akt dersom ungene vinker med lillefingeren. Iallefal kan det se sånn ut her inne enkelte ganger.

 

Nei, alle unger trenger grenser, og de må få vite konsekvensene av å rope ulv, ulv...

 

Og nei, vi har det heldigvis ikke sånn, men jeg hadde faktisk aldri orka å hatt det sånn heller:)

[Anonym bruker]

Mora er jo likedann. De er vant med at livet er sånn, alt skal snakkes i hjel og dveles ved, bearbeides etc. For guds skyld en trenger jo ikke sitte å snakke om hvordan en føler det når en får beskjed om at bena har en på gulvet ikke på salong bordet.

Jeg mener jo ikke at en ikke skal ta seg tid til å lytte til barna om det er noe galt, eller at de ikke skal bli hørt om det er noe de føler på. Men det er jo til å bli sprø av.

 

Finnes sikkert mange drama queens i "vanlige" familier også, men det blir ikke mine barn som får bære seg sånn, for sånn kommer ikke de til å bli oppdradd, om ikke dette smitter over fra søskenene.

 

Jeg blir liksom den usesitive som ikke synest det er så gjevt å sitte å samtale om alt mulig, at alt skal dra ut i det uendelige. Av og til er det greit å si fordi JEG har sagt det!

[Anonym bruker]

Sånn var/er mine to stebarn også, men det har blitt mye bedre etter at far lærte seg å sette litt grenser og roe seg litt ned. De er bare 4 og 6 år og faller/dunker/krangler hele dagen og begynner å gråte over den minste lille ting.Far spretter ofte opp for det minste lille klynk og skal trøste/megle.De er nok vant til dette fra mor også, alle "sår" skal vises frem og plastres ....også røde tusj merker . Jeg trøster når jeg vet at de har slått seg, ikke på tulle ting! Får de ikke oppmerksomhet på gråt, slutter de fort og leker videre i godt humør. Krangler de får de gjøre opp selv ( noe de klarer utmerket godt ), jeg bryter kun inn dersom de blir voldelige. Men er far i nærheten kan det bli mye gråt og hyling. Den eldste jenta begynner ofte å snakke baby språk til far når hun ikke får viljen sin og blir "lei" seg. Ordet "lei seg" blir ofte brukt, og da er det liksom helt greit å gråte. De er aldrig "sure" eller "sinte" ! Jeg synes detter er veldig frustrerende og vi har hatt mange diskusjoner rundt dette. Far mener det er sånn barn er og, og det er jeg vel forsåvidt enig i....det er reaksjonene HANS jeg ikke er helt på nett med, men det er vist vanskelig å få han til å forstå .

[Anonym bruker]

Her i huset får stebarna is og godis så fort det kommer et misfornøyd pip.. Barna tror de er dødssyke bare de får flis i fingeren og skal ligge på sofaen og se tegnefilm, få saft og is og boller, og gjerne en "sykepresang"(ala kosedyr eller dokke) minst en gang hver dag mens de er "syke"...

Herregud, ja jeg tenker mitt....